Rapport og bilder fra kunstkritikk.no sitt 5-årsjubileum

Det var opptil flere høydepunkter på Kunstkritikk og Kritikerlagets vellykkede jubileumssalong. Lars Morell vant prisen for beste marsipanlokkdesign med påskriften «meningsløst, provinsielt, lavt ambisjonsnivå» – en omvendt reklame for nettstedet, gradvis fortært i løpet av kveldens vin og snittepasiar.

Redaktøren startet det hele med en passende tørr mimring, tingenes tilstand og den usikre fremtiden nettstedet nå går i møte. Temperaturen ble holdt vel temperert i kritikkopplesninger med påfølgende diskusjon, for deretter å gå over i utdeling av blomster til grunnleggerne Jon-Ove Steihaug og til redaktør Ketil Nergaard på Arcimboldo. Hedningekeiseren Julian Apostata Blaue var invitert for å holde ildfull-reaktiv dommedag i fojaeen. Han etablerte sitt eget fascistiske keiserdømme der og da – i de blasertes leir – komplett med hoffmaleren Trine Folmo ved staffeliet. Etter en 4 timer lang utholdenhetsprøve forsvant han og hoffet fanebærende og trommende i retning kunstakademiet.

Det var også et bransjetreff med gode gamle kunstvitere, men kunstnere og kuratorer var også invitert som opponenter og forsvarere av egne utstillinger. Av frykt for at dette skulle utarte seg til et noe søkt rettergangsritual, holdt en del av disse seg hjemme, en ubegrunnet frykt etter mitt skjønn, for seansen endte til slutt i en ganske veloppdragen dialog.

I et rom med dårlig akustikk ble «dommen» opplest og kuratorer og kunstnere invitert til diskusjon etterpå. Enkelte ganger hørte eller forsto jeg overhode ingenting av det som ble sagt, men formen var god og kunne godt ha vart enda lenger – et 2 timers skjema for opplesning av tre kritikker og diskusjon etterpå var vel i knappeste laget.

Kritikkene plasserte seg i tre kategorier: Kristine Natvig var grundig, filosoferene og dialogisk, Kristian Skylstad subjektiv-emosjonell (Olssonskolen?) mens Geir Haraldseths variant var nøktern og NewYork/Artforum standardisert. Alle var gode, men en fjerde kategori kunne kanskje også fått plass, la oss si den rene nedsabling, uten noen som helst «vokt dine ord».

Skylstad stod likevel for kveldens leveranse av blodbrusing og røde kinn, til både glede og irritasjon kanskje. Skylstad var et småsexy trekkplaster – intellektualisme trekker ikke lenger fulle hus. Hans «trollete» positurer på nettstedet har plaget noen, men til syvende og sist har han vært en støvbørster og et til tider forfriskende desorienterende innslag. Han var en rødmende persona i sin monolog, sårbar og renset for intellektuell pretensjon. Tidvis ble det påståelig-banalt men hans modig emosjonelle overbevisning holdt det hele oppe og ga en viss magnetisk aura. Et slektskap med Julian Apostatas allmektige keiser må kanskje likevel innrømmes, enten han vil det eller ei, for Skylstad sitter nå på alle sider av kunstbordet, men nok om det.

På en annen side av det bordet sitter kjøper og samleren. Hvis det blir noen neste gang kan jo han også inviteres. Hvem er hun eller han, hvilken rolle spiller kritikken i kjøp av kunst, hvilke kriterier foreligger? Denne typen dialoger og seminarer burde det holdes flere av og da kan ambisjonene heves til også å gjelde pengesekken.