Det er igjen den tiden av året hvor området rundt Slottsparken forvandles til et mulig utvidet gallerirom. Ruslende fra Nationaltheatret til Kunstnernes Hus går jeg med øynene på stilker for ikke å gå glipp av noe avgangskunst. Er ikke han som spiller blokkfløyte med øynene lukket, som i transe, utenfor Narvesen litt for tidsriktig antrukket til bare å være en vanlig byoriginal? Og hva med isoporhaugen bak kongefamiliens drivhus? Er det kanskje en povera-aspirerende installasjon, bygget med midler fra Statens lånekasse?
Det viser seg imidlertid at årets avgangsutstilling for masterstudentene ved Kunstakademiet i Oslo pipler lite ut i byen. Kun to studenter tar skrittet ut av lokalene som huser dem, en av dem våger seg bare rett utenfor dørene. Anne-Marte Førs kulturminneinstallasjon Nattvekkaren består av en bjelle som er blitt brukt på hester for å varsle når dyrene begynte å skjelve av kulde. Denne henger nå på utsiden av bygget og kan betraktes fra det lille rommet mellom overlyssalene, der en innspilling av en kort, poetisk tekst om bjella også er tilgjengelig. I samme rom er utstillingen mest «offentlige» prosjektet å finne: Steinar B. Hauges Hommersåk/Hestånå Architecture & Taxonomic Triennale (HATT), somframstår ambisiøst, til tross for sin uanselige presentasjon.
Fra en plakat av typen en kan finne utenfor doen på norske kjøpesentre, med svart på grått, plassert dårlig opplyst på glassdørene inn til det lille rommet, henter jeg ut at det dreier seg om et område i nærheten av Sandnes og Stavanger der et eldre hyttefelt uten hell er blitt foreslått utviklet til økogrend. Hauges prosjekt, som løfter diskusjonen om stedsspesifikk verdiskapning, har tidligere blitt vist som en utstilling med en rekke bidragsytere i lokalene til den nedlagte brune puben Tre brødre på Sandaker senter. På Kunstnernes Hus vises prosjektet som den nevnte tekstplakaten, samt ytterligere tre innrammede bilder med anstrøk av opplysningsplansjer der tekst og foto kombineres. Lesbarheten er derimot, enten gjennom bearbeiding eller trykketeknikk, i det nedre sjiktet av skalaen, som om plansjene er blitt utsatt for vær og vind over tid. Det ene bildet er så uklart at det er umulig å se hva det forestiller, og Hauge later til å kommentere hvordan idealistiske initiativer raskt eroderer i vår tids profittmaksimerende klima.
Hauges anti-estetikk skiller seg ut i utstillingen, som ellers framstår prydelig. Ingen av elevene utfordrer hverandres «space» – selv de prosjektene som blør litt utover sin tilmålte gulvplass går med god margin klar av naboen. Dette gir meg inntrykk av et kull som samarbeider godt og holder eventuelle megalomanier i sjakk.
Verket som beslaglegger flest kvadratmeter er Sampson Addaes Korle Lagoon, en fontene med rennende vann laget av brukte klær, laken og kluter. Overskuddstekstilene, muligvis ekstrahert fra av en av byens mange gjenvinningscontainere, er knytt sammen til baller av forskjellige størrelser, holdt sammen av ulikt fargede tråder. Ballene, plassert både oppi fontene og utover gulvet, liksom renner ut av overlyssalen og nedover trappa til restauranten – som om de er på vei for å finne sine opprinnelige eiere. Vestens gode intensjoner om gjenbruk og sirkulærøkonomi omdannes til søppel i de mindre industrialiserte landene, men Addae evner å hente ut noe brukbart og estetisk pirrende fra denne grelle dynamikken.
Utstillingens tittel bærer fjorårets fane om gratis utdanning for alle videre, i tillegg til det egne tillegget: It is time. Årets kull er det siste der utenlandsstudenter har unnsluppet skolepenger, noe som gjør at studentenes geografiske tilhørighet fortsatt sprer seg over kontinenter. De to overlyssalene er delt inn nærmest som yin og yang, en mørklagt og en opplyst, og det er i den mørke delen jeg finner de to verkene som fester seg mest.
Abirami Logendrans videoverk Diamond Heist er en hollywoodsk dissekering av spenningsfilmer som omhandler smykkeran. Det kryssklippes mellom kofferter som bytter hender, klokker som tikker ned og raske biler. En gruppe mennesker sitter på et kontor og ser på kart over London og flytter bilder rundt, blant annet av Tower of London, der de britiske kronjuvelene oppbevares. Innfelt i disse er Koh-i-Noordiamanten, som opprinnelig ble funnet i India og nevnes i filmen som et mål for et kommende ran. På veggen til venstre for filmen henger to kollasjer med blant annet en åpen stresskoffert, en varebil og en laptop. Logendran har også her inkludert en tegning av hvordan diamanten så ut før og etter den ble beskåret til å passe britiske idealer. Verket inviterer effektivt spørsmål om kolonistisk berettigelse, og ber om å bli sett flere ganger.
Den andre filmen som gjør inntrykk på meg, vises inne i en plassbygget, vindusløs og klaustrofobisk lugar av typen du kan finne under dekk på danskebåten. På en skjerm over et lite bord ruller Iben Erik Bødtker-Næss’ oppjagede videoessay Polar Box Boat, der fortelleren beretter om både å lete etter svar på hvorfor et familiemedlem forsvant på Grønland og etter lugaren sin på et DFDS-skip. Visuelt består videoen av bilder fra båten, kryssklippet med dokumenter den avdøde har etterlatt seg. Hvordan teksten leses er særlig befriende – den masete, snublende, sørgmodige tonen skiller seg fra mer klassisk, langsom og etterrettelig stemmebruk som ofte er å finne i kunstfilmer.
Flere familiære koblinger sirkulerer i utstillingen. I Eili Bråstads videoverk Isä ja Mie Työtelhään (Pappa og jeg arbeider/Dad and I Working) bearbeider en skikkelse en fururot, som et forstadium for å lage tjære. Metoden er kvensk, som kunstneren, men prosessen blir her et bilde på overføringen av håndverk mellom slektsledd. Ettersom kroppen og ansiktet går i ett med den mørke bakgrunnen og kun hendene er opplyst, kan skikkelsen både være «pappa» og «jeg». Det er kunnskapen hendene utøver som strekker seg bakover og potensielt framover i tid.
Et mytologiserende anslag kan ses i Ane Barstad Solvangs akrylmalerier på bomullslerret. Disse ligner akvareller der de henger i den lyse salen. Kunstnerens fra tidligere spinnville karakterunivers viker her for abstraksjoner, og den steinerskole-alluderende palletten, samt de runde buene i bildeduoen Søstrene får tankene mine over på aurabilder – der en persons egenskaper og temperament representeres gjennom farger. Hengt høyt oppe i det motstående hjørnet av rommet viser Barstad Solvang et tredje akrylmaleri, Svart sol, som på lik linje med Søstrene består av sirkulæresammenflytende former, men har en mørk kjerne, som ved en solformørkelse – en hendelse som på en måte viser solens sanne ansikt. På et tidspunkt vil den slutte å brenne og uunngåelig mørklegge jorden for godt.
Ved første øyekast er årets avgangsutstilling seriøs og profesjonell. Men humoren bobler under overflaten. Det er morsomt at det svarte egget Santiago Díaz Escamilla har plassert på en hvit hylle omlag tre meter opp på veggen i den opplyste salen ligner rommets overvåkningskameraer. At titlene til Kim Henning Andreassens kull- og gessobilder er milelange gjør også at jeg trekker på smilebåndet. Det samme gjør den veldige mengden nakne menn som klosset slåss i Ghazaal Nasiris enorme blekktegning The Boxer. Jeg fniser også litt over at Madelon Anne-Marie Verbeek har gjort plass til et par som har sex på et toalett i det store, maskinstrikkede minnebildet langs nesten hele den indre veggen i overlyssalen til venstre for trappa.
En bevissthet om verkenes publikum er kanskje det som stikker seg ut mest som dette kullets arbeidsmodus. Selv om det på det tidspunktet jeg besøker utstillingen verken foreligger noe kart over den eller andre tilhørende trykksaker, framstår utstillingen formidlet – både i hvordan noen studenter aktivt benytter verksskiltene til å presentere premissene for sine arbeider, og hvordan flere av verkene er utformet. Mulig springer dette formidlingsbehovet ut av nåtidens frykt for utestenging, eller så er det en bieffekt av de senere års økte fokus på profesjonalisering i kunstutdannelsen. Kanskje er det et tegn på at samfunnets krav om at kunsten skal oppfylle en pedagogisk norm også har nådd akademiene.
