Problematisk monument

Victor Linds bronseskulptur av politimester Knut Rød er et anti-monument som forvirrer våre antagelser for hva en klassisk skulpturform bør og skal være, og en figur som vanskelig lar seg plassere ute i et offentlig rom.

Victor Linds bronseskulptur av politimester Knut Rød er et anti-monument som forvirrer våre antagelser for hva en klassisk skulpturform bør og skal være, og en figur som vanskelig lar seg plassere ute i et offentlig rom.


Frikjennelsen av politimester Knut Rød i 1948 fremstår som en skandale i Victor Linds Monument. Rød var inspektør i Statspolitiets Osloavdeling, og han var ansvarshavende da 532 jødiske kvinner og barn, gamle og syke ble deportert til Auschwitz med skipet Donau den 26 november 1942.

Rød frifinnes av to lagmannsretter i 1948 med følgende begrunnelse: «De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid. Han har hele tiden fulgt sin plan om å skade fienden og gagne sine landsmenn.» Retten legger til sist mest vekt på at Rød hjalp motstandsbevegelsen mot slutten av krigen.

Hvem var egentlig Knut Rød? en ondskapsfull streber som snur kappen etter vinden så snart krigen går dårlig for tyskerne? En norsk variant av Adolf Eichmann? For Lind er svaret et udelt ja på begge spørsmålene. Han klarer langt på vei å overbevise oss om Røds personlige udåd ved å vise to dokumenter fra 1943 hengt opp vis à vis en bronseskulptur der inspektøren står i stram givakt og gjør nazihilsen. Dette er et slags anti-monument som forvirrer våre antagelser for hva en klassisk skulpturform bør og skal være. Rød er fremstilt både skamløs og ynkelig, og Holocaustsenteret, som har tatt imot tilbudet om å deponere verket, har dermed fått en figur som vanskelig lar seg plassere ute i et offentlig rom.

Selve skulpturen er omtrent en halv meter høy og plassert oppå en bauta av svart granitt med ulike inskripsjoner og et dikt av Paul Celan: «Et intet/ var vi, er vi, skal/ vi være, blomstrende; / intet-, / ingenmannsrosen.» Her trekkes linjen mellom bøddel og offer, mellom Røds metallisk-knudrete og irret-mugne kropp og granittsokkelens minimalisme der vi møter vårt eget mørke speilbilde i en høyglanset, svart overflate.

Denne dikotomien av nærvær/fravær virker bærende for de aller fleste Holocaustminnesmerkene som er laget de siste årene, blandt annet Anthony Gormleys rustne, seteløse jernstoler på Akershuskaia og Rachel Whitereads vrengte bibliotekstruktur i Wien. Det kan være vanskelig å tenke seg slike verk med noe annet enn en minimal form – til det er de for nært knyttet opp mot Døden. Og Døden var ifølge Albert Camus «den eneste sanne kunnskap, samtidig som den gjør kunnskap ubrukelig: dens fremgang er steril». Beskrivelsen av grusomhet ender tilslutt i sterilitet, og i kunstens beskrivelse av ondskap må poetisk oversettelse ofte tre tilbake for faktum og fortelling.

Det er ihvertfall med få og sterke figurative virkemidler Lind vitner om en grusom historie. I et research- og forskningsarbeid som har tatt flere år har han funnet spor av ondskap i byråkratiets aktstykker og sekretærenes samvittighetsfulle arkivering. I et av dokumentene avslår Rød en anmodning om amnesti for en kvinnelig deportert fordi hun ikke er svensk statsborger slik benådningsbrevet hevder. Det andre dokumentet er en legeerklæring Lind har funnet i Auschwitz som forteller at kvinnen faktisk var død av lungebetennelse to uker før benådningsbrevet ble sendt. På dette brevet har Lind plassert et fotografi av den jødiske kvinnen iført brudekjole på bryllupsdagen. På det andre dokumentet ser vi et fotografi av Rød der han står bøyd over papirene på kontoret.

Selv om dette ikke helt beviser at Rød var en kald, beregnende morder opplever vi han som det totalitære regimets medløper, en slags «willing executioner» for Hitlertyskland. Men verket blir ikke mindre sterkt selv om ondskapen ikke helt lar seg fange som patologisk-personlig. Hvis vi antar at Rød var en hyggelig, flittig familiemann fra Majorstua i Oslo, med et godt forhold til sine overordnete, som gikk tur i marka på søndagene, blir ondskapen like banal som uvirkelig. Det viser også hvordan totalitære regimer evner å fange en sikkert fornuftig, ganske ordinær og pliktoppfyllene inspektør i et nett av ufattelig grusomhet.

Nettopp inspektørens lydighet, og vår egen potensielt manglende evne til å tenke utover overleverte klisjeer, aktualiserer verket direkte inn i nåtiden. For ligger det ikke en Eichmann eller en Rød på lur blandt «vinnerne» i vårt eget hyperteknologiske samfunn? Denne ondskapen behøver ikke være synlig pervers eller sadistisk, den kan likegodt være banaliteten som gjemmer seg i vår tids prosjekter av menneskelig normalisering og perfeksjonering.

Comments (3)