Da Vicente Mollestad, som ble adoptert til Norge fra Bolivia før han var fylt ett år, flyttet tilbake til fødelandet som voksen, utløste det en boliviansk grasrotbevegelse som han nå rapporterer fra i utstillingen Gratuito, Moreno y Anticolonial på Unge Kunstneres Samfund i Oslo.
Tittelen – gratis, brun og antikolonial – er slagordet til visningsstedet El Faro i El Alto, som Mollestad etablerte med Cristal Melby og Fide Muñez i 2024, ved hjelp av produksjonsmidlene fra UKS. El Faro, som skal være et visningsrom der også urfolkskunstnere har innpass og føler tilhørighet, har vært i drift i ett år, og det er bilder fra visningsstedets omfangsrike arkiv som utgjør grunnlaget for den store fotokollasjen over tre lettvegger i UKS’ hovedrom.
Kollasjen viser boliviansk mat, urfolksbekledning og kulturelle artefakter. Det er et stort antall mennesker avbildet, blant annet politikere, og folk tilknyttet El Faro. Helheten framstår ved første øyekast humørfylt, mye på grunn av de populærkulturelle figurene som er spredt utover, deriblant Pusur, et par pokémons, en Spiderman-maske og en bygning i El Alto hvis fasade er dekorert som transformeren Optimus Prime. Men de mer alvorlige innslagene er også mange, som bilder av kampklart politi, en påminnelse om en massakre i etterkant av presidentvalget i 2019, maskerte mennesker, en dokke som dingler fra en lyktestolpe med en løkke rundt halsen, bilder av savnede barn – både involvert i, og potensielt utsatt for, kriminalitet.
To utenlandske bygninger viser til hvordan Bolivia, som har en lang kolonihistorie, også i dag påvirkes av disse strukturene. Blant annet ser vi den hvite fasaden til visningsstedet Gasworks i London, som Mollestad i et åpent brev på sin Instagram-profil kritiserer for ikke å tildele sine arbeidsopphold øremerket bolivianske kunstnere til kunstnere med urfolksbakgrunn. I kollasjen rammes også denne kritikken inn av humor: langs underkanten av midtveggen er det klistret opp et meme der et fargekart holdes opp mot fjeset til Peter Griffin fra animasjonsserien Family Guy. Ved siden av de tre lyse nyansene står det «Bolivian eligble for Gasworks», ved siden av de tre brune står det «Bolivian not eligble for Gasworks».
Det er også et bilde av den russiske paviljongen i Venezia, som Russland under biennalen i 2024 ga Bolivia tilgang til å bruke. Utstillingen her var kuratert av Bolivias kultur-, dekolonialiserings- og depatriarkiseringsminister Esperanza Guevera, noe som har blitt omtalt som en russisk strategi for å utnytte utfordringer i det globale sør til egen geopolitisk vinning. Fullskalainvasjonen av Ukraina pågikk da også med uendret styrke, og på samme tid jobbet Russland for å få fingrene i Bolivias store litiumressurser.
I presseteksten skriver Mollestad at El Faro er et dekolonialt svar på fraværet av kunstnere med urfolksbakgrunn, som de mener utestenges fra en samtidskunstscene «drevet og dominert av privilegerte eliter», som opprettholder sin makt «ved å ekskludere mennesker med færre ressurser». Når Mollestad selv returnerer til Bolivia med en norsk pengesekk i hånda, er hans status nyansert. Dette adresserer han også selv, både i utstillingens pressefoto, der han spiser en 10-bolivianosseddel, og i et portrett i selve kollasjen, der kunstnerens høyre øye dekkes av den samme seddelen – som en piratlapp.
Ved å bruke bingobrettet som følger presseskrivet, Bingo for bolivianske kunstrom, kan publikum luke ut de etisk forsvarlige visningsstedene. Noen av punktene er aktuelle også i norsk kontekst, blant annet: «de forventer at kunstnere eller andre leverer innhold til visningsrommet gratis», og «visningsrommet har sponsorer som tror at tilknytning til kunst forbedrer merkevaren deres (artwashing)». Andre igjen skisserer et klima der hvem du kjenner trumfer alle andre hensyn, som «visningsrommet ekskluderer ikke personer som er anklaget for trakassering eller seksuelle overgrep».
På en finérbenk plassert overfor kollasjen, ligger en tjukk bok med ytterligere dokumentasjon av aktiviteten på El Faro. Det er ikke helt uten ubehag at jeg sitter her og betrakter dette fellesskapet. Jeg blir bevisst mitt eget blikk som en som kikker inn på denne scenen fra utsiden. Og presentasjonen har en lettere solipsistisk karakter som forsterker denne følelsen av avstand. Den store mengden lokalt forankrede gjenstander, visuelle markører og fenomener som framvises uten forklaring (veggteksten er også på spansk), signaliserer at Mollestad henvender seg til dem som allerede er in the know, og at ansvaret for å forstå den bolivianske konteksten ligger hos betrakteren. Dette styrker bildet av at El Faros aktiviteter hovedsakelig handler om den daglige driften, og ikke om å skape lettleste postkortbeviser for produksjonen som foregår. Den kakofoniske installasjonen antyder at det å slippe å forklare seg er et privilegium uten prislapp.
