Når den kristne ber, er målet ofte å la Guds tilstedeværelse skylle inn over seg. Slik forsterkes båndet til Gud og til det større fellesskapet av troende, både levende og avdøde. En lignende kontemplativ innsats – som ikke behøver å ha noe med Gud å gjøre – er ofte nødvendig for å få noe ut av et kunstverk. Om de to henger sammen, er det kanskje fordi den europeiske kunstens hovedfunksjon lenge var å åpne for en erfaring av Guds skjønnhet og nåde.
I amerikanske Cathrine Opies utstilling på Peder Lund, Walls, Windows and Blood, vises store fotografier av Vatikanets vinduer og den omsluttende borgmurens hjørner, samt et rutenett med små detaljfotografier av kunstverk i vatikansamlingen, hvor samtlige viser blod som spruter fra stigmata og kutt i helgenkropper. Bildene, som ble tatt under pandemien mens Roma var fullstendig nedstengt, har et sakralt alvorspreg som gir inntrykk av Vatikanet som et monastisk sted, både hevdet over verdslige bekymringer og avskåret fra verden utenfor. De eneste menneskene som er synlige er Opie selv, reflektert i et vindusglass (Untitled #3 (Windows), alle verk 2023), og selveste pave Frans, avbildet i det han adresserer de troende fra vinduet på paveleilighetene (No Apology).
I Untitled #8 (Windows) ser vi ned på et mylder av romerske kalksteinsbygårder, gjennom et rundbuevindu utstyrt med tykke sprosser som deler opp utsikten. Vinduene, som på grunn av sprossene ligner rutenett, deler her opp verden som i renessansemaleriets sentralperspektiv. Det er et visuelt skjema som gjerne knyttes til Gud, og som her oppleves som en henvisning til den enorme maktsentraliseringen som ligger i Vatikanet og læren om paven som Kristis ufeilbarlige stedfortreder på jorden. I Untitled #5 (Windows), som i flere andre av vindusfotografiene, vises utsikten delvis tilslørt. Det finnes en membran mellom Vatikanet og resten av verden som de færreste kan tre gjennom. Fotografiene er trykket i store nok størrelser til at de kjennes livaktige.
Opie er kjent for fotografier som skildrer skeive miljøer og erfaringer i USA. I denne utstillingen, hvor vatikanet fremstår påfallende uberørt av pandemien, får hun frem at tro kan stålsette oss mot tvil og usikkerhet, samt andre dystre tanker som kan oppstå i møte kriser. Man kan forestille seg at den troende, med helgnene som forbilder, vet at selv om lidelser og tap skulle forekomme i livet, så vil tro gi avkastning i himmelen.
Samtidig er det påfallende at Opie også viser at å bevare troen og dens institusjoner på jorden, i hvert fall for katolisismens del, innebærer å isolere den for ytre innflytelse, bokstavelig talt med tykke vegger, for å beskytte den mot endring. I dette ligger det en fare for at en tro også kan lede en til å godta lidelser, spesielt hos andre, som kunne ha vært avverget med mer handlingspregede midler. Igjen åpner kunstverket for en erfaring av troens betydning, Guds skjønnhet og nåde, men her stiller de seg mer tvilende til om alt troen fører med seg er godt.
