Hvordan forholder man seg til virkeligheten når man kontinuerlig går rundt i en tilstand av eksplosjon, når ethvert bilde av en framtid er en verden av kontinuerlige eksplosjoner? Jeg har ikke indre mekanismer, i mine vitale organer, til å forhandle med dagens virkelighet. Hvis dette da er virkeligheten, men jeg mistenker det er verden satt på vent, denne nye virkeligheten. Du vet like godt som meg hva dette innebærer, hvis du er et menneske synkronisert med en samtid, for hvordan skulle du kunne ha gått glipp av dette? Konsekvensene av det som nettopp har utfoldet seg, det er så kvalmende, så utover det vanlige. Det åpner opp muligheten til å kunne si hva som helst til hvem som helst, i hverdagen, som er hvor vi befinner oss mesteparten av tiden. Jeg maktet til slutt å sovne mens jeg hørte på talen hennes, dette mennesket jeg aldri har syntes verken det ene eller det andre om, stemmen hennes fjern og spak der nede fra laptopen på gulvet. Men jeg klarte ikke lytte til hennes erkjennelse av et uakseptabelt tap, i noe som knapt kan defineres som noe annet enn et demokratisk organisert statskupp. Erkjennelsen kom snikende, den fatale dommen som har blitt tilkjent verden og virkelighet, og dens framtid. For åtte år siden var scenarioet motsatt, en absurd følelse av lettelse, ladet opp av en valgkampanje preget av håp og stabil tro på reell forandring. Det var et vakkert øyeblikk, men det var også ekte, mens nå framstår alt som falskt. Denne hyklerske demagogen som representerer en hypernormal verden, som aldri har eksistert, som aldri noensinne vil eksistere. En horribel menneskelig feil. Og dette skjer ikke engang i min egen nasjon, dette overgrepet mot en orden der vi ikke har en stemme, ikke engang på mitt eget kontinent. Tilsynelatende har vi glemt vårt eget kontinent, mens vi har omfavnet kraften til en nasjon som kontinuerlig overvelder oss økonomisk og praktisk, som overvåker oss, vet alt om oss, som bruker det til egen vinning. Dette apparatet har den kommende presidenten arvet. Druknende i disse følelsene flyter jeg inn i denne situasjonen; et intervju med Laurie Anderson. I Oslo for å vise filmen sin, Heart of a dog. Hun har faen meg blitt intervjuet av Charlie Rose. Det blir som å intervjue David Foster Wallace kombinert med Patti Smith kombinert med Siri Hustvedt, hvis informasjon kokt ned til sitater er det man er ute etter. Men jeg er lei av sitatvennlige uttalelser, for dempet av drama, til å utvinne dem i dag. Er ikke du? Er ikke vi alle? I det minste ser Laurie ut som om hun har gitt opp litt. Vi setter oss ned ansikt til ansikt, hennes røntgenblikk penetrerer mine søvnige øyne, og tiden står stille i det jeg innrømmer:
Jeg har ikke sovet så godt i det siste, for å være ærlig.
Hvorfor ikke?
Jeg vet ikke. Det har vart en stund. Faktisk helt siden valgnatten.
En tilstand av enorm angst. For alle. Du burde forsøke å få deg litt søvn, for da vil du tenke over det på en bedre måte. Med hvile vil du bli i stand til å forstå det.
Jeg sov godt i natt.
Hvorfor?
Jeg så filmen din, Heart of a Dog.
Aha. OK!
Etter å ha sett den falt jeg inn i en dyp søvn. Det er en veldig beroligende film, etter min mening.
Jeg er glad for at den hjalp deg med å sove. Det er forferdelig å ikke være i stand til å sove. Jeg gjorde en forestilling fram til to i natt, for så å dra hit i dag tidlig, så jeg er rimelig knust selv. Nå ser jeg virkelig fram til en kopp kaffe.
Du gjorde en forestilling til to i natt? I New York?
Nei. Hvor var jeg? København.
Du er på turné?
Nei. Jeg var en uke i studio med Brian Eno. Vi spilte inn en del materiale. Det var et samarbeid med hovedbiblioteket i København. De sa: «La oss se hva som skjer hvis dere bare spiller en uke.» Så da gjorde vi det. Jeg lærte mye om musikk den uken, og spesielt lærte jeg mye om tid, for vi spilte uansett hva som skjedde. Uavhengig av omstendigheter fortsatte vi, det var en idé Brian Eno hadde. Selv om vi hadde elendig lyd og null ideer, selv om lyden var haltende eller preget av klisjeer, insisterte han: «Nei, ikke stopp.» Som musiker ville jeg definitivt stoppe umiddelbart hvis jeg ikke har en idé eller lyden er dårlig, men det var ikke lov å stoppe denne gangen. Vi fortsatte og fortsatte med å spille. Etter en stund ville noe veldig vakkert komme opp til overflaten, nesten alltid, noe veldig flytende. Så når jeg kommer hjem i morgen skal jeg redesigne hele studioet mitt, inspirert av denne erfaringen, gjøre det mer åpent, for akustikk, flere dingser, flere rom å bevege seg i. Som mye annet blir man mer og mer begrenset, til et punkt hvor du kun sitter ved tastaturet, noe som tapper arbeidene for villskap, hvis man slutter å bevege seg. Vi forsøkte å bevege oss en del. Det hjalp. Så, etter å ha spilt inn lyd i tre timer, satt vi oss ned og lyttet til materialet i tre nye timer. Jeg har aldri arbeidet på den måten før.
En hel uke på denne måten?
Ja, vi lagde et kollossalt antall timer med musikk, veldig mye av det var snirklete improvisasjoner, mye av det virkelig vakkert. Så spilte vi det den siste kvelden på biblioteket. Det er morsomt å spille musikk på et bibliotek, å kjøre opp volumet, når det er et sted laget for stillhet. Det var autentisk glede. Vi spilte en del tilfeldig utvalgte spor, en veldig variert ansamling, og så samtalte vi om en del ting.
Hva slags samtaler?
Vi snakket om teknikker knyttet til opptak av lyd. Jeg fortalte en historie om, eller heller et sammendrag, av et stykke jeg liker. Vi snakket også om hvordan det har blitt så mange grenser mellom ting. Brian Eno gjorde et virkelig vakkert prosjekt som heter The Quiet Club, veldig beroligende musikk spilt i rom som gjengir lyd akustisk på en nydelig måte. Man kunne bare gå inn og lytte til denne musikken som fortsatte i det uendelige, bli en del av det, noe som er en helt utrolig opplevelse. Han har designet ting for områder med høy grad av stress, som flyplasser, men han har også laget klubber der du bruker hørselen på en annen måte. En kirurg kom til denne stillhetens klubb. Han sa han skulle ønske de hadde noe slikt på sykehuset, for å oppnå privatliv og ro i en veldig støyende kontekst som et sykehus kan være. Man ønsker kanskje å gå til sykehuskapellet, men hva om man ikke har lyst til å stirre på et kors eller koranen? Hva om man bare vil være stille? To uker etter ble The Quiet Club installert på sykehuset. I USA er veggene mellom musikk og medisin mye tykkere. Man kan ikke bare si: «Hei! Vi er en gjeng med kunstnere som jobber i dette området som har lyst til å gjøre noe der borte.» Det jeg elsket med erfaringen fra København var at initiativet kom fra biblioteket, noe som skapte kryssreferanser mellom lyd og historier. Vi begynte å snakke om grenser, som er grunnen til at jeg nevnte dette skuespillet. Det er en komedie av Aristofanes, skrevet 413 år før Kristus, som heter Fuglene. Det er en komedie om å bygge murer. Vi har nettopp gått igjennom komedien den kommende presidenten har skapt omkring det å bygge en mur, mellom USA og det som han kaller: «Den sørlige trussel», også kjent som Mexico. Kjenner du til dette stykket?
Beklageligvis gjør jeg nok ikke det.
Det er veldig morsomt. Stykket starter med to poeter, som forlater Athen, fordi de er lei av poesimiljøet. De synes alle poetene er idioter, selvopptatte, falske og kjedelige. Det skjer ingenting på scenen. Så de rømmer Athen. Disse fuglene svirrer rundt dem. En av poetene sier: «Vent et øyeblikk. Jeg har en glimrende idé, en plan for fuglene. Jeg må samle dem og fortelle dem denne ideen.» Så de samler alle fuglene fra hele verden til dette allmøtet; stær, duer, rødstrupe, papegøyer, et par pingviner. Alle representert. Tusenvis av arter. Enorme tall. Poeten proklamerer: «Hei! Jeg har en idé. Det er en økonomisk mulighet for dere. Jeg blir nødt til å stille dere et spørsmål, om dere er villig til å være med på dette: Når gudene kommer ned fra himmelen for å ha en affære med en gutt eller jente, hvilket område reiser de igjennom? Deres område.» Fuglene klarer ikke fokusere, fordi de er fugler, og mengden med fugler samhandler ikke spesielt bra heller, fordi de er vel klønete, de små vingene deres tvinner seg i hverandre. Poeten sier: «Jeg har enda et spørsmål til dere: Når menneskene gjør ofringer, hvilket område går røyken fra bålet gjennom? Deres område. Det tilhører dere. Tar dere betalt for dette? Her er planen: Dere skal bygge en vegg mellom himmelen og jorden, for menneskene og gudene kan ikke lenger krysse grenser og barrierer gratis. Dere skal ta dere godt betalt. Forstått?» Fuglene hvisker med hverandre. Så proklamerer en av fuglene: «Dette er greia…» Han klarer ikke samle tankene sine, fordi han er tross alt en fugl, så det tar lang tid å formulere følgende svar: «Det å bygge en vegg er hardt arbeid. Som dere ser er vi fugler. Vi arbeider ikke.» Diskusjon slutt. Alle fuglene stiller seg bak det. Så i går kveld, i og med at dette foregikk i et bibliotek, og det er mange versjoner av dette skuespillet, sa jeg til publikum at jeg ikke kom til å fortelle dem hvordan det ender, når muren blir bygget mellom himmel og jord. Jeg sa til dem at de må lese stykket selv. Det ble ikke videre godt mottatt. Folk var bare helt: «Hvorfor i helvete ikke?»
Da burde du ikke røpe konklusjonen her heller.
Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre. Les stykket, Fuglene av Aristofanes. Et mesterverk.
Når vi snakker om en vegg… Den amerikanske mur…
Den kinesiske mur. Den britiske mur. De store murene som blir bygget i Østerrike nå, eller Belgia. Den palestinske mur.
Det er en mur til som jeg har tenkt over i det siste. Jeg var på en middag i går, og det ser ut som om situasjonen allerede har blitt normalisert. Riktignok er det merkelig at det skulle affektere Norge i så stor grad.
Nei, det er ikke merkelig.
Halvparten av befolkningen dro til Amerika på et eller annet tidspunkt i historien. Vår identitet hviler like mye innenfor den amerikanske union som den europeiske. Noen ville til og med gått så langt som å kalle oss den femtitredje stat.
Hvilke er den femtiførste og den femtiandre?
Den femtiførste er England, mens den femtiandre er vel Israel, regner jeg med.
Betaler dere skatt til statene? Jeg bare lurer.
Nei.
Da kan dere ikke være den femtitredje stat.
Nei, ikke i det hele tatt, og det jeg referer til her er venstrevridd konspirasjonssnakk. Men relasjonen er ekstremt solid økonomisk, kulturelt og spirituelt. I din film, Heart of a Dog, snakker du om situasjonen etter 11. september i New York. Disse plakatene som sier: HVIS DU SER NOE SI NOE.
Slagordet til sikkerhetsdepartementet. Deres slagord.
Innenfor det temaet i filmen din siterer du Wittgenstein, hans tese om at språket kan skape verdener. Er du bekymret over språket som kommer til å bli utviklet etter dette valget?
Ja. Det har allerede blitt utviklet. Det er noe jeg bet meg merke til da jeg var i Venezia for å se filmfestivalen der. Jeg så nærmere tredve filmer der, alle veldig voldelige. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke gå ut av noen filmer, men ble tvunget til å gå ut av en, fordi jeg ikke maktet å torturere meg selv en time til. To timer så jeg av det mest voldelige spetakkelet jeg noensinne har vært vitne til. Verden består prinsipielt sett av historier, i større grad enn objekter. I enda større grad enn situasjoner, er verden bygget opp av ord. Dette valget handlet om det, om historier, hvilken kandidat som fortalte en historie om hva verden er, hva verden var, hva verden kommer til å bli, kan bli, burde være… Det har ingen kobling med en såkalt virkelighet, ikke egentlig, fordi det er en historie. Du stemmer på den som presenterer den historien du liker best, uten å bruke tid på å forsøke å holde informasjonen opp mot noe du faktisk har vært vitne til. Måten man samler informasjon på blir veldig nisjepreget. Jeg tror dette valget handler mer om Facebook og informasjon enn noe annet. Hvordan folk får tilgang til informasjon, hvor de finner historiene sine, til det punktet hvor man kan diskreditere hva som helst. Jeg vet ikke om du har fulgt kriseskuespillerne?
Kriseskuespillere?
OK. Det stopper ikke her. Kriseskuespillere. Sjekk det ut. De er folk som angivelig er skuespillere, fordi Sandy Hook aldri skjedde, skytingen av barna på skolen. Påstanden er at alt ble gjort av skuespillere, små barneskuespillere og kriseskuespillere. Kriseskuespillerbevegelsen viser forskjellige ansikter etterhvert som de dukker opp i forskjellige scener. Ser du den personen der borte? På det bildet der? Der er hun dommer i rettsalen. Men i et annet bilde er hun en barneskolelærer som nettopp har blitt skutt. De sammenligner fotografier fra forskjellige hendelser. De påstår at Sandy Hook-hendelsen fant sted for å mykne opp amerikanere når det gjaldt våpen. Dette nivået av sinnssykdom som passerer som informasjon er nå fullstendig tilgjengelig for hvem som helst. Det man blir vitne til er kollektiv demens. Kollektiv galskap.
Kollektiv galskap? Har det gått så langt?
Ja. Det er kollektiv galskap, om man bruker galskap som en term for å beskrive situasjonen hvor man ikke lenger vet hvilken kilde man kan stole på. Amerikanere fra min sfære, som virkelig trodde vi hadde så uendelig rett… Det skulle jo være vi som startet revolusjon. Vet du hva? De lagde revolusjonen vi planla, men som vi aldri fikk fingeren ut for å iverksette.
Hvem er de?
De er fattige, hvite mennesker. Fattige og sinte hvite mennesker som har blitt frarøvet sine grunnleggende rettigheter, som nå blir sveket av den mannen som påstod han skulle redde dem.
Jeg ble sjokkert, da jeg lagde en dokumentar om 2004-valget, over at denne myten har overlevd, selv etter valget, at John Kerry var homofil.
De sier det. Så sier du det. Så blir det sant. «Er han ikke homo? Han er ikke homo vel?» Før du vet ordet av det er han homofil. De sier det. De sier homo, det er det, han er ute. Det valget ble også avgjort på grunn av ord, eller egentlig sanger, fordi Kerry tapte på grunn av et spørsmål under debatten. Et enkelt spørsmål. De spurte Bush: «George, elsker du din kone?» George tar ut banjoen sin: «Jeg møtte henne på en grillfest. Hun er den vakreste jeg noensinne har møtt. Jeg elsker henne nå. Jeg elsker henne støtt.» Man tenker… OK. Takk, George. Så er det John sin tur. «Elsker du kona di, John?» Han tar en pause, leppa hans skjelver, som når noen tror de skal si noe lurt, når man undertrykker et smil. «Jeg giftet meg oppover.» Sier han. John, der tapte du. Du kan ikke si det om din kone, at du giftet deg oppover. Og så: «….som min mor…» John. Andre anmerkning. Ikke dra din døende mor inn i samme boks som kona di. Vi snakker ikke om moren din, John. Vi snakker om din kone. «…som min mor sa på dødsleiet.» Enda en anmerkning, John. Døden. Nei, John. Integritet. Integritet. Integritet. Og jeg tenkte: Denne fyren her tapte nettopp så det sang.
Men du har rett, det betyr ingenting. Du kan si de mest opprørende ting, du kan gå mye lenger enn noen andre er villige til å gå. Og det er det vi nettopp var vitne til. Vi amerikanere har alltid vært litt snobbete når det gjelder tredvetallet i Tyskland, hvordan ting brøt sammen der. Nå får vi se fasiten for hvordan en mentalt syk person kan komme i maktposisjon. Vi får fasiten for hvordan det kan gjøres, med de samme teknikkene, bruken av media, bruken av språk, bruken av hele apparatet av frykt, hat, mistenkeliggjøring, musikk og penger. Og man tenker; nå forstår jeg, nå forstår jeg. Hva slags idioter er vi? Vi så det ikke komme i det hele tatt. Våre medier var helt på jordet. Helt på jordet. De forutså en drømmeverden. En total boble. I tillegg var det et ekstremt jevnt valg, der Hillary Clinton faktisk fikk flest stemmer.
Minner meg om Gore og Bush.
Nettopp.
Jeg husker jeg følte meg trist også da, som tenåring, fordi det var helt åpenbart hvem som var en stødig fyr og hvilken som var en suspekt en, men det er ikke i nærheten av det som skjer nå. Dette er ekstremt. Er det ikke?
Det er hinsides ekstremt.
Jeg skulle bare se en halvtime for å få et inntrykk, og gå til sengs, men endte opp med å ikke sove på elleve dager…
Velkommen til klubben. Nå har han erklært New York som sitt hvite hus-surrogat – Trump-tårnet. Noe som betyr slutten for min by. Allerede er det omringet av armerte biler, helikoptre som sirkler tårnet, og en flyforbudssone på tre kilometer. En ny hovedstad har nettopp blitt skapt. Han kommer ikke til å dra til Washington for å leve i dette suspekte huset. Han kommer til å styre fra New York. Fulgte du saken om Hamilton?
Nå stjal du mitt neste spørsmål.
Det blir interessant om han sier unnskyld eller ikke.
Nå tweeter han mot skuespillere som framfører en appell til visepresidenten om å ta vare på alle amerikanere, og han tweeter at de burde skamme seg. Det er patetisk. Hva kan kunstnere, unge og eldre, gjøre i en slik situasjon?
De kan legge seg ned og holde kjeft.
Du mener det?
Det er det de kan gjøre, ifølge Don. Legge seg ned og holde kjeft. «Jeg bestemmer her. Hvem tror du at du er?» Det er det dette handler om.
Hva tror du vi kan gjøre?
Jeg vet ikke.
Du vet ikke? Samfunnet som beveger seg som én oppblåst kropp. Jeg har aldri kjent på en lignende type frykt.
Ingen andre heller. Dette er en helt ny form for redsel. Den er fullstendig ny, det finnes en enorm frykt, og du er ikke alene i å føle på den. Det er god grunn til å føle frykt.
Uansett hvor du snur seg, i enhver nyhetskanal, enhver artikkel, er hans navn nevnt.
Nettopp. Jeg har brukt et år på å se på telefonen min, mens jeg har utbrutt: «Sa han det?» Det har underholdt meg, til jeg på et tidspunkt forsto at jeg er avhengig av dette, og nå er jeg i fengsel i fire år, minimum. Sammen med alle andre. Det finnes en rekke ting du kan gjøre. Noe som har vært konstruktivt for min del, for min egen overlevelse, min egen følelse av egenverdi, er å arbeide. Jeg brukte den siste uken på å kun tenke på musikk. Det var det eneste jeg samtalte om. Det var det eneste jeg gjorde. Det har gitt meg et behov for å dykke ned i arbeidet på en måter jeg ikke har vært i stand til før. Jeg går igjennom mange faser, som mange mennesker gjør. Selvfølgelig kommer jeg til å demonstrere, men jeg kommer ikke til å gjøre dette hver dag, på telefonen. Jeg kommer ikke til å overvåke. Jeg kommer til å finne en måte å fokusere på, forsøke å finne en måte å leve i en tilstand av dyp frykt og håp samtidig. Kanskje ikke håp, for jeg føler ikke det er passende. Jeg tror jeg heller velger lykke.
Ro?
Ikke spesifikt, for å arbeide er ikke nødvendigvis rolig for meg, men heller veldig spennende noen ganger. Det kan være veldig agerende, men når man oppdager noe der finnes det få ting som er bedre. Men jeg gjør det delvis på grunn av en forakt for en politisk situasjon som river deg ut av den tilstanden, som tar over sinnet ditt på en måte som ikke kan beskrives som noe annet enn voldelig.
Kidnapper sinnet ditt.
Ja. Så hvordan skal man redde sinnet sitt?
Søvn.
Søvn er nummer én. Nei. Kjærlighet er nummer én. Søvn er nummer to. Kjærlighet er nummer én, å forsøke å finne det. Alle forsøker, inkludert meg selv, å samle ting som man tror på og motiverer en, for å definere hva man vil beskytte, mot denne nye verdenen. Plutselig bor man på et nytt sted. I New York er alt annerledes. Absolutt alt er forandret. En verden man ikke kunne ha forestilt seg har krøpet opp, fra under hvilken sten? Hvordan har dette kunnet leve hele denne tiden? Man trodde at fascisme var noe man hadde forkastet for mange årtier siden, da vi vokste opp.
Gjenfødt fascisme.
Det virker muligens nytt, men det er ikke nytt, det er den samme regla: Folk ønsker å ha en leder til å fortelle dem hva de skal gjøre, som kan lytte til deres problemer. Samtidig har man en haug med folk på den andre siden av gjerdet, som er fullstendig uvitende. Jeg klandrer meg selv for det.
Føler du deg ansvarlig?
Ikke ovenfor samfunnet i sin helhet, men ovenfor meg selv, for at jeg ikke la merke til at vi ikke lenger har en middelklasse. For fem, seks år siden brukte jeg mye tid på å dra til byer for hjemløse, byer av telt. Jeg bare studerte dem, ble imponert. Etterhvert brøt de sammen, gikk i oppløsning, ble dyttet under teppet. Men de kan ikke bli dyttet under teppet, ikke noe sted i verden.
Jeg bodde i parallellgaten til Skid Row i Los Angeles. Jeg har aldri sett et scenario som det utfolde seg noe sted i den såkalt tredje verden.
Det er så mange gater for hjemløse, så mange ødelagte byer, i USA. Byer der alle er på dop og alle er sultne.
Det er som om sikkerhetsnettet har gått i oppløsning.
Hver mann for seg selv.
Muligens ble alle litt numne, litt late, i Obamas æra, overveldet av Bush-perioden?
Ikke bare litt late. Jeg trasket rundt i København, stirrende på telefonen min. Jeg vet jeg ikke burde se på telefonen mens jeg går, men jeg trengte å se på kartet et sekund. To karer gikk opp til meg og ropte: «DERE TO JÆVLA ZOMBIER!» Døren har åpnet seg for å tillate seg å være voldelig mot andre mennesker. Det er en enorm dør vi snakker om. Som det som skjedde en venn av meg forleden; tre karer lener seg ut av vinduet av en bil og roper: «HVA SYNES DU OM TRUMP? HOMO!» Det er OK å snakke slik nå. Det er OK. Det er måten folk snakker på nå.
Det er umulig å debattere med den typen mennesker. Man må bare bruke det gamle språket?
Jeg vet ikke ennå. Jeg kjenner ikke et eneste menneske som stemte Trump. Mitt mål er å møte noen som stemte på han. Hele oppsettet er arrangert. Alt er komplett polarisert. Jeg ønsker ikke å være polarisert. Jeg ønsker å se. Det hjelper ingen å gjøre det til et spørsmål om dem og oss. Det kommer kun til å gjøre det verre.
Kommer du til å forsøke å få dem til å forandre mening?
Nei, jeg kommer ikke til å forsøke å overbevise dem, men heller være en antropolog. Nei. Det er for kaldt og klinisk. Jeg ønsker å plassere meg selv i en situasjon der jeg ikke er så fullstendig isolert. Det betyr å komme meg ut av New York, gjøre litt etterforskning rundt omkring, som kan ende opp i et prosjekt jeg vil gjøre. Jeg vet ikke.
Tilbake til landsbygda, som du snakker om i Heart of a dog?
Nei, jeg tror ikke jeg flytter tilbake dit. Det er fint der, men jeg snakker om å bruke tid, for å forstå hva som beveger seg inne i hodene deres.
Uten å gi fenomenet oppmerksomhet.
Det er mer personlig enn et fenomen. Jeg ønsker bare å møte noen, uten å føle at jeg har null peiling på hvem de som stemte på den måten er, uten å føle meg fremmedgjort. Det er fullstendig uhyggelig å være denne merkelige minoriteten. Alle de menneskene som befinner seg i denne typen situasjon er vant til å være majoritet. De er vant til makt. Sånn sett er det et stort sjokk.
Det er ikke langt unna det som skjedde i Tyskland på tredvetallet.
Nei, jeg synes ikke det er det. Fyren alle syntes var en vits har plutselig all makt. Man tenker: «Nei, nei, det kommer ikke til å bety noe.» Men… Det er bare begynnelsen. Det er ikke noe som kommer til å bli, som du sier, normalisert av noen. Dette er ikke normalt. Det er ikke en normal hendelse, men en tragedie. På den andre siden, kanskje tragedien er boblen. Desto mer jeg tenker over det, desto mer handler det om informasjon enn om folks reelle meninger, for når sjefen for FBI sier: «Vi etterforsker Kennedy», så oversettes det på sosiale medier til: «Hun er kriminell.» Man kan ikke stemme på en kriminell person. Det er en manipulering av historier. Alt handler om historier. Så vi får bare finne noen bedre historier. Hans historier var korte og brutale. Alle som måtte konfrontere ham kollapset. Alle kandidatene smuldret opp.
Så det vi trenger er en lengre og roligere historie?
Jeg kan ikke fortelle deg hva vi trenger. Jeg tror vi trenger at mange mennesker tenker nøye over hva vi trenger.
Og snakker om det.
Eller kanskje bare begynner å gjøre det, istedenfor å snakke om det, fordi det er mer enn nok seminarer med mennesker som snakker om hva man skal gjøre. Slutt å prate om det. Bare gjør noe. Gjør noe aktivt så snart som mulig, noe som vil gjøre en forskjell. Dropp seminarene om det, og diskusjonene på kveldstid. Ikke lev i en verden av ord.
*
Et av mine sterkeste minner, er å se Laurie Anderson på scenen i New York i 2012, året da verden egentlig skulle gå under, ifølge myten. Jeg ble fullstendig satt ut. Forestillingen i seg selv var rotete, ufokusert, litt utenfor min rekkevidde, for å være ærlig. Men i noen sekunder stod verden stille, et øyeblikk der hun siterte Den tibetanske boken om livet og døden av Sogyal Rinpoche. Hun sa noe som jeg aldri kommer til å glemme, på en måte som fremdeles gir meg frysninger:
Den første gangen du dør er når hjertet ditt stopper.
Den andre gangen du dør er når du blir begravet.
Den tredje gangen du dør er den siste gangen noen nevner…
Forvrengt stemme.
Monstrøs stemme.
….ditt navn.
Så ble det svart som natten, både rundt meg og inne i kroppen, en reell katarsis. Sannhet forbi sannhet. Vi må slutte å bruke navnet hans nå. Hans mål er den ultimate narsissistiske triumf, å aldri dø den tredje og siste gangen. Du vet hvem jeg snakker om. Det er ikke noe rom for overtro lenger. Virkeligheten har trumfet enhver tro. Tro er over. Det finnes ikke ord for det. Knytt neven, mine damer og herrer. Pandoras eske er åpnet.
