– Det er en ordning under press fra alle kanter, sier utvalgsleder for visuell kunst Rikke Komissar om Kulturrådets støtteordning for arrangører. Hun mener kapasiteten i ordningen, som skal bidra til at små og store visningssteder, atelierfellesskap, verksteder og lignende initiativer kan drive profesjonell og forutsigbar drift, er sprengt.
Arrangørstøtteordningen ble opprettet på initiativ fra Unge kunstneres Samfund, som i 2009 henvendte seg til Kulturdepartementet med forslag om å etablere en tilskuddsordning for kunstnerdrevne visningssteder. Kulturrådet fikk i oppdrag å utforme en prøveordning i dialog med UKS, med en budsjettramme på 5,3 millioner kroner over tre år. Målet var å stabilisere de mange kunstnerdrevne visningsstedene som hadde dukket opp tidligere på 2000-tallet, og å gjøre dem i stand til å betale lønn, gi kunstnere honorarer og planlegge langsiktig. Prøveprosjektet ble til en permanent ordning i 2015, og for visningssteder og kunstfestivaler ble det etter hvert mulig å søke om støtte for tre år av gangen.
Som en følge av nedleggelsen av Kulturrådets driftstøtteordning fikk ordningen imidlertid nye retningslinjer og en ny ordlyd i 2021. Tiltak som tidligere hadde sortert under Kulturrådets ordning for driftstøtte ble nå innlemmet i det som nå ble hetende arrangørordningen, og i søknadsskjemaene ble ordet «kunstnerdrevne» strøket til fordel for mer vidtfavnende begreper som «arrangører», «virksomheter» og «innholdsproduksjon» innen det visuelle kunstfeltet.
Utvidelsen av arrangørordningen har gitt et større antall søkere, men kun 33 av 74 av søkere fikk tilskudd i 2022. Av disse kom to søkere inn på ordningen for første gang, mens andre aktører fikk redusert sine tilskudd sammenlignet med forrige tildeling. Målt i kroner var tidelingsprosenten på rundt 35. Komissar forteller at én av de store utfordringene er å få inn nye aktører.
– I tildelingsrunden for 2023 valgte vi å gi enkelte tilskuddsmottakere kutt i mindre beløp for å få inn nye aktører. Det smerter mye å kutte ut aktører som drifter bra, så dette er en umulig oppgave. Konklusjonen min etter ett år i utvalget er at ordningen må tilføres mer midler, sier Komissar.
Truer driften
I Bergen har de fem aktørene Tag Team Studio, Lydgalleriet, Volt og Foreningen Trykkeriet vært inne på arrangørordningen over lenger tid. Sammenlignet med forrige gang disse stedene fikk treårig støtte, i 2019, fikk de ved høstens tildelingsrunde redusert sine tilskudd med til sammen 550.000 kroner i året.
– Det er småpenger som egentlig kunne vært løst, sier Morten Kvamme. Han er leder for Tag Team Studio og har fått arrangørstøtte siden 2016. Men samtidig som den generelle prisveksten har økt betraktelig, er visningsstedets årlige tildelinger nå redusert fra 650.000 kroner i året i perioden 2020-2022 til 550.000 kroner i året i den neste perioden fra 2023-2025.
– Vi driver på små marginer, og det å kutte 100.000 kroner på små budsjetter er drastisk. Dette truer helt åpenbart driften av stedet vårt, sier Kvamme.
Sammen med de andre aktørene i Bergen, skrev Kvamme et brev til Kulturrådet før jul. Her kritiserer de «at ostehøvelen er blitt brukt» på etablerte aktører for å få plass til nye aktører i ordningen. I brevet påpeker Kvamme at kuttene svekker den kunstneriske infrastrukturen i Bergen. Han mener de mindre aktørene er avgjørende for kunstnerøkonomien i byer utenfor hovedstaden, som har få visningssteder.
Marie Nerland, som driver det nomadiske, kuratoriske prosjektet Volt, får 500.000 kroner i året i perioden 2023-2025. Det er 200.000 kroner mindre i året sammenlignet med tildelingsrunden i 2019. Hun kaller kuttene dramatisk.
– Jeg har gjort mye ut av tilskuddene jeg har fått fra Kulturrådet, så kuttet føles veldig ufortjent, sier Nerland.
Hun forteller at en stor del av Volts budsjett går til honorar og prosjektmidler for kunstnerne.
– Det er viktig for meg, så langt det er mulig, å skape gode arbeidsforhold for kunstnere. Det er vanskelig å se hvor jeg skal kunne kutte i budsjettet, jeg har kuttet i min egen allerede lave lønn. Det innebærer også at flere kommende kunstprosjekter er blitt utsatt og mange ideer er foreløpig satt på vent. Jeg jobber ofte med prosjekter i flere år, men mange av disse vil nå måtte nedskaleres, om de i det hele tatt vil bli realisert, sier Nerland.
Skulle ikke bygge institusjoner
I 2019 var utvalgskomiteen for visuell kunst i Kulturrådet opptatt av å tydeliggjøre hvilken rolle arrangørstøtteordningen skulle spille: den var tenkt som en tilskuddsordning mellom prosjektstøtte på den ene siden og driftstøtte på den andre. I en uttalelse om denne søknadsrunden, publisert sammen med tildelingslistene, omtalte komiteen arrangørordningen som en tidsbegrenset virksomhetsstøtte som ikke skulle virke institusjonsbyggende. Med innlemmelsen av driftstøtte i arrangørordningen i 2021 har distinksjonene imidlertid blitt løsere. Kvamme er skeptisk til denne utvidelsen.
– Det sterke med den opprinnelige ordningen var vernet om det kunstnerstyrte, den gjorde at disse stedene fikk gro frem og vokse seg sterkere. Ordningen har est ut, bittesmå steder konkurrerer med større og stødigere institusjoner om de samme midlene, sier Kvamme.
Steffen Håndlykken, styreleder for UKS, ser også at det er vanskeligere for små aktører å nå frem i den nye ordningen.
– Det som før kunne vært en målrettet økning på et par millioner til de minste aktørene, forsvinner nå i den store gryta. Kulturrådet må tenke igjennom hvilke prioriteringer de gjør, men det må også komme økninger i tildelingene.
Han tror ikke det er noen fare for at den langvarige støtten skaper små institusjoner.
– Tvert i mot er tilskuddene så små at visningsstedene har vanskelig for å gjennomføre grunnleggende institusjonelle oppgaver som honorering og formidling på en forsvarlig måte. Det kreves et løft for visuell kunst i Norsk kulturråd, og andelen av midlene fra kulturfondet som går til det visuelle feltet må dobles fra 75 til 150 millioner.
Har bestilt evaluering
Komissar påpeker at det ikke er noen begrensning for hvor lenge aktører kan være inne på ordningen, og sier langsiktig virksomhetsstøtte er ordningens grunnleggende mål. Hun mener ordningens lovnader om langsiktighet imidlertid er problematisk fordi det ikke finnes et steg videre. Komissar foreslår en løsning der midlene til ordningen økes og enkelte arrangører flyttes ut til faste poster på statsbudsjettet, som er tilfellet med en del kunsthaller.
– Vi har bestilt en evaluering av porteføljen visuell kunst. Vi må kartlegge om ordningen dekker behovet i feltet og om det er samsvar mellom ordningen og behovene. Vi får ikke svar før i 2024, og kanskje må ordningen rigges annerledes, sier Komissar.
– Kunne Kulturrådet heller gjort noen harde valg og kuttet ut støtten til enkelte aktører, istedenfor å redusere tildelingene?
– Tiden er ikke inne for å skape frykt i feltet, og hovedregelen er langsiktighet. Når det er sagt vurderer utvalget hele tiden mottakere, og vi justerer også beløp opp eller ned, eller i verste fall utfaser. Dette er en dyd av nødvendighet. Feltet har endret seg, behovet har økt, arrangørene har fått andre oppgaver og blitt mer obs på å gi honorar og drive profesjonelt, men dette koster. Det er ikke nok midler til alle og man kan ikke forvente støtte i evig tid, da er det de som har flere bein å stå på som klarer seg.
