Det er kanskje en overdrivelse å si at det kom plutselig, men det oppleves i alle fall som en ganske brå u-sving: målet om å styre unna klimakatastrofe virker å være glemt, eller i alle fall sterkt nedprioritert, til fordel for et intensivert opprustningskappløp. Våpenindustrien er allerede blant verdens mest forurensende industrier, for ikke å snakke om ødeleggelsene og klimaavtrykket som følger med bruken av våpnene.
Veien mot fremtiden stakes nå ut av åndsforlatte gamle gubber i ulike nykolonialistiske og nyfascistiske nyanser – Netanyahu, Putin, Trump, med flere – og i den smått paniske stemningen som sprer seg er enigheten stor i Europa om å pøse penger inn i forsvar og militær beredskap. Det norske våpenselskapet Nammo, som har levert våpendeler til USA som har vært brukt i israelske angrep på Gaza, skal nå øke produksjonen for å levere våpen til Ukraina og Europa, og presser på norske myndigheter for å få dekket det økte energibehovet det medfører.
Med dette bakteppet, fremstår Nikita Teryoshins utstilling Nothing Personal – The Back Office of War, med bilder fra fotoboken ved samme navn, som hyperaktuell på en måte som gir den skarpe vårsolen over Oslo et nådeløst preg. Russiskfødte og berlinbaserte Teryoshin har i en åtteårsperiode reist med kameraet rundt i verden på våpenmesser, og i utstillingen på utendørsgalleriet med det misvisende navnet Fotografihuset, ute på Sukkerbiten, den lille utstikkeren utenfor Munchmuseet, vises bilder fra dette prosjektet, ledsaget av oppslag som tørt gjengir ulike våpenprodusenters motto: «70 years defending peace» (Kalashikov), «We are engineering a better tomorrow» (Lockheed Martin), «See first, kill first» (Saab), «Unmatched lethality at any distance» (Elbit systems) og «Nextgen lethality» (Rheinmetall).
Stemningen i Teryoshins fotografier er slående udramatisk, avslappet og leken, og det er her det kritiske potensialet i bildene ligger, i dokumentasjonen av den tilsynelatende ubekymrede og dekadente omgangen med teknologi som er designet for å gjøre mest mulig skade. Teryoshins fotografier illustrerer den grunnleggende strukturelle økonomiske volden – at det alltid er noen som tjener på krig, på andres lidelse og død. Folk i dress og slips, nylonstrømper og høye hæler, som koser seg med vin og lekker fingermat mens de morer seg med det nyeste innen drapsteknologi. Dette er situasjonsfotografi med et skrått blikk, hvor det ofte foregår flere ting samtidig, og hvor den tomme kaffekoppen møter en gruppe utstilte missiler på et bord. Når jeg går der og ser på bildene som i følge informasjonsteksten er tatt på våpenmesser i Polen, Hviterussland, Sør-Korea, Frankrike, Tyskland, Sør-Afrika, Kina, De forente arabiske emirater, Peru, Russland, Vietnam, USA og India, er det umulig å ikke spekulere på om noe av grunnen til at det til enhver tid føres kriger er at våpenindustrien skal kunne tjene mer penger.
Teryoshins bilder har delvis preg av «snikfotografering», hvor de avbildede enten ikke virker klar over kameraet hans eller skjuler seg for det. Nærværet av mennesker er helt sentralt for spenningen i bildene, men de er ikke portrettert som individer. Her er få identifiserbare ansikter, og selv om de har ulike klesdrakter som sier noe om hvor de kommer fra, er de langt på vei anonymiserte. De involverte fremstilles som aktører i et system, enten det er mannen som har satt seg godt til rette i en antikk utseende lenestol som signaliserer en rikdom som ikke er ny, for å se et show med jagerfly, en dresskledt mann som trykker hånden til en mann i uniform foran en kamuflasjefarget modell av en tanks, eller en kvinne i blomstrete kjole som strekker en naken arm mot en godbit fra buffeen med en Bofors 57 Mk3 Naval Gun utstilt i bakgrunnen. Selv om en del av landene Teryoshin har besøkt er tidligere, nåværende eller potensielle fiender eller konkurrenter, gjør sidestillingen av bilder fra ulike land at det fremstår som én eneste stor klubb av folk med sammenfallende interesser – og det er det vel til en viss grad også; de har alle interesse av at våpenkappløpet opprettholdes.
Fotografihuset viser hovedsakelig, men ikke kun kunstfotografi – Teryoshins bilder plasserer seg et sted i skjæringspunktet mellom kunst og dokumentar, eller «kombinasjonssjangeren gatefoto, dokumentar og samtidshorror», som han selv sier det, og parallelt med hans utstilling vises vinnerne av den norske pressefotoprisen Årets bilde 2024. Hovedvinneren Gina Grieg Riisnæs’ foto Barn i seng fra Libanon, tatt for avisen Aftenposten, viser nettopp konsekvensene av den volden som ligger latent i Teryoshins bilder – en toårig jente som ligger inntullet i bandasjer, forbrent etter et missilangrep, med moren sørgende ved sengekanten. Som juryen sier i sin begrunnelse for prisen er bildet en «sterk representant for virkeligheten vi må forholde oss til», og det er en type fotografi vi har sett alt, alt for mye av de siste årene, ikke minst fra palestinske fotografer i Gaza. Det store spørsmålet, som Teryoshins utstilling indirekte stiller, er om global militær opprustning virkelig er det som vil kunne skape en annen og bedre virkelighet.
