Sjømissilet AGM-199 Pingvin – utviklet av Kongsberggruppen og Forsvarets forskningsinstitutt med støtte fra USA på 1960-tallet – står midt i Mikael Brkics utstilling Fire and Forget på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, både bokstavelig og konseptuelt. Brkic har laget en etterligning av missilet i tilnærmet en-til-en-størrelse som kunne glidd rett inn hos Forsvarsmuseet, om det ikke var for at overflaten er bearbeidet med skriblerier og symboler. En finne er dekorert som en malerpallett, en annen har fått en jugendaktig bladdekorasjon. Spredt utover den grå, sylindriske skulpturkroppen finnes ordene fra Jan Erik Volds modernistiske systemdikt Blikket («blikket/du/fanger/ikke/meg»). Det er bare én av mange kløktige henvisninger til Pingvin-missilets evne til å korrigere egen bane, vekte mellom ulike mål og unngå avledninger, uten hjelp fra radarsystemet til helikopteret, skipet eller flyet som avfyrte det. Dette delvis autonome missilstyringssystemet har i militær sammenheng benevnelsen «fire-and-forget».
Ifølge Brkic, er hvilke fartøy Pingvin-missilet er i stand til å «se» med sine infrarøde lasere og hvordan mål vurderes opp mot hverandre, en strengt voktet forsvarshemmelighet. Drivkraften bak utstillingens maniske velde av referanser virker å være denne usikkerheten rundt hvordan missilet tar avgjørelser. Brkic fyrer av missilet på en uoversiktlig ferd inn i kriker og kroker av det norske sivilsamfunnet og kulturlivet, men heller enn et eksposé av tekniske hemmeligheter eller våpenindustriens innflytelse, produserer denne ferden blindspor, spekulasjoner og vage omriss. Blindsporene viser seg i imidlertid å være svært produktive, for de omsettes til en eksplosiv tverrmedialitet, med innslag av maleri, interiørdekorasjon, skulptur, tekstarbeider og linosnitt utført i en estetikk som er ironiserende «hjemmekoselig», nærmest avledende lest i relasjon til det militaristiske utgangspunktet.
Referansene til Pingvins styringssystem er gjerne kryptiske tekstfragmenter utført i vennlig håndskrift. En blomsterkasse, dekorert med sekvensen «B? A eller B?», henviser til A/B-testing, en markedsføringsmetode som går ut på å prøve to varianter av noe opp mot hverandre for å se hvilken som er mest effektiv. Den er mye brukt til nettmarkedsføring, eksempelvis for å finne ut når på døgnet det er mest hensiktsmessig å sende et nyhetsbrev. Visstnok har A/B-testing også militær anvendelse, man kan for eksempel simulerer de mange ulike sekvensene med avgjørelser som tas av et avansert missil for å bedre treffsikkerheten. En tilsvarende blomsterkasse stiller spørsmålet: «ekte eller kopi?». Markedsføringsmaterialer fra Kongsberggruppen, som Brkic har skrevet notataktige setninger på, forklarer at Pingvin kan skille mellom «ekte» mål og avledninger. Det er en evne som enhver gravejournalist eller detektiv sikkert vil finne misunnelsesverdig, men denne ekte-falskt-dikotomien har også et alvorspreg, der den strekker seg fra den kalde krigens paranoide våpenkappløp til samtidens våpenkappløp hva gjelder manipulasjon via sosiale medier og spredning av «falske nyheter».
Den mest iøynefallende kopien i Fire and Forget er utvilsomt omgjøringen av det ene utstillingsrommet til en etterligning av den blå rokokko-salen på Grand Hotel, komplett med lapisblå vegger og forgylte dekordetaljer. Interiørfirmaet som pusset opp salen for noen år siden, er ifølge Brkics undersøkelser datterselskap av et kommunikasjonsbyrå som utfører oppgaver for våpenindustrien. Forbindelsen er kuriosa, men tjener til å gi Brkics metode et konspiratorisk fremfor journalistisk preg. Malerier av regn i repeterende, grafiske mønstre finnes ikke på Grand Hotel, men er tilføyd rommet av Brkic, som selv kobler motivet til Marcel Brodthaers La Pluie (1969). I den slapstick-aktige filmen forsøker Brodthaers å skrive mens blekket hans kontinuerlig skylles bort av regn. Den kunsthistoriske omveien om Brodthaers erkjenner kanskje hvordan missilets operasjonelle realitet kategorisk unnslipper Brkics estetiske sporingsforsøk.
En serie linosnitt ser humoristisk på kunstnerens spekulative koblingsiver. Et bilde er av Brkic bøyd over skrivepulten i dyp konsentrasjon, sent på nattestid. Et annet viser logoen til det nedlagte basketlag Kongsberg Penguins (er navnet fra missilet?). I en scene som fremstår som en hallusinatorisk hjemsøkelse, har Brkic portrettert seg selv i samtale med en pingvin. Sammen antyder bildene hvordan kunstneren er på vei over i konspirasjonsteoriens patologiske kognitive modus. Mer informasjon resulterer ikke nødvendigvis i et mer troverdig narrativ.
Paranoiaen som lurer under Fire-and-Forgets vennligsinnede estetikk og godlynte humor, virker være avledet fra Pingvins evne til å raskt bytte bane eller mål, i tillegg til den manglende kunnskapen om hvordan slike avgjørelser tas av missilet. Den opake beslutningsprosessen har likhetstrekk med algoritmene som styrer hva som dukker opp i feeden, eller hvordan søkemotoren sorterer treffene våre. Det som ved første øyekast kan virke konspiratorisk eller absurd, en gjenboer etter den kalde krigen, er dermed likefult hverdagspreget og samtidig. «Postfakta» er tilstanden det kaleidoskopiske blikket til Brkic fanger best.
