Hvilke metoder er akseptable i klimakampen? Det har vært temaet for en av de hissigste debattene i norske medier dette året, etter at en av aktivistene som kastet oransje vannmaling på statuene i Vigelandsparken, Joachim Skahjem, sa i det populære tv-programmet Debatten på Nrk 24. november at han ikke kunne utelukke at «vold vil skje». I ettertid presiserte han at han aldri har tatt til orde for vold mot mennesker, men det endte likevel med at han måtte trekke seg fra aksjonen Stopp Oljeletinga, som i likhet med Extinction Rebellion har en streng ikkevoldslinje, og han fikk så å si hele den etablerte klimabevegelsen mot seg.
I debatten som fulgte er det få som har forholdt seg til at Skahjem refererte til den svenske forfatteren, forskeren og klimaaktivisten Andreas Malm. Etter å ha skrevet en rekke analytiske bøker om klimakrisen, utga Malm i 2021 det lille kampskriftet How to Blow Up a Pipeline. Learning to Fight in a World on Fire – som til neste år kommer i en tilpasset guideversjon for ungdom – hvor han tar til orde for at klimaaktivister må ta i bruk direkte aksjoner og sabotasje mot fossilindustrien.
Da Malm i mai i år besøkte Oslo på invitasjon fra den klimaengasjerte sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, var det i stor grad metoder i klimakampen som ble diskutert. I et intervju som Kunsthall Oslo-leder Will Bradley gjorde for Kunstkritikk i forbindelse med besøket, sier Malm at han mener klimakampen må trappes opp, og at «det moralske argumentet for å ødelegge eiendom knyttet til fossile brennstoffer er nesten uangripelig». Han utdyper: «Det er svært vanskelig å finne gode grunner til å prioritere disse materielle tingene framfor livene til mennesker som går tapt i klimakrisen. Men når vi kommer til de strategiske og taktiske spørsmålene blir alt mer komplisert.»
Mens Malm, som for øvrig trekker et klart skille mellom sabotasje på infrastruktur og vold mot mennesker, argumenterer for aksjoner rettet direkte mot fossilindustrien, er det aksjoner rettet mot ikoniske kunstverk som virkelig har skapt de store overskriftene i det siste, både internasjonalt og her i Norge. Både aksjonen mot Munchs Skrik på Nasjonalmuseet 11. november og aksjonen i Vigelandsparken 18. november har blitt møtt med mer eller mindre unison fordømmelse, ikke minst fra museene og fra kulturminister Anette Trettebergstuen. Synet som går igjen i offentligheten er at man har sympati med saken, men at man tar avstand fra aktivistenes strategi.
Som forvaltere av kulturarven ville det vært naturligvis ha vært helt merkelig og problematisk om museumsledere verden over syntes det var greit at aktivister angriper kunsten med suppe, lim og maling. Men det som ikke fremstår som like selvsagt, er at det eneste svaret museene har, synes å være styrkede sikkerhetsrutiner og fordømmelse. I en pressemelding fra Det internasjonale museumsrådet (ICOM) datert 11. november, ber organisasjonen aktivistene om å se museene som allierte i klimakampen. Men på hvilken måte er museene allierte? Hvordan viser de det? Museumssektoren fremstår ikke som påfallende opptatt av klima, heller ikke internasjonalt, noe Hakim Bishara i Hyperallergic påpekte i den syrlige kommentaren «Museum Directors, Do You Need a Hug?», hvor han etterlyste lederskap fra museumsdirektørene etter oppropet ICOM sendte ut.
En helt grunnleggende og tydelig måte å vise seg som allierte på, ville være å ta klart avstand fra sponsormidler fra fossilindustrien. Men som den rundspørringen blant skandinaviske museumsdirektører om sponsoretikk som vi publiserte på Kunstkritikk forrige uke viste, sitter en slik avstandstaken langt inne hos norske museumsdirektører. Flere svenske og danske museumsledere, som direktør for Moderna Museet i Stockholm, Gitte Ørskou, og direktør for Statens Museum for Kunst i København, Mikkel Bogh, sier helt tydelig at de ikke vil ta imot sponsormidler fra fossilindustrien. Derimot sier Petter Snare og Karin Hindsbo, direktører for henholdsvis Kode i Bergen og Nasjonalmuseet i Oslo, at det å ta avstand fra slik sponsing ville bety at man også måtte takke nei til støtte fra den norske staten. Dette er det samme argumentet som tidligere direktør ved Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen, pleide å bruke når noen konfronterte ham med museets oljesponsorer. Hva den nye direktøren, Tone Hansen, mener er ikke godt å vite, da Munchmuseet valgte å ikke svare på Kunstkritikks spørsmål.
Det er klart at enhver borger i Norge til en viss grad lever på oljepenger, noe som gjør at ingen av oss egentlig kan kritisere oljeindustrien uten å samtidig kritisere oss selv. Men å bruke det som argument for at man ikke kan takke nei til enda mer oljepenger direkte fra fossilindustrien, gir virkelig ingen mening. Sammenliknet med svarene fra deres danske og svenske kolleger, er det skuffende å lese uttalelsene fra norske museumsledere.
Snare argumenterer med at også statlig støtte er oljepenger, bare at de er «skattevasket». Ja, det stemmer at den norske statens rikdom i stor grad hviler på olje- og gassindustrien, men det er likevel stor forskjell på å motta støtte fra «fellesskapskassa», og det å gå i direkte samarbeid med oljeselskaper og inngå en avtale hvor selskapets navn klistres på kunsten. Som kjent, ingenting kommer gratis, og det sponsorer forventer tilbake er heder og ære, kredibilitet og legitimitet, noe de i verste fall får på bekostning av kunstinstitusjonens og kunstens integritet.
For det er naturligvis integriteten som er det sentrale her. Som mottakere av offentlig støtte står kunstnere og kunstinstitusjoner fortsatt fritt til å mene akkurat hva de vil om norsk fossilindustri. Kulturrådet kutter ikke støtten til Kunstkritikk fordi jeg mener at Norge umiddelbart må stanse all oljeleting. Prinsippet om armlengdes avstand beskytter oss, slik at jeg trygt kan mene noe annet enn kulturministeren og resten av den norske regjeringen og flertallet av landets folkevalgte, som utrolig nok fortsatt ikke har skjønt at det å dele ut 53 nye lisenser for oljeleting i 2022 godt kan karakteriseres som en form for vold, for ikke å si krigføring.
I det øyeblikket man mottar private sponsorinntekter, kan man derimot ikke uten videre bite den hånda som kommer med pengene. Det sier seg selv, og det er jo derfor det er så viktig at sponsorenes virksomhet ikke er kompromitterende for institusjonen å være assosiert med. Når Munchmuseet sponses av Aker BP og Idemitsu, så betyr det per definisjon at de vurderer fossilindustrien som en bransje de kan stå inne for. Rett skal være rett, Tone Hansen har «arvet» et problem som antakelig ikke kan avvikles over natten, men det er ingenting som tyder på at det vil bli et mindre problem med tiden, om hun ikke gjør noe med det.
Jeg håper virkelig at Hansen og andre norske museumsledere snart kan vise litt reelt lederskap i klimasaken. Et godt første skritt ville være å ta avstand fra sponsorer som aktivt bidrar til klimakrisen. Det er nærliggende å tro at det også ville være litt mindre fristende å utføre aksjoner i museene dersom de virkelig fremsto som genuint allierte.
