Hele denne andre halvdelen av 2018 er viet film på Galleri Entrée, og programmets nivå er høyt. Den forrige kunstneren der var e-flux-grunnlegger Anton Vidokle som viste sin trilogi om russisk kosmisme (2014–2017), og senere i vinter vil vi blant annet få se Toril Johannessen og Marjolijn Dijkmans film Reclaiming Vision, laget for Munchmuseet i år. Men det er ikke bare videreformidling av andres produksjoner som vises i det lille lokalet i bunnen av Markeveien. I disse dager vises den London-baserte polske kunstneren Marysia Lewandowskas Rehearsing the Museum, der Entrée selv står som medprodusent. Bergenske forhold spiller en rolle i filmen og Entrée-sjef Randi Grov Berger dukker til og med opp i en liten cameoopptreden.
Rehearsing the Museum er en slags oppfølger til Lewandowskas film fra 2008, Museum Futures: Distributed som hun laget sammen med Neil Cummings til Moderna Museets 50-årsjubileum (og som også ble vist under fjorårets LIAF). Der den forrige filmen tok for seg den svenske museumssituasjonen i 2058, er Rehearsing the Museum lagt til et kinesisk scenario i nær fremtid: en ung og en eldre museumsentreprenør utveksler ideer og erfaringer knyttet til museets plass i en større politisk og økonomisk samfunnsutvikling, og spekulerer på hvordan et kinesisk museum for fremtiden kan utvikles.
Filmen er hovedsakelig viet den svært stiliserte dialogen – ved et tilfelle får vi til og med oppleve instruksjonen av skuespillerne. Unntaket er to intervju, med henholdsvis en investor og en kunstner, samt et lite besøk i arkivene til KODE Kunstmuseene i Bergen. Der leses det høyt fra dokumenter som forteller om etableringen av Kinasamlingen i Bergen. Den gang overrakte den norskfødte generalen Johan Munthe, som tjenestegjorde i den kinesiske hæren tidlig på 1900-talleten, en stor samling plyndrete kinesiske gjenstander til Vestlandske kunstindustrimuseum, noe som i filmen forklares som en gave ment for å finansiere museet. Denne historien settes inn i en langt større historisk, politisk og økonomisk situasjonsbeskrivelse som tar utgangspunkt i kinesiske museer som mer eller mindre vellykkede samfunnsbyggende prosjekter. Samtidig knyttes museet tett til finanskapitalens rolle innenfor dagens kinesiske kommunisme.
I følge presentasjonsteksten kombinerer filmen «finansspekulasjonens idé med spekulativ fiksjon som arbeidsverktøy, strukturert som et distribuert raritetskabinett». Det er vanskelig å gripe, i alle fall sitert slik ute av kontekst, men er en presis beskrivelse som understreker at Lewandowska har en svært integrert tilnærming til forholdet mellom form og innhold. For det vestlige raritetskabinettets struktur og funksjon viser seg å være et av momentene som dialogen mellom de to kvinnene ender opp ved. Og beskrivelsen av filmen som raritetskabinett kan muligens si den forvirrede seer litt om hva en har sett.
Filmens samtale og bilder spriker i mange ulike retninger, Lewandowska og hennes medforfatter Zian Chen har gjort et svært omfattende researcharbeid som bidrar til at filmen oppleves oppkvikkende for den som skulle interessere seg for museets rolle og muligheter, men også overdøvende i sin informasjonstetthet. Heldigvis ligger filmen tilgjengelig på Entrées nettsider for den som skulle ønske å stoppe opp og tenke over de utfordringene den stiller oss overfor, som at fremtidens museum bør reflektere kunstens mulighetsbetingelser og også vise frem alle nåtidens tomrom, «ikke stilte spørsmål, handlinger som ikke er utført, objekter som ikke er laget». At den avslutter i overkant kunstnerromantiserende lever jeg godt med.
