Fire måneder etter at stortingsmeldingen om visuell kunst ble presentert, var det duket for offentlig debatt om dens innhold, i onsdagens kritikersalong på DogA i Oslo. «Først vil jeg takke Kulturdepartementet…» var ordene de fleste innlederne begynte med i sin respons til meldingen som skal behandles i Stortinget i begynnelsen av desember. Det topptunge panelet, med ledere fra de største institusjonene og kunstnerorganisasjonene, takket først og fremst for at det overhodet var skrevet en melding, siden dette er den første noen gang. Selv Hilde Rognskog fra Norske Billedkunstnere (NBK), som kanskje har mest grunn til å problematisere meldingen, roste den for å ville styrke de regionale kunstinstitusjonene, et trekk mange var positive til. Kulturdepartementets representant, statssekretær Kjersti Stenseng takket tilbake, og mente fraværet av konflikt hadde sin klare årsak: «Vi tok diskusjonen om utfasingen av kunstnernes garanterte minsteinntekt på forhånd, så der er vi enige om at vi er uenige. Og debatten om Nasjonalmuseet tar vi når det legges frem en egen Stortingsproposisjon om dette på nyåret. Men meldingen er da ikke helt konfliktsky. Blant annet beskrives kritikken av Office for Contemporary Art Norway, OCA», sa statssekretæren.
Tap for NBK
Kunstsosiolog Dag Solhjell, som rammet inn diskusjonen med sin analyse, kunne slå fast at selv om det ikke har vært gjennomført noen offentlige utredninger om det visuelle kunstfeltet før denne meldingen, er den blitt solid og fri for konkrete faktafeil. Meldingen unngår konfliktsoner, hevdet han, og den er godtroende: Alt er bra, og skal bli bedre. Solhjell så derimot tegn på at meldingen bærer bud om økende byråkratisering av kulturfeltet, og kulturrådet, som vil få flere ansvarsområder, vil utvikle seg i retning av å bli et direktorat. Videre pekte han på at selv om det kommer mer penger i retning kulturen, vil det bli sterkere konkurranse om midlene og færre sikre, lange løp. Han så med andre ord for seg en prekarisering av kunstfeltet.
Til tross for NBKs motstand gjennom en flerårig prosess, kunne panelet slå fast at to slag er ugjenkallelig tapt med denne meldingen. Dette er garantiinntekten (GI), og fagfellevurderingsprinsippet i stipendfordelingen. I fremtiden vil det også være andre fagersoner inne i bildet når stipender skal deles ut, for eksempel kunsthistorikere, forkynte statssekretæren.
Panelets museumsledere, Nasjonalmuseets Audun Eckhoff og Nordnorsk Kunstmuseums Knut Ljøgodt, ytret begge ønske om å bedre de regionale museenes egne kunstsamlinger. Ljøgodt foreslo å danne et nasjonalt fond institusjonene kan søke penget fra til dette, lik Carlsbergfondet i Danmark.
Ønsker flat sats
Gro Kraft fra Kunst i Offentlige Rom (KORO), som er blant dem som får ros i meldingen, hadde to konkrete ønsker for sin institusjon. Det ene var å utrede muligheten for å forandre reglene for kunst i statlige bygg. Slik det er nå, følger pengene bygget, og prosentsatsen varierer fra null til 1,5 prosent. KORO ønsker en flat sats på én prosent for alle statlige bygg og vil selv vurdere hvilke bygg som skal tildeles midler. Videre ønsker KORO fortgang i prosessen med å få et publikumsrettet lokale, slik at de kan bli en synlig institusjon.
Professor Øivind Storm Bjerke ga støtte til Øyvind Stålsett i organisasjonen Art and Business, som selv om han ikke var til stede fikk formidlet sin kritikk over at stortingsmeldingen ikke ser på tilrettelegging for det private markedet. Om sparekniven kommer, trenger vi å være i takt med det gjennomkommersielle kunstmarkedet ute i verden, mente Storm Bjerke.
Kritikk som levevei
Alle var enige i at det bør gis mer midler til kritisk refleksjon på feltet. Mens kunstfeltet har blitt større, er synligheten i massemediene blitt mindre, ble det sagt, både i stortingsmeldingen og i panelet. Å være kritiker, bør være mulig som levevei, sa Storm Bjerke, som også er konstituert leder i Norsk kritikerlag.
Fra salen ytret lederen for Unge Kunstneres Samfund, Marianne Hurum, et ønske om å danne en ordning for assistentstipend, som vil gi nyutdannede kunstnere praktisk erfaring og arbeidshjelp til etablerte kunstnere.
OCA igjen
«Hva vil Regjeringen med den visuelle kunsten?» var spørsmålet Kritikerlaget hadde satt som overskrift for debatten, men det fantes ingen tegn på en egentlig diskusjon omkring dette. Alle var glade for at kulturfeltet er viet større plass i budsjettet, og viljen til å diskutere visjoner og hvilken bagasje som eventuelt følger med disse pengene syntes fraværende.
Det eneste tegnet til energi i salen, kom i diskusjon omkring Office for Contemporary Art Norway, som får kritikk i Stortingsmeldingen for å være for smale i sin programmering. Høyres Olemic Thommessen stilte de sedvanlige spørsmålene om OCAs smale profil, og fikk svar fra blant andre Øivind Storm Bjerke som mente OCA gjerne kunne hatt et bredere nedslagsfelt. Blant de som tok OCA i forsvar var Marianne Hurum, som mente OCA har betydd svært mye for det visuelle kunstfeltet. Hurum mente at OCA i stedet for å bli kritisert, burde få tildelt en ny ordning for produskjonsstøtte til kunstprosjekter i utlandet. Også Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff mente OCA har skjønt et vesentlig prinsipp, nemlig at det er like viktig å få internasjonale aktører til Norge som å sende norske kunstnere og kuratorer ut av landet. For øvrig mente Eckhoff at OCA ikke kan stå for internasjonaliseringen av norsk kunstliv alene, men at institusjonene må gjøres sterkere slik at de kan bli selvstendige internasjonale aktører. På grunn av Kritikerlagets krav om at man denne kvelden skulle diskutere Stortingsmeldingen og ikke budsjettspørsmål, hadde OCAs egen direktør, Marta Kuzma, trukket seg fra debatten. Dette var antakeligvis en prematur avgjørelse fra Kuzmas side, all den tid alle de fremmøtte diskuterte budsjetter, om enn på generelt grunnlag.
«Dere har vært gode på å ikke mele deres egen kake», sa Solhjell da han takket paneldeltakerne for å snakke prinsippielt om kunstpolitikk og ikke spesifikt om Statsbudsjettet for 2013.
