Det er et tilsynelatende enkelt oppsett i oslobaserte Damir Avdagićs utstilling Prijenos (overføring) i de romslige, grottelignende lokalene som Unge Kunstneres Samfund tok over i Keysers gate for to år siden. Kunstneren, hvis arbeider jeg ikke er kjent med fra før, men som jeg leser på nettet at ofte kretser rundt vitnesbyrd fra den tidligere republikken Jugoslavia, har satt opp en høy og tykk vegg der en video projiseres. Denne viser tre mennesker, to kvinner og en mann, som i tur sitter med hodetelefoner på en kontorstol og snakker inn i en mikrofon. Samtidig som de snakker hører vi det samme som de hører i hodetelefonene: tre kvinner – fortellernes mødre – deler minner og hendelser fra før, under og etter tiden i Jugoslavia på morsmålet.
Lydsporet er spilt inn på UKS i en klaustrofobisk, lydisolert boks med et lite vindu som er det første jeg passerer da jeg går inn i utstillingsrommet. De voksne barnas simultanoversetting er også filmet på UKS, foran en godt opplyst, hvit fotoduk bak videoprojeksjonen. Nærmere gallerirommets innerste vegg står en lang rekke benker, disse angir besøkernes plassering og skisserer samtidig opp en slags scene, bestående av videoprojeksjonen, lydinnspillingsboksen og filmsettet.
De tre menneskene i videoen, Arma, Kenan og Maja – alle født i eks-Jugoslavia, i byer som nå tilhører Bosnia – gjenforteller mødrenes historier på norsk. Fortellingene styrer unna dyptgående dykk i Jugoslavia-krigenes grusomheter og forsøk på objektiv gjengivelse av historiske begivenheter, det er snakk om personlige erindringer om samhold og forvitring av fellesskap etter kommunismens fall. Lyd og bilde er av høy kvalitet, selv ørsmå endringer i fortellernes stemmer og ansikter er mulig å få med seg, noe som gir meg følelsen av å studere tre forskningsobjekter. Det første som slår meg hvor god flyt de har. Kenan er den eneste av de tre som snubler litt i ordene og tar et par lengre pauser, men selv han holder for det meste tempoet oppe. Dette er historier de har hørt før.
Det skjer likevel noe merkelig i gjenfortellingen. Ettersom de som forteller samtidig lytter, blir det noe insisterende over rytmen. Det er også som om det blir enda lengre avstand til de faktiske hendelsene, som når Arma, med sin tydelige, nærmest lydbokinnleseraktige røst, forteller om hvor godt det var å leve i Jugoslavia. Det var enhet og brorskap, de hadde frihet til å reise hvor de ville, men: de kunne ikke si hva de ville. Først overser jeg den siste nyansen, og innser at jeg er blitt fraktet vekk fra innholdet, ettersom stemmen til Arma er så behagelig å høre på. Kenans stemme, derimot, har et mer sørgelig drag, noe som også etterlater et større alvor i meg. Lar jeg meg her lettere rive med av hvordan noe sies, enn hva som faktisk sies, fordi det ikke egentlig er personen jeg ser på som snakker?
Det er som om Avdagićs grep skaper en tredje stemme, som verken tilhører de voksne barna eller mødrene deres. På en måte er det som om historiene som fortelles «løsner», noe som er ubehagelig, for hvem kan egentlig holdes ansvarlig for det som blir sagt? Om de voksne barna feller noen dom over eller stiller spørsmål ved mødrenes skildringer kommer det kun til uttrykk gjennom blikket deres, gjennom kroppenes lyder og gestikuleringer – og disse rykningene er også åpne for tolkning. Når Kenan avslutter morens monolog med å si: «de eneste gangene jeg gråter nå, er egentlig når jeg tenker tilbake og det er noe som handler om krigen i Bosnia», virker han selv berørt, men muligvis er han bare sliten etter å ha holdt praten gående i nærmere åtte minutter.
Å fjerne mødrenes ansikter fra den endelige presentasjonen, foregriper tidens uunngåelige nedslipning av førstehåndserfaringene med overgangen fra en ideologi til en annen. Mødrenes stemmer med fortellingene om det forgjengelige Jugoslavia vil når de er borte kun være hørbare for dem som stod dem nære, akkurat som filmen viser. At de voksne barna selv ikke får bidra med sine egne tanker og tolkninger eksemplifiserer hvordan vi alle til en viss grad tvinges til å navigere verden ut ifra våre foreldres opplevelser og erobres av våre omsorgspersoners erfaringer.
