Kan vi si at samtidskunsten i Norge de siste ti årene har beskjeftiget seg med en sanselig, materialbasert abstraksjon? Noe slikt er grunnpåstanden i utstillingen Repeat.Forward på Galleri F15 på Jeløya i Moss. Utstillingen tar utgangspunkt i seks stort sett nyutdannede kunstnere, som likevel er godt i gang med å posisjonere seg i kunstfeltet: Anna Daniell, Carl Mannov, Kim Kvello, Lina Norell, Ragna Bley og Therese Frisk.
I utstillingsessayet skriver kurator Maria C. Havstam at «modernistisk høytidlighet og postmodernismens språklige og ironiske konseptkunst» er bakteppet for tendensen utstillingen tar for seg. Men nøyaktig hvordan denne syntesen har ført til en revitalisering av materialitet og håndverk forblir noe uklart. Teoriperspektivene som Havstam trekker inn, som The Pictorial Turn, gjennom W.J.T Mitchells essay What do pictures want? og Nicolas Bourriauds vagt definerte begrep «altermodern» (som ble lansert under Tate-triennalen i 2009, men aldri helt har festet seg), vektlegger verken håndverk eller en sensuell omgang med materialer. Det gjør heller ikke Timotheus Vermeulen og Robin van den Akker i sin utmeisling av metamodernismen, en annen teoretisk referanse Havstam låner inspirasjon fra. Sistnevnte er i grove trekk en isme som kobler postmoderne ironi og en mer modernistisk patos.
Viktigere enn innvendingene mot den kunsthistoriske og teoretiske rammefortellingen er imidlertid det at Havstam sier lite om hva kunsten i utstillingen faktisk gjør – hvilke samtidige sosiale strømninger den griper inn i. Eksempelvis synes påstanden om at Kim Kvellos serie med rettvinklede metallrekkverk påhengt klær og smykker er beslektet med El Lissitzkys spalteoverskridene malerier, tegninger og veggskulpturer, i for stor grad å lene seg på vilkårlige formale likhetstrekk.
Kvellos verk har langt mer til felles med interiørdetaljer som skillevegger og klesstativ, i arkitektonisk påkostede kunstinstallasjon- og galleriaktige luksusbutikker. Personlig ville jeg nok heller ha plassert arnestedet for denne typen design- og smaksorientering hos sosialt orienterte 1990-tallskunstnere som Phillipe Parreno, Liam Gillick, Elmgreen & Dragset og Superflex, enn i den tidlige 1900-tallsavantgarden.
Også Carl Mannovs arbeider berører interiør som et aspekt ved konsumkulturen. Håndverkselementene her – håndskårne løveføtter som er festet på en grå, høykantvendt sofa og et minimalistisk kabinett, også veltet over på siden – kontrasteres med kopimaskiner og stabler med livsstilsmagasiner som Elle Decorations og Monocle. På veggene finnes det serier med innrammede collager hvor Mannov har revet møbel- og interiørreklamer i strimler og skriblet over i ekspressive, fargesterke strøk; denne øvelsen i å velge og sette sammen har et tydelig styling-element ved seg. Mannovs og Kvellos prosjekter peker på hvordan luksursartikler er overkodet med betydninger som vi bevisst og ubevisst lar oss posisjonere og forme av.
Anna Daniells Skulpturgruppe Emma og William er oppkalt etter de to mest populære navnene i Østfold i 2016. Emma består av abstraherte, bølgende kroppsdeler, øye, munn og en torso festet til en stav. Fra enden av staven stikker det ut noen overlange, tynnpistrete ben som bærer joggesko. En Radio innstilt på NRK MP3 fyller rommet med muntre pop-hits, og et stearinlys sørger for koselig stemning. Daniell får det populære til å se nesten kubistisk ut; ikke like glatt eller motstandsløst som de endeløse trenings- og feriebildene som man møter hos livsstilsbloggere. Det er en god dose humor i denne tilnærmingen, i tillegg til en påpekning av hvordan selvrealisering har blitt en livsstil som mange følger med nær religiøs dedikasjon.
Smak- og interiørsporet får meg til å tenke på kunstnere som ikke er representert her, men som tilhører samme generasjon som Kvello, Mannov og Daniell. Avgangsarbeidet til Nora Joung fra 2016, eller Azar Alsharifs soloutstilling på Kunsthall Oslo i 2015 synes være nært tematisk beslektet. Det som interesserer ved disse kunstnerne er hvordan de benytter stil-, smak- og designreferanser til å utfordre forslitte idéer om kunstens autonomi. For hvis samtidskunsten bare er én av nyliberalismens «kreative næringer» – ved siden av for eksempel mote og interiørdesign – så gir det mening å se på både estetiske og kulturelle ringvirkninger av glidningen mellom disse feltene. Ikke minst hvordan permuteringen av betydninger i materialene og symbolene former oss som subjekter.
Maleriene i Repeat.Forward – av Lina Norell og Ragna Bley – følger et litt annet spor enn skulptur- og installasjonsarbeidene, men er likefullt forankret i samtiden. Både Norell og Bley arbeider med en akvatisk fargepalett som sammen med deres respektive formspråk, hentyder til sammenhengen mellom vann og liv. Bleys malerier er utført på upreparert lerret, med enkelte geometriske elementer, oftest svevende over gjennomsiktige, grove strøk eller batikk-aktig flekking. Norell viser arbeider som inngikk i avgangsutstillingen hennes i fjor. The Tower (2017) er en innrammet tavle i høydeformat, påført en krittegning av det som ser ut som en flerlemmet mikroorganisme, hodet til H.P. Lovecrafts Cthulhu eller et romvesen. Hennes tvillingmalerier Cocoon I og Cocoon II (2017) er minst like figurative; med en palett i skjæringen mellom blått og grønt bygger Norell opp figurer som er til forveksling like geologiske formasjoner eller kokonger – harde i overflaten og med uvisst innhold.
Bleys bilder gir meg assosiasjoner til korallrev, mikroorganismer og selvlysende plankton, slik utstillingen hennes i Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslos lokaler i Rostockgata i Oslo i fjor også gjorde. Bley og Norells bilder synes å utforske forestillinger om andre organismer enn mennesket – hvordan de kunne tenkes å erfare verden ulikt fra oss i Bleys tilfelle, eller hvordan de kan fremstå fremmede, monstrøse og mystiske i Norells.
I et eget rom står det en klynge med seks stativhøyttalere vendt i samme retning. Et minimalt lydbilde av synth-toner med lange intervaller får over tid selskap av instrumenter som strykere, gitar, klarinett og saksofon. I Therese Frisks lydinstallasjon How Do You Feel? er hver høyttaler representant for én persons følelser, som vedkommende har registrert i et skjema. Melankolien som oppstår når stemmene virker – eller rettere sagt føler – kollektivt, minner om de av John Cages komposisjoner som ligger nærmere klassisk musikk.
Sanselighet – gjennom materialer som bugner av koder og liv, som evner å forflytte seg på tvers av kontekster og som former subjekter – løper som en glødende tråd gjennom denne utstillingen. Så heller enn å installere seg i skjæringspunktet mellom modernismen og postmodernismen og forsøke å revitalisere deler av førstnevnte, ville det ikke være mer relevant å utforske de nye idéene om levende, aktive og handlekraftige materialer man finner hos nymaterialistiske tenkere som Jane Bennett eller Rosi Braidotti?
Man finner i hvert fall nok av eksempler i Repeat.Forward på arbeider som virker å forholde seg svært bevisst til nettopp en slik «vital» materialitet. Materialene til Kvello, Mannov og Daniell bærer med seg koder på tvers av disipliner, og påvirker menneskers relasjoner til hverandre. Norell og Bley vektlegger på sin side en veksling mellom gjenkjennelig organisk materie og det som er fremmed og mystisk; hentet fra indre forestillinger eller fra fenomener i verden som mennesket ikke kan erfare direkte. Frisk benytter seg av lydens evne til å forårsake affekter – få en kropp til å forflytte seg fra et erfaringsmodus til et annet.
Det er gunstig for den offentlige samtalen om kunst at flere institusjoner enn bare Astrup Fearnley Museet forsøker å ramme inn tendenser i den unge delen av feltet i Norge. Her har spesielt Nasjonalmuseet et ansvar som de ikke innfrir. Men også de kommersielle galleriene som fokuserer på det norske markedet, kunne i større grad turt å forsøke seg på tidsåndutstillinger som denne. En grunn til at slike utstillinger i liten grad forekommer, kan være den presise argumentasjonen som kreves for å sette fingeren på et fenomen som er under utvikling. Det er også her denne ellers spennende utstillingen kommer til kort.
