Marius blant ruinene

«I think it would be enough for me just to walk around in the world as an artist, not making anything or ever trying to; it´s not really any protection, but I think it could be enough, a loan you take out against language», har Oscar Tuazon skrevet i boken din. Hvordan forholder du deg til den uttalelsen?

Hvis verden hadde vært annerledes, ville jeg ikke vært kunstner.

Kunsten blir dermed en direkte konsekvens av å vandre rundt i verden?

Jeg klarer ikke å sitte for lenge hjemme og har aldri hatt et studio. Veien blir på et vis studioet mitt. Jeg vil lage kunst, men jeg trenger motstand, og det klarer jeg ikke å gi meg selv ved å sitte og tenke i et stengt rom. Jeg flyttet til Berlin, og i en by som er 20 ganger større enn Oslo får man rimelig stor tumleplass. Jeg tok banen ut til ytterkanten og gikk inn til sentrum derfra. Jeg gikk overalt og dumpet borti mange ting. Sånn sett var det veldig produktive år.

Tok du for deg Los Angeles på samme måte da du var der?

LA er så enorm at det ikke falt meg inn. Jeg dro ut i periferien, og gikk masse i fjellene, der er det blant annet en del interessant drop-out kultur. LA har ikke de samme restriksjonene som i Norge når det gjelder bygging, så når du kommer til trange juv i fjellene snubler du plutselig over merkelige og fine steder hvor folk har bygd seg hus og etablert kulturer, eller strengt tatt kulter.

Når man går mye blir man konfrontert med forfall. Du havner i et slags mellomrom. Jeg ser dystopisk forfall som en gjennomgående ting i arbeidene dine.

Det å bevege seg i områder man ikke kan komme seg til med bil interesserer meg. For folk er det kanskje ikke så interessant å befinne seg på baksiden av fasaden. Det tiltaler ikke så mange, men det er dét jeg oppsøker. Å gå innebærer også at man har et så sakte tempo at man naturlig har et annet blikk. Det finnes mange lag i landskapet. Jeg er interessert i ny arkeologi, nye ruinlag og ny historie.

Søren Kierkegaard påstod at man kan gå av seg enhver lidelse.

Jeg er enig.

Hva finner du ut av når du går, som du ikke kan finne ut av i studio?

Det vet jeg ikke, i og med at jeg aldri har hatt en studiopraksis. Men jeg kunne aldri dratt til et annet sted for å sitte inne og lage ting. Det å komme til et nytt sted gir muligheten til å faktisk se det. Så skisser jeg ned ideer til arbeider etter turene. Jeg vil gjerne lage arbeider basert på ideer og erfaringer hentet ut fra den virkeligheten jeg oppfatter.

Noe av det mest interessante med arbeidene dine er hvor åpne de er. Det er som om du tar en kode som du åpner og så koder igjen.

Arbeidene mine har blitt stemplet som rebuser. De er ikke tenkt som det. Jeg tenker på dem som tilgjengelige fordi jeg jobber med allerede eksisterende ting. Disse objektene blir tatt fra et sted eller en situasjon og gjenskapt for å se om det er ubrukte potensialer i dem. Det gir noen nye leselige lag til objektene som jeg tenker trer fram i kunstrommet. Samtidig forsøker jeg å jobbe estetisk og finne dette forlokkende, forvirrende punktet mellom det ukjente og det kjente. Det folk kanskje oppfatter som «rebuser» er en invitasjon til å gå bakenfor. Jeg forsøker å tømme disse materialene, men også lade dem nok til at de som ser dem prøver å fylle det selv. Jeg ønsker at betrakteren skal aktivisere verket.

Du bruker gallerirommet som et destilleringsverktøy.

Ofte forsøker jeg å få noe til å fungere som et kunstobjekt, og stripper det ned. Spørsmålet er om det er mulig å åpne det opp igjen når man har gjort det. Jeg forsøker å vise hvordan objektet har en funksjon i samfunnet. Mange mener at siden jeg jobber så spesifikt med steder, så tenker jeg også narrativt, men jeg vil heller si at jeg bryter det opp og forsøker å skape noe universelt. Jeg fremhever noe fra et sted eller deler av det som skaper stedet, men det er ikke noe personlig forankret, selv om jeg har vært der.

Det er en biografi i det i og med at du har vært der, men estetikken din er objektiv.

Ja, la oss si det sånn.

Kunsten din er på mange måter et valg av livsstil.

Jeg er interessert i hvilke spor mennesker legger ifra seg, og forsøker å se en slags sammenheng. I det siste har jeg forsøkt å bevege meg ut av byen. Når man tenker på hvordan folk har vandret over kloden, og dermed befolket den, så skjønner man hvor langt man kan komme ved å gå.

Du kan bevege deg fra Oslo til Argentina med føttene. Det er fysisk mulig.

Det er «psykisk» mulig og. Mens Albert Speer satt i Spandau-fengselet vandret han over store deler av kloden ved å gå i ring i luftegården. Han gikk avstandene mellom forskjellige byer og land i hodet etter å ha studert kart og annet materiale. Han satte seg også inn lokale kulturer, undersøkte hvordan hus og landskap så ut for å leve seg inn i det. Da han ble sluppet ut 20 år senere var han langt nede i Sør-Amerika og ba om å bli plukket opp der.

I et av arbeidene dine har du tatt for deg et bortgjemt sted i Los Angeles der amerikanske nazister bosatte seg før krigen.

Ja, du snakket om dystopi. Jeg dumpet borti dette stedet ved en tilfeldighet, rett før jeg dro til LA. Opprinnelig ble det bygd i en dal langt borte fra bykjernen, hvis man kan snakke om noen kjerne i LA, men nå har forstedene vokst seg tett inn på Pacific Palisades og Rustic Canyon. Nazisympatisørene holdt på å bygge en gård som skulle brukes som hovedkvarter, et gjemmested de skulle regjere fra når kaoset og støvet over Los Angeles hadde lagt seg etter Hitlers seiere over Amerika. Med en infrastruktur med blant annet generatorer som kunne gi strøm, store vannsisterner og beplantning av frukttrær og grønnsaker skulle de gjøre stedet selvberget. Stedet ble ellers patruljert av en militant gruppering som kalte seg Silver Shirts. Ferdigstillelsen ble ikke gjennomført da hele gjengen ble rettsforfulgt for å drive uamerikanske aktiviteter etter bombingen av Pearl Harbor. Etter krigen ble stedet solgt og det ble oppført en kunstnerkoloni der.

Ironisk.

Fyren, Huntington Hartford, som startet kunstnerkolonien var en av Amerikas rikeste på denne tiden. Han hadde en sterk aversjon mot modernismen, og inviterte bare folk som jobbet innenfor en figurativ tradisjon. Dette var midt under høymodernismen, så stedet ble aldri noen suksess. Edward Hopper var en av dem som reiste dit, på jakt etter en tilbaketrukket tilværelse i naturskjønne omgivelser der han kunne male. Mange prominente arkitekter hadde tegnet de eksisterende bygningene, og nye tilbygg som for eksempel atelierer. Disse arkitektene var senere med på å definere mye av arkitekturen i LA. Det hele tok slutt i 1969 og stedet ble forsøkt solgt, men ble forlatt, og ikke lenge etter brant det aller meste opp i en skogbrann. Jeg synes det er en interessant overlapping av utopier.

Hva trigget deg til å dra helt til LA for å utforske det?

Jeg fikk lyst til å oppleve stedet for å se om jeg kunne finne materiale til en utstilling. Så jeg søkte med det som prosjekt til en annen kunstnerkoloni i LA og fikk muligheten til å være der over en lengre periode. Slik kunne jeg være der og se dette landskapet – et landskap med overgrodde ruiner hvor de gjenværende tingene hadde fått et nytt utviskende lag etter å ha vært markert med graffiti.

Hva skal du gjøre på Standard?

Er dette et aktualitetsportrett?!

Vi kan godt fortsette å snakke om gåing. Etter noen år som kunstner begynner man å lure på om man driver med dette for å opprettholde en livsstil som man trives med, eller om livsstilen er en konsekvens av kunstnerskapet.

Jeg tenker at det kommer som en konsekvens av hvordan du er som menneske, hvordan nervene er. Jeg klarer ikke meg selv alt for lenge, så jeg trenger samfunnet, oppsøke det for å glemme meg selv. Det skjer ikke på atelieret. Jeg går ikke kun for å gå, men for å finne ut av noe.

Du går rundt i verden for å finne ting du kan studere ned til minste detalj.

Nei, ikke til minste detalj, men for å stilne en nysgjerrighet. Jeg trenger stimuli fordi jeg synes et tomt rom er vanskelig.

Men når du ferdiggjør ting så blir det mer statisk?

Jeg liker å lage utstillinger, da tar ikke rastløsheten meg. Da har jeg tenkt ut arbeidene, og de kommer på plass med mer ro og sikkerhet. Kunst handler i stor grad for meg om å lage nye problemer for meg selv. Jeg må skape en form for motstand. Muligens gjør jeg det for å slippe unna en eksistensiell motstand. Det er jo et paradoks at jeg velger å jobbe med ting jeg finner problematisk, som er en del av meg og samfunnet i og med at man trenger å tilpasse seg. Tingene jeg lager viser ofte en slik tilpassingsproblematikk. F.eks. tittelen på en utstilling jeg gjorde på Standard (Oslo), Everything Must Fit In Basket, som refererer til en kurv vesken din måtte passe inn i for å kunne dra og se frihetsstatuen.

Har du funnet ut av prosjektet ditt?

Jeg tviler på ideen om et «prosjekt». Det er flere ting jeg er interessert i å komme gjennom, men ser mer på det som en prosess. Jeg har funnet noe som kan nærme seg et språk, men klarer ikke å tro på ideen om det ferdige prosjektet eller det ferdige verket. Men en gang tar det jo slutt. Da er «prosjektet» over.

Har du et alternativ til å lage kunst?

Man kan få seg en fast og dårlig betalt jobb, men jeg orker ikke å befinne meg i en slik situasjon. Jeg tror ikke jeg har de egenskapene som skal til for å få det til å fungere, eller utfolde meg i en annen jobb. Kunst er det jeg trenger og samfunnet trenger.

Tror du på kunsten slik den fungerer i dag?

Som en måte å forstå samfunnet og min måte å være deltagende på, ja. En slags protest er implisitt. Jeg beskytter meg selv.

Jeg lurer på ditt forhold til fotografi.

Fotografiene mine er stort sett snapshots. Jeg kan lite om fotografi. Jeg innstiller kameraet på automatikk.

Det å bare ta et bilde for å ta et bilde av akkurat det. En ren måte å fotografere på.

Jeg prøver å lage rom i bildet. I skulptur forsøker jeg å forflate, og i fotografi forsøker jeg å lage rom og dermed vrenge forståelsen av tradisjonene til de to mediene. Det å fotografere ting er en enkel måte å gå inn i dialog med og få forståelse av objekter. Jeg avbilder objekter fordi de kunne vært interessante som skulptur.

Det gode bildet er ofte et falskt bilde.

Det er interessant. Man finner litt tvil og skurring i det spørsmålet: «Har du iscenesatt det?» Svaret er: «Nei, jeg fant det.» Men det er allikevel iscenesatt, fordi man blir tvunget til å komponere for å avbilde. Prosjektet mitt er et skulpturprosjekt selv om jeg fotograferer ting. Ting har kropp, indirekte formet etter vår kropp. Hvordan de skal brukes i forhold til vår kropp og hvor de skal føre oss hen, er noe av det jeg er interessert i. Derfor velger jeg dem ut, isolerer dem for så å se dem i sammenheng.

Er du opptatt av de politiske implikasjonene av det du driver med?

Alt som er laget har en politisk innretning på en eller annen måte. Også det jeg viderefører ved å formidle disse objektene.

Hva skal du gjøre på Standard?

Jeg lager tre installasjoner. Ett verk i hvert rom. Det handler tematisk om utgravinger og er tenkt å problematisere hvordan arkeologi kan brukes som et middel til å fremme makt. Ved å besitte gjenstander og ha definisjonsmakt, kan institusjoner konstruere forskjellige former for  identitet basert på kulturelle, politiske og religiøse ideer og gi form til nasjonal identitet. Jeg fikk ellers et sitat tilsendt her om dagen, som en respons til pressemeldingen: «Expand the floor of the cage.»

Hvordan forholder du deg til de forskjellige settingene du må operere i som kunstner? Justerer du prosjektene dine utfra kontekst?

Jeg liker å ha samtaler med dem som kjenner arbeidene mine. At nye kommer til er også bra, forskjellige folk er stimulerende. Jeg er generelt ganske åpen, og vil gjerne dele vurderingene med noen. Der det har påvirket sluttresultatet, har det i de fleste tilfellene gjort verket bedre. Jeg skisserer mange forskjellige objekter, og så kan utvelgelsen skje i samtalen.

Jeg er opptatt av det å plassere objekter. Skulptur og rom er en symbiose og totalt avhengig av hverandre. Da er det viktig med plasseringen. Man viser en holdning til rommet ved måten man installerer objektet på. Rom skal tømmes og ikke fylles, mener jeg å ha lest at Robert Smithson har sagt. Jeg vet ikke helt hvordan det gjøres, men jeg prøver å få det til. Rommet er som et fengsel. Det har begrensninger. Og i det finner man muligheter?

Er gallerirommet et fengsel?

Ja og nei. Utstillingsrommet er et frirom. Man kan velge sitt fengsel. Man kan frivillig gå inn der. Hvert eneste rom kan defineres som et fengsel. Jeg kan være veldig romantisk av og til. Jeg er ikke så interessert i samtidsestetikk. Det vedvarende er viktigere. Samtidig vet man ikke hva som blir stående i framtiden. Når jeg lager kunst er det ikke nødvendigvis verbalt. Akkurat nå forsøker jeg å verbalisere det som er bak kunsten min, men jeg tenker allikevel at det å snakke om det tar bort muligheten av å forstå det. Det handler om å få objektet til å leve sitt eget liv. Det jeg sier nå er forhåpentligvis ikke så viktig. Språket mitt er det andre: Det er å lage de tingene.

Det er ingen tvil om at du er kunstner.

Jeg har valgt det som en kommunikasjonsform.

Det er et tungt valg. Et definitivt valg.

Det å jobbe ut fra allerede eksisterende objekter vil forhåpentligvis føre til en reaktivering; en slags arkeologi basert på form.

Som et timeglass.

Det er nok ideen min; å fange tid.