I Checking In på Centralbanken i Oslo viser Naeun Kang, som gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i fjor, tre oljemalerier på linduk med drømmeaktige motiver, som alle oppleves som metaforer for vanskelige emosjonelle tilstander. Det største og mest iøynefallende, Crying Choo Choo (alle verk 2024), viser et trist damplokomotiv – utstyrt med klumpete føtter, et måneaktig ansikt og en stor lykt – som brøyter seg alene gjennom bekmørket. Det er preget av et mylder av formalestetiske virkemidler som er gjenkjennelige fra kunsthistorien, og som i teorien ikke burde fungere sammen. Likevel kjennes det friskt, kanskje fordi bildet i sum oppleves oppriktig og lite selvbevisst.
Det stakkarslige lokomotivet ser ut til å sveve spøkelsesaktig på lerretet, som om det er i ferd med å forsvinne eller rive seg løs. Denne iøynefallende effekten er et resultat av overlappende og kontrasterende konturlinjer i rødt, syregrønn og skitne blåtoner som omkranser de ulike delene av den ellers hvite og spektrale lokomotivkroppen. Figuren er som en mer uskyldig og tristere utgave av de isolerte og smertevridde skikkelsene man finner i Francis Bacons ulike avbildninger av paver. I likhet med i Bacons bilder beror deler av den emosjonelle ladningen på at figurene er smurt utover, slik at de virker nær ved å bokstavelig talt slukes av mørket. I utstillingsteksten skriver Kang om hvordan hun malte den første versjonen av damplokomotivet i en periode hvor hun etter fullført bachelor i Nederland, sto uten et kollegialt nettverk og var usikker på veien videre.
Progress of the Relationship avbilder to tenner gjentatt tre ganger i tverrsnitt – som en serie røntgenfoto – med et hull som har oppstått mellom de to som suksessivt forverrer seg. Igjen er grunnen atmosfærisk og diffus – impresjonistisk – slik at omgivelene like gjerne ligner et landskap i gråvær som innsiden av en munn. Tennene er derimot gjengitt tilsvarende en medisinsk illustrasjon med klynger av gule, blå og røde nervetråder som strekker seg ned i tannspissene. Den ytre konturlinjen er tykk og svart, og skaper et inntrykk av at de nærmest er presset sammen. Som med det første bildet, virker det relevant å tenke på dette maleriet som en sammensatt metafor for de tingene i livet som kanskje er vanskelige å snakke direkte og enkelt om. Et forhold som utgjør en voksende smerte, for eksempel.
I Certain Togetherness (2024) avbildes også to tenner side-om-side, men denne gangen porselenshvite, uten synlige nerver. Én står plantet i en rødlig masse som er mer landskap enn tannkjøtt, mens den andre ligger i forgrunnen. Den kjødelige intensiteten i det rosa-røde bildet skaper en opplevelse av varme og intimitet, men også kroppslig forfall. Det er et visst preg av memento mori ved de merkelige tannmotivene, en melankoli over noe – uklart nøyaktig hva – som er over eller forvitrer.
Utstillingen inkluderer også en mappe med et titalls blyantegninger, akvareller og pasteller. De enkleste ser ut som skisser, snirklende linjer og enkelte gjenkjennelige former som stjerner og hjerter, mens de mest gjennomførte av akvarellene avbilder kropper og noen ganger oppløste ansikter, tilsvarende malerier Naeun har vist på galleriet Nevven i Bologna. Å bla gjennom disse verkene forsterker inntrykket av Kang som en kunstner som vil – og lykkes med – å omsette sterke følelser til verk som må erfares intuitivt heller enn rasjonelt.
Kang er langt fra den eneste maleren i Oslo som lar levd erfaring infiltrere motivkretsen. På Centralbanken har for eksempel Urd J. Pedersen vist scener som man kan anta er knyttet til vennekrets og hverdag. Men der Pedersen har fremstilt konkrete scener fra livet sett gjennom et ekspressivt slør, tyr Kang til metaforiske fremstillinger av emosjonelle erfaringer, kombinert med et uttrykk hvor deler av billedrommet står på terskelen til å gå i oppløsning. Det er et maleri som lener seg på allment gjenkjennelige følelser – og som stoler på maleriets kapasitet til å skape affekt – heller enn den skildringen av konkrete hendelser, steder og personer som det finnes så mye av i både billedkunsten og litteraturen for tiden.
