Yokohama Triennale 2008: Time Crevasse
13 September – 30 November, 2008
Kunstnerisk leder: Mizusawa Tsutomu. Kuratorer: Daniel Birnbaum,
Hu Fang, Miyake Akiko, Hans Ulrich Obrist og Beatrix Ruf
Årets Yokohama-triennale vil utfordre mega- utstillingenes form og vestens kunsthegemoni med temporale kunstformer og performance, men lykkes i liten grad.
I filmen Lost in Translation er det en scene der Bill Murray sitter på et sykehus i Tokyo og venter på Scarlett Johansen. En japansk mann som sitter ved siden av ham stiller et spørsmål mens han lager en sirkelform med fingeren. Bill Murray forstår ikke hva japaneren prøver å si og det utvikler seg til en underholdende slapstick-scene hvor Murray imiterer japanerens bevegelser på forskjellige morsomme måter. For japanerne som vet at mannen spør Murray om hvor lenge han har vært i Japan, er sirkelbevegelsen et logisk tegn på tid. For Murray blir den et vilkårlig og uforståelig tegn. Scenen understreker filmtittelens mange lag, både språk, gester og tidsbegrep forsvinner i oversettelsen.
Når man er i Japan er det ikke vanskelig å identifisere seg med Murray og Johansen der de kraver språkløse rundt i Tokyo. Også jeg føler at de vanlige reglene for forståelse ikke helt gjelder her. Som kritiker og publikum på Yokohama-triennalen opplever jeg at referanserammene mine blir begrensede selv om det er påfallende hvor vestlig orientert utstillingen er. Det skjer noe i forholdet mellom utstillingens uttalte mål om å skille seg fra andre internasjonale mønstringer og den faktiske utstillingen som gir meg følelsen av å gå glipp av noe essensielt.
Sprekker i tiden
Med utgangspunkt i tittelen «Time Crevasse» har kunstnerisk leder Mizusawa Tsutomu lagt føringen på hva slags utstilling han har ønsket seg. Begrepet er hentet fra et dikt av Paul Celan der det heter at «Deep in time’s crevasse (…) waits, a crystal of breath». Ordet crevasse brukes gjerne om sprekker i en isbre og Time Crevasse kan kanskje oversettes som «sprekker i tiden», muligens for å få oss til å tenke på tiden mer som en masse eller et volum, enn som en linje. I denne tidsbreen forekommer det altså sprekker som man kan falle ned i og finne en form for krystallklar friskhet eller ubesudlethet.
Saburo Teshigawara, Fragments of Time, 2008. Foto: Mineo Sakata. |
I forordet til katalogen forklarer Tsutomo at han har ønsket å se på kunst fra tidens perspektiv heller enn stedets og at han derfor har fokusert på temporale kunstformer og performance. Målet med dette perspektivet har vært å friske opp denne typen mønstringer som Tsutomo mener er for sterkt preget av vestlig hegemoni. Med det i bakhodet synes jeg det er rart at han tar utgangspunkt i et dikt av en europeisk forfatter, og at kuratorteamet er toppet av europeiske stjernekuratorer som Hans Ulrich Obrist, Daniel Birnbaum og Beatrix Ruf. Kanskje det er her noe av paradokset i utstillingen oppstår som gjør at jeg ikke helt klarer å plassere den.
Jeg blir liksom stående litt utenfor tid og rom og observere uten at det jeg ser gir noen klar mening. I tillegg er lite av informasjonen på utstillingsområdet på engelsk, noe som gjør at jeg ikke kan lese meg til kunstnernes intensjoner, verkenes tilblivelsesprosess eller materialbruk. Dette er ikke nødvendigvis uproduktivt, men det setter klare retningslinjer for hvordan jeg forstår utstillingen.
Triennalen er fordelt over tre hovedområder på kaia i Yokohama, mens resten av utstillingen finnes i en park i utkanten av byen og i et samarbeidsprosjekt med motegiganten Hermès i den internasjonale fergeterminalen. I tillegg kommer offentlige verker, performancer og delutstillinger fordelt utover byen. For å se hele utstillingen bruker jeg to hele dager, likevel er det mye jeg ikke får sett, og det viser seg at Elmgreen & Dragsets store installasjon Catch Me Should I Fall, som jeg har gledet meg til å se, ble tatt ned dagen før jeg kom dit.
Mytisk tid
Matthew Barney og Jonathan Bepler, The Guardian of the Veil, 2007. Foto: LO |
Verker som benytter seg av og tematiserer det rituelle aspektet ved performance er en gjenganger i utstillingen. Flere av disse er også blant de sterkeste arbeidene på triennalen.
Matthew Barneys 40 minutter lange video The Guardian of the Veil er et eksemplarisk verk i denne sammenhengen. Barneys kunstnerskap oppfatter jeg som et pågående rituale uten en åpenbar begynnelse eller slutt. Det at han bruker rekvisitter og kostymer om igjen i nye sammenhenger skaper en mytisk tid som erstatter den lineære. Han bruker også intrikate symboler på en måte som oppløser den rasjonelle fortolkningen av verket og fokuserer betrakterens energi mot den intuitive opplevelsen.
Til forskjell fra de store installasjonene som Barney er kjent for, består dette verket kun av et videoopptak presentert nøkternt på en flatskjerm. Videoen dokumenterer en performance som fant sted i 2007, og er laget i samarbeid med komponisten Jonathan Bepler som Barney også har samarbeidet med tidligere. Rekvisitter og kostymer er gjenkjennelig Barneyske, men i denne forestillingen går han enda lenger i retning av rituale enn i Cremaster-filmene. Kanskje først og fremst fordi performancen fant sted live med den risiko og uforutsigbarhet som det innebærer. The Guardian of the Veil bringer Barney tilbake til hans kunstneriske utgangspunkt i performance, som skulpturene, tegningene, fotografiene og filmene vokste ut av.
Jeg synes det er beundringsverdig hvordan Barney i sitt kunstnerskap evner å bringe fantasi og mytologi tilbake i det gjennomrasjonaliserte vestlige samfunnet. Her ligger kanskje også hans styrke som vestlig kunstner i japanske omgivelser. Japanere har et komplekst forhold til tradisjon og modernitet der ritualer og livsanskuelse forbundet med det førmoderne lever side om side med vestlige idealer.
Et eksempel på dette er teseremonien som tilbyr en tilflukt fra det verdslige liv, gjennom gjennom en nøye innøvd bruk av rekvisitter, hvor forberedelsen av teen står i sentrum. Rekvisittene er til for å beundres, men har også en funksjonell og symbolsk funksjon. Det er ikke så langt fra teseremoniens komplekse og nøysomme ritualitet til Matthew Barneys univers, noe som kom uttrykkelig frem i den lange teseremonien i Drawing Restraint no.9 fra 2005.
Blodinstallasjon og nazirap
Fra Herman Nitschs installasjon. Foto: Andre Gali. |
En som tar det rituelle aspektet i en mer brutal og blodig retning er Herman Nitsch som i perioden 1962-1998 gjennomførte rundt 100 ritualer hvor nakne mennesker ble bundet til kors og badet i blod og organer fra slaktede dyr. Han kaller ritualet «The Orgies Mysteries Theatre» og det ble gjennomført i et slott han eier i utkanten av Wien. I Yokohama har han disponert et monumentalt rom hvor alter, blodige kjortler og drikkebegre er stilt ut sammen med videoer og fotografier fra det siste ritualet i 1998.
Det vi får se gir assossiasjoner til gammeltestamentlige slakteritualer kombinert med påskekorsfestelser som man kjenner fra kristne sekter, ikke minst på grunn av at slakterne bærer prestelignende kleder. Blodet fra de slaktede dyrene helles inn i munnen på de korsfestede til det renner nedover kjønnsorganene. Man får en følelse av livsbejaelse og en fundamental dyrking av det irrasjonelle i det som skjer. Her er det fruktbart å se Nitsch i sammenheng med Antonin Artauds grusomme teater og tolke Nitschs ritualer som et forsøk på å penetrere den følelsen av nummenhet som det borgerlige samfunnet etterlater seg.
Som motsetning til råheten i Nitsch blodinstallasjon står Mike Kellys Candle Lighting Ceremony fra 2004-2005. Verket er en del av det pågående prosjektet Day is Done hvor Kelly utforsker mytiske arketyper og karnevalsk folkekultur. Installasjonen består av et nøkternt alter med brente stearinlys og tre videoprojeksjoner som skaper et avgrenset rom i rommet. Måten videoene er laget på, som en slags musikkvideoinstallasjon med en fengende rap som musikalsk innslag, gir det en kjærkommen underholdningsverdi. Videoene kryssklipper to lærkledde nazister med en katolsk og en jødisk kvinne som tenner alterlys. Kelly spiller på kontrastene mellom rapen som genre, stearinlysritualet og nazisymbolene, men verket gir meg likevel en følelse av at han ønsker å fokusere på grunnleggende likhetstrekk mellom tilsynelatende motsatte politiske, religiøse og kulturelle identiteter.
Second exhibition
Cao Fei, Play with Your Triennale – RMB City Project, 2008. Foto: Yasuaki Yoshinaga. Courtesy of the Artist and Vitamin Creative Space |
Selv om det rituelle er dominerende er det flere verker som faller utenfor denne genren. Cao Feis Second Life-installasjon er spesielt interessant i så måte. Fei har satt opp en datamaskin som ligner på typiske arkadespill fra 80 og 90-tallet, en stor trekasse med kule logoer og flashy design. Gjennom maskinen kan publikum utforske en virtuell Yokohama-triennale og komme med forslag til kunstverk som kan settes opp. Second Life er en velutviklet avatarverden hvor man kan konstruere karakterer og agere i et virtuelt rom. I tillegg kan man chatte med andre påloggede Second Life-brukere og i dette tilfellet også med avatarer fra triennalens kuratorteam som Hansulrichobrist Magic og Danielbirnbaum Quan.
Ulempen for meg blir at jeg kjenner de grunnleggende styringsmulighetene for dårlig til at jeg klarer å utfolde meg noe særlig. Men min inkompetanse til tross, synes jeg verket er et av de mer inspirerende i utstillingen, både på grunn av underholdningsverdien, estetikken og den muligheten det gir i form av å skape et eget rom og en egen tid inne i utstillingen. Naturligvs er ikke noen av kuratorene logget på på det tidspunktet jeg er der, noe som kunne åpnet opp for en diskusjon i realtime om utstillingen, men verket inspirerer absolutt til å utforske denne verden videre, noe man kan gjøre fra hvilken som helst computer med internettforbindelse.
Cao Fei var en av kunstnerne i Astrup Fearnley Museets kinautstilling i forfjor. Hans Ulrich Obrist var en av kuratorene her, og han har tatt med flere andre kunstnere han har arbeidet med tidligere, som Paul Chan, Nick Relph & Oliver Payne, Miranda July og Trisha Donnolly som jeg hadde forventninger til. Dessverre viser i særdeleshet Chan og Relph & Payne svake verker her. Chans 6th light, en videprojeksjon på gulvet av silhuetter som faller opp og ned i bildet, fremstår som en masseproduksjon av en idé som var god en gang, men som blekner i gjentagelsen.
Tåkelegging, estetikk og diktatur
Fujiko Nakaya, Tales of Ugetsu, 2008. Foto: Keizo Kioku |
I Sankeien-hagen utenfor sentrum blir japanske religiøse bygninger bakgrunn for fem kunstnere som tematiserer meditasjon og tradisjon. Spesielt Nakaya Fyjuko fatter min interesse. Hun har laget en anordning som med jevne mellomrom skaper et tåkedekke i skogen ved et bekkefall. Tåken sklir omkring i skogholtet og omfavner trærne på en sensuell måte som er en ren fryd å se på. Effekten er nesten filmatisk og jeg blir stående å se på det uten at jeg egentlig reflekterer så mye over hva jeg ser. Det føles heller ikke som om det er nødvendig, det er et opplevelsesverk, og verdien ligger i den subtile transformasjonen av hagen som gir den et drømmeaktig og fantastisk skjær.
Bevegelse, temporalitet, meditasjon og kropp er begreper som går igjen i utstillingen uten at alle verkene som tematiserer dette er spesielt interessante. Å se Yoko Onos Cut Piece fra 1965 og 2003 igjen føles litt unødvendig, og verkene til Mario García Torres, Hassan Khan og Stephen Prina er rett og slett kjedelige. Blant verker som faller utenfor tidsaspektet, med mer estetiske kvaliteter enn performative, synes jeg Christian Holstads myke skulpturer, John M Armlenders skinnende installasjonsrom, og Nakanishi Natsuyukis maleri-installasjon står spesielt sterkt. Kanskje appelerer de til min sans for glitrende overflater og behagelige materialer, men de oppleves også som en fin kontrast til de mer aggresive verkene til McCarthy, Nitsch og Jonathan Meese.
Sistnevntes The Dictatorship of Art minner med sin naziaggressive utforming litt om Julian Apostata Blaues performance på Kunstnernes Hus under kunstkritikk.nos femårsjubileum tidligere i år. Meeses estetikk er røff og han har skriblet forskjellige slagord og nazikors på veggene rundt en slags scene hvor han antageligvis har holdt en performance. I installasjonen finnes det et 7-punkters manifest over kunsten hvor det blant annet heter at «Kunst ist totale propaganda», «Kunst ist totales spiel» og «Kunst ist totale neutralität». Utfra bildene i katalogen kan det virke som om Meese har fremført dette manifestet for publikum. Han viser også en video hvor han spankulerer rundt med hånden hevet i nazihilsen.
Ideen om kunsten og kunstneren som diktator fascinerer meg uten at jeg helt forstår hvor han vil med det. Installasjonen fremstår som sterkt kritisk til kunsten som medium, og er blant de få verkene i utstillingen som problematiserer kunstens posisjon i samfunnet.
Portabelt videogalleri
Hermés’ Hbox |
Motehuset Hermès har sett sitt snitt til å bruke Yokohama-triennalen som et sted for å bygge opp profilen sin gjennom bevissthet og engasjement ovenfor samtidskunst. Hermès’ Hbox, en H-formet romskiplignende installasjon, fungerer som et portabelt videogalleri og har tidligere vært vist blant annet på Tate Modern og Centre Pompidou.
Videoprogrammet i Hboxen er ikke kuratert av triennalens kuratorteam, men av Benjamin Weil som er direktør på Artist Space i New York, og det er vanskelig å forstå hva slags rolle den er ment å ha i utstillingen. Verkene her oppleves uansett friskere enn en del av videokunsten ellers i triennalen. Særlig gjelder dette verkene til Yael Bartana og Judith Kurtág som har høy kvalitet og et spennende formspråk.
Men det er flere sterke verker i hovedutstillingen som bør nevnes, for eksempel videoen Baby Marx av Pedro Reyes, Terence Kohs Boy by the sea og Teshigawara Saburos Fragments of time. Verkene til Arakawa Ei og Mukai Mari, Tony Conrad, Sharon Hayes og Shilpa Gupta kunne de godt ha droppet og utstillingen som helhet fremstår likevel for meg som forholdsvis rigid, safe og gjennomsnittlig.
Spillets regler
I katalogteksten «The rule of the game» reflekterer kuratorene over sine ambisjoner og setter utstillingen opp mot andre internasjonale mønstringer. Det uttalte målet har vært å friske opp denne utstillingsformen og å åpne opp for nye typer kunstverk. Til tross for en del sterke enkeltverk, synes jeg ikke de har nådd målet sitt. Utstillingen som helhet er fragmentert og tilfeldig og i den grad verkene faller innenfor tematikken er det fordi man legger godviljen til. Det ligger noe uforløst over hele utstillingen, jeg får følelsen av at noe har forsvunnet et sted mellom Tsutomos visjoner og den reelle utstillingen.
Det blir nærliggende å tenke på en annen scene fra Lost in Translation. Når Murray kommer på settet for å gjøre reklamefilm for Suntory Whisky snakker ikke regissøren engelsk og instruksjonene blir formidlet gjennom en tolk. Regissøren forklarer lenge og inngående hva han vil at Murray skal gjøre, mens i oversettelsen blir det bare en kort kommentar: «Look in the camera». Murray ser spørrende på tolken og sier: «Is that all he said? It seemed to be a little more than that…»
De vestlige superkuratorene ser ut til å ha vært for fanget i sin egen posisjon til å klare å bevege seg bort fra sine sedvanlige mønstre for kuratering. Jeg tror utstillingen hadde vært tjent med å vise flere unge japanske samtidskunstnere og kanskje fokusert mer på lydarbeider, interaktive verker og nye medier. Da kunne problematiseringen av tidsaspektet kommet frem på en tydeligere og mer konkret måte. Mer publikumsdeltagelse ville gitt utstillingen mer fokus på betrakterens følelse av tid og nye medier kunne aktualisert hvordan tidsbegrepet forandrer seg i en teknologisert virkelighet, slik Cao Feis verk gjør det.
Ingressbilde: Terence Kohs White Silent Parade fra åpningen av Yokohama-biennalen. Courtesy of Peres Projects, Berlin, Los Angeles. Foto: Mineo Sakata.