I dag må kulturminister Anniken Huitfeldt begrunne flyttingen av Nasjonalmuseet overfor Stortinget. Løsningen ligger i dagen: Bygg Nasjonalmuseets sentrale enhet på Vestbanen og behold Arkitekturmuseet og Nasjonalgalleriet som satellitter. La Kunstindustrimuseet fare. Hold muligheten åpen for at det kan komme flere satellitter i framtiden.
[Denne artikkelen ble først publisert under tittelen «Huitfeldts utfordringer (1)» den 21. oktober 2009.]
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har vedtatt en ny organisasjonsplan som skal implementeres fra 1. januar 2010. Dermed har kritikerne vunnet et viktig slag. De faglige avdelingene er gjenopprettet og direktør Audun Eckhoff får en ledergruppe der fagfolkene er i flertall. Dette var det eneste riktige for Nasjonalmuseet og det vil også være en styrke for norsk kulturliv generelt at vårt viktigste museum har tydelige og profilerte ledere innen så viktige områder som kunst, arkitektur og design.
På tross av disse åpenbare fordelene ved den nye organisasjonsmodellen ser vi faren for at de gamle avdelingsforholdene og maktstrukturene skal gjenoppstå. Det er viktig å huske at ikke alt var rosenrødt ved de opprinnelige institusjonene Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Derfor håper vi fornyelsen av Nasjonalmuseet fortsetter – også med de nye avdelingsdirektører på plass.
Spørsmålet er hva Huitfeldt skal gjøre med bygningskabalen. Den totaliserende ideen om en flytting av alle deler av Nasjonalmuseets virksomhet til Vestbanen har møtt massiv motbør. Særlig fraflyttingen av Nasjonalgalleriet er omdiskutert. Men også samtidskunstens vanskelige kår innenfor en institusjon som synes å ha den nasjonale kulturarven som den viktigste – ja, den eneste! – bærende idé skaper bekymring. Mer stille har det vært rundt Kunstindustrimuseet og Riksutstillinger.
På dette området ligger løsningen for Huitfeldt – for det er hun som må gjøre noe med dette – snublende nær. Nasjonalmuseet er jo allerede i utgangspunktet en desentralisert institusjon! Ingen har snakket om å flytte fra Arkitekturmuseet på Bankplassen, så der gjorde strateg Rune Slagstad, finansmann Jens Ulltveit-Moe et sterkt og viktig grep den gangen da Nasjonalmuseet var i sin formative fase. Stikk i strid med prosessen rundt opprettelsen av Nasjonalmuseet sørget de for at Arkitekturmuseet fikk et eget bygg, signert arkitekt Sverre Fehn. Dette var i flere år en hodepine for KKD og Nasjonalmuseets ledelse – nå bør det bli nøkkelen til løsningen.
Med disse tre premissene (Nasjonalmuseet holdes samlet, Nasjonalmuseet har en organisasjonsstruktur som tar opp i seg de tidligere institusjonenes historie og Nasjonalmuseet har en desentralisert bygningsmasse) ligger løsningen i dagen. Nasjonalmuseets sentrale administrasjon, museumstjenester (inkludert magasiner, konservering, dokumentasjon o.a.), landsdekkende formidlingsprogram og skiftende utstillinger legges til Vestbanen. Dit kan også et museum for samtidskunst legges, dersom man hensyntar de spesielle forutsetningene for et slikt museum. Dit bør kanskje også Kunstindustrimuseet få lov til å flytte – beliggenheten og bygningen øverst i St. Olavs gate har aldri vært optimal og den vil få enda mindre mening når Kunsthøgskolen flytter. Også den eldre kunsten må få en tydelig plass på Vestbanen. Men Arkitekturmuseet må selvfølgelig få bli på Bankplassen. Og vesentlige deler av de historiske oversiktsutstillingene innen billedkunstområdet bør like selvfølgelig få bli på Nasjonalgalleriet. Der vil de inngå i den arkitekturhistoriske konteksten av den unge nasjonalstaten Norge og vise hvordan denne så på sin fortid og samtid.
Ovenstående ønske om bevaring av Nasjonalgalleriet må ikke ses på som noe absolutt. Det kan være ulike grunner til å endre bruken av de ulike visningsstedene før eller senere. Hvorfor skal for eksempel ikke kunsthåndverket og fotografiet kunne få bli en del av den kanoniserte kunsthistorien slik den framstilles på Nasjonalgalleriet? Bevaringen av dette bygget må med andre ord ikke bli et skalkeskjul for den konservative norske kunsthistorien. Også denne delen av historien krever fornyelse og det må selvfølgelig skje i dialog med det eksisterende bygget. Men, det å gi opp Nasjonalgalleriet, for i neste omgang oppleve at et eller annet statlig kontor, la oss si Statens vegvesen, skulle overta denne bygningen er lite annet enn en tragisk idé. Denne tanken bør derfor gis opp allerede nå – man kan ikke vente til bygget på Vestbanen står ferdig.
En viktig årsak til at en slik snuoperasjon er politisk mulig og nødvendig er det faktum at Nasjonalmuseet bygningsmessig allerede i utgangspunktet er desentralisert. Det har en satellitt på Bankplassen og bør også ha en satellitt på Tullinløkka. Og ingen vil vel påstå at et sentralt museumsbygg på Vestbanen med disse to satellittene vil bli siste stopp for Nasjonalmuseet. Nei, denne institusjonen vil naturligvis ha et fremtidig utvidelsesbehov og dermed vil inntrykket av et hovedkvarter på Vestbanen og en rekke satellitter i Oslo (og kanskje andre steder) bare forsterkes.
Dersom kritikerne får beholde Nasjonalgalleriet og den rødgrønne regjeringen får støtte rundt sitt storprosjekt på Vestbanen vil den diskusjonen som har vært rundt Nasjonalmuseet de siste årene ikke ha vært forgjeves. Man får vesentlig bedre vilkår for museene samtidig som forbindelsen til fortiden ikke brytes. En slik løsning vil skape ro og konsentrasjon rundt det viktigste spørsmålet for Audun Eckhoff og hans medansvarlige, både på museet, i kulturlivet og i politikken: Hva skal være Nasjonalmuseets bærende ideologiske konstruksjon, utover ideen om den nasjonale kulturarven? Dette tankearbeidet har gode vilkår dersom utgangspunktet er en sentral institusjon med et produktivt forhold til sine satellitter. Det motsatte utgangspunktet – en sentral institusjon som har forsøkt å kvitte seg med sine satellitter men har beholdt den ene (Arkitekturmuseet) mot sin vilje – vil derimot være et spøkelse som museet vanskelig vil kunne bli kvitt.
