Galleriet VI, VII har flyttet fra en trang kjeller på Grønland til mer albuerom og lys på gateplan i Gamlebyen, og nyåpner med utstillingen Déformation Professionelle av den tyske kunstneren David Lieske. Déformation Professionelle er stram og tørr i formen – 59 bilder i likt format og lik innramming henger på linjalrett rekke gjennom galleriets tre rom – men tilbyr et selvrefleksivt og komplekst innhold hvor kunstnerlivet, og for så vidt enhver kreativ praksis, fremstilles som en kontinuerlig tilstand av impulser og endring.
Om vi tolker tittelen bokstavelig, betyr den nemlig noe i retning dette. «Deformasjon» er ifølge ordbokdefinisjonen en «aktiv eller passiv prosess som fører til betydelig endring av en akseptert eller konvensjonell form». Lieske er en selvutnevnt outsider som droppet ut av skolen som 11-åring, og som nylig startet et essay om seg selv med følgende konstatering: «My family is not a stable place but I’m not sure whether I need one.» For ikke lenge siden ga 34-åringen også opp å lage kunst, etter å ha levert et over gjennomsnittlig antall utstillinger til velansette gallerier rundt om i Europa. Oslopublikummet vil kanskje huske ham fra to utstillinger her, på Standard i 2006 og 2007. Alt Lieske hadde laget frem til 2012 ble offisielt og selvironisk pompøst overført til The Estate of David Lieske, og kunstneren selv så ut til å ville vie seg til en karriere som elektronika-dj, musikkprodusent og gallerist for sitt eget Berlin-baserte galleri, Mathew.
På VI, VII er han tilbake som billedkunstner, men ambivalensen til egen praksis synes å følge med i Déformation Professionelle. Bildeserien er innledningsvis enkel nok å se til. Lieske har fotografert seg selv mot et speil, følgelig med et kamera foran ansiktet. Dette selvportrettet er deretter silketrykket i svart/hvitt på kartong, med kameraet skåret ut slik at portrettet fungerer som et passepartout for andre bilder, som altså erstatter kameraet i det opprinnelige fotografiet. Denne «rammen i rammen» danner et gapende hull midt i Lieskes eget selvbilde, og betrakteren inviteres til å se bildene som åpninger inn i kunstnerens hjerne og psyke. Lest slik blir de en visuell bevissthetsstrøm, bestående av glimt fra kulturens overflate og undergrunn. Fra homoerotiske tegninger til utklipp fra moteblader, filmtidsskrifter og sladderpresse fremstår bildene samlet sett som et uttrykk for Lieskes kognitive system og kreative impuls, og, får vi tro, også et slags eksistenspsykologisk fundament.
Sett utenfra, med begrenset innsikt i skeiv erotikk og moteindustriens sosiale og visuelle hierarkier, er ikke bildene informative annet enn som pekere mot et hvilket som helst utgangspunkt for kunstnerisk produksjon. Det er nærliggende å anta at hvert motiv er valgt utfra personlig affinitet – titlene viser i de fleste tilfellene bare til rene saksforhold, som navn på personer eller steder: Kevin Spacey, Festival de Cannes 1997, Daniel Buren Photo Souvenirs, Butt Magazine Cover, etc.
Dukker man dypere ned i materien, vil man riktignok finne flere forbindelser til Lieskes biografi, som at Sonic Youths Kim Gordon har stilt ut på Mathew i Berlin. Men i likhet med mye annen kunst som approprierer materiale fra populærkulturen, er det interessante i hvilken grad man som betrakter evner å forfølge abstraksjoner i materialet, og ikke hvorvidt sammensetningene er bærere av åpenbare narrativer. Lieskes bildeserie peker dypest sett mot det totale landskapet som omgir ham og alle andre kunstnere, det være seg visuelt, sosialt og psykologisk. Hel- og halvkjendisene som prentes i panna på en kunstner som avbilder seg selv, blir i sin tur bilder på en omforming av de samme omgivelsene og det samme selvet. Inspirasjonskilder, kunstneriske referanser, venner og familie – alt og alle blir redusert, eller «deformert», til materiale for kunstnerisk kontemplasjon, etter forgodtbefinnende. Konklusjonen er kanskje åpenbar, men likevel interessant i sin påpekning av verden som sett og opplevd av en kunstnersjel i konstant og evig selvgranskning og selvopptatt profesjonskritikk.