Ved begynnelsen av 2013 trådde de omfattende kuttene i Nederlands kulturbudsjett inn. Kuttene, som Kunstkritikk skrev om da de ble kjent i 2011, vakte opprinnelig sterke reaksjoner. Selv om det har vært regjeringsskifte siden den gang, og det nederlandske Arbeiderpartiet nå er kommet inn i regjeringssamarbeid med det liberale VVD, ble det ikke gjort om på de drastiske kuttene, som nå begynner å sette sitt merke på kunstlandskapet.
Omkring 33% av alle kulturinstitusjoner får ikke lenger statlig støtte. I det visuelle kunstfeltet har dette allerede resultert i flere nedleggelser. Stiftelsen kunst og det offentlige rom, Skor, som kunne beskrives som en frittstående variant av norske KORO, er for eksempel lagt ned, da 90% av deres økonomiske grunnlag forsvant. De holdt hus i Amsterdam, og var både en stor arbeidsgiver og en avgjørende sponsor for kunstprosjekt i hele landet. En annen Amsterdam-basert institusjon som nå er historie, er Det nederlandske instituttet for mediekunst, Nimk. Dette senteret drev blant annet arkivvirksomhet og gjestestudio, og fungerte som kompetansesenter for bruk av nyere teknologier. Både Skor og Nimk hadde også offentlige program med egne utstillinger, i 2011 hadde for eksempel Nimk en stor utstilling med Omer Fast.
Siste utstilling
Også en del av museene er rammet. Museum De Pavilioens i den unge, men folkerike byen Almere, har mistet både sine lokale og nasjonale bevilgninger. Museet holder til i et spesialbygd museumsbygg, og har i løpet av få år bygget opp en samling av verk av kunstnere som Yael Bartana, Jonas Dahlberg og Barbara Visser. Museet viser nå sine siste to utstillinger, og stenger 30. juni. Til Kunstkritikk opplyser kommunikasjonsmedarbeider Ciska Borsboom at de ansattes situasjon er uklar: De vet ikke enda om de eventuelt kan beholde jobbene sine.
Kuttene har ikke bare hatt innvirkning på kunstscenen lokalt i Nederland. I mange år har de store studioprogrammene Jan van Eyck Academie og De Ateliers og Rijksakademie van beeldende kunsten, fristet kunstnere fra svært mange land til å søke seg til et kompakt arbeidsmiljø for lengre perioder. Alle institusjonene har møtt store kutt, men de har forholdt seg til kuttene på forskjellige måter. Til tross for 40% mindre midler, har Jan van Eyck Akademie, som ligger i Maastricht, overlevd ved å skifte strategi. Institusjonens leder, Lex ter Braak, sier til Kunstkritikk at de har unngått likvidasjon ved å legge fullstendig om på programmet, og vil nå åpne opp til å bli en mer offentlig tilgjengelig og synlig institusjon.
– Vi er sårede, men lever. Og fordi tonen fra politikerne har forandret seg, har vi håp. Høyresiden er mindre sterk, og den nye majoriteten synes å ha lagt den foraktfulle tonen ovenfor kultursektoren bak seg, sier Lex ter Braak.
Men til tross for denne positive tonen sier en tidligere student til Kunstkritikk at sentrale sider ved Jan Van Eyck Academie står i fare for å forsvinne på grunn av de prioriteringene de har gjort. Dette gjelder særlig den forskingen og fordypingen som har foregått i mer lukkede og konsentrerte former tidligere.
Staben halvert
Utad har overgangen til den nye økonomiske hverdagen vært noe mer kaotisk for De Ateliers og Rijksakademie i Amsterdam. De to institusjonene eksisterer fortsatt separat fra hverandre, men skal nå også forstås som én felles enhet, et samarbeid som ikke bare var en praktisk nødvendighet, men også en forutsetning for at de skulle få støtte også i framtiden.
Kommunikasjonsmedarbeider Kickan Schipper ved Rijksakademie forteller til Kunstkritikk at de nå får 70% mindre statsstøtte enn tidligere, men at de fortsatt får tilskudd fra andre lands myndigheter og andre sponsorer. Staben er halvert, men antallet atelierplasser ikke har gjennomgått like store kutt. De to institusjonene har nå 60 plasser, en samlet nedgang på cirka 20%. De deltagende kunstnerne som velges inn fra Nederland skal ikke lenger plukkes ut av institusjonene selv, men skal velges sentralt av stipendfordeleren Mondriaan Fonds. Dette fondet, som nå sitter med svært mye makt i det nederlandske kunstfeltet, har også tatt over ansvaret for Nederlands største kunstpris, Prix de Rome, som tidligere lå under Rijksakademie sitt ansvarsområde.
Ingen støtte til tidsskrifter
Ingen kunstmagasiner mottar lenger noen offentlig støtte. Domeniek Ruyters, redaktør for landets eneste gjenlevende trykte kunstmagasin, Metropolis M, forteller til Kunstkritikk at det fra politisk hold er bestemt at all kunstpresse skal være 100% markedsavhengig:
– Men å være fullstendig kommersiell, er en umulig oppgave i et så lite kunstmarked som Nederland, sier han.
Som et resultat er designbladet Items og magasinet for den yngre kunstscenen, Mr Motley, lagt ned, mens Metropolis M foreløpig klarer seg uten offentlig støtte. Budsjettet er imidlertid redusert med 40%. Ved nedleggelsen av Skor, har også deres magasin Open forsvunnet, i alle fall i trykt form. Reyters beskriver en utvikling der kunstkritikk forskyves til fordel for en mer markedsføringsbasert presse, og at man ser lite seriøs kunstkritikk online. På nett er mulighetene for inntjening liten, og de som skriver for nettbaserte magasiner, gjør det ubetalt.
Nye initiativ
I kjølvannet av de foreløpig største nedleggelsene, er det allerede dukket opp nye initiativ. Flere ansatte fra Nimk har gått inn i prosjektstedet Nasa (tidligere Smart), mens Nimks tidligere samlings- og arkivleder har startet opp Lima, som skal drive med forvaltning, bevaring og distribusjon av mediebasert kunst. De 10% som gjensto av Skors budsjett, ble stilt til rådighet for en liten gruppe av deres tidligere ansatte. Huib Haye van der Werf forteller til Kunstkritikk at de har startet opp organisasjonen Taak, som skal være en plattform for kunst og utdanning med fokus på sosiale spørsmål. De vil ha både kommersielle og ikke-kommersielle samarbeidspartnere, som kjøpesentre, boligselskap og kunstmuseer, med mål om å styrke bevissthet omkring medborgerskap. Mens Skor hadde økonomi til å gå inn å finansiere kunstprosjekt, fungerer Taak mer som et bindeledd mellom kunstnere og organisasjoner, og det er vesentlig for initiativet at prosjektene får en aktiv rolle i det samfunnet de tar del i, og ikke bare inntar en reflekterende rolle:
– Vårt mål er «learning by doing», sier van der Werf om deres organisatoriske eksperiment. Han tilføyer imidlertid at det med disse kuttene utvikles en enkel, markedsorientert produktkultur, uten forståelse for at kunstprosjekt ikke alltid har lett målbare kriterier for umiddelbar suksess.
Men selv lett målbar suksess har vist seg å ikke være noen garanti for økonomisk støtte. Nederland er verdenskjent for sine store kunstattraksjoner, og daglig ser man hvordan museenes køer av turister strekker seg langt ut på gateplan. Men lange køer har man også sett ved de budsjettkuttrammede institusjonene. Rijksakademie har for eksempel jevnt hatt nesten 6000 besøkende til sine åpne studioer, et høyt tall for en institusjon som holder åpent for publikum snaue 3 dager i året. Så opplevelsen av at kunstscenen motarbeides, er fortsatt sterk, selv om politikernes retorikk har mildnet.
Det synes først og fremst å være et ønske om å ikke la seg knekke som er dominerende i det nederlandske kunstlandskapet. De fleste er forsiktige med å være for pessimistiske på fremtidens vegne. Allikevel kan det ikke være tvil om at så drastiske kutt er nødt til å følges av et betraktelig lavere aktivitetsnivå, og færre muligheter til fordypning, profesjonalisering og utvikling av kritiske anskuelser. Som Dokemiek Reyters sier:
– Alle ser nå etter muligheter å overleve på, men mange frykter at mye vil være tapt i løpet av få måneder.
