Kritikk av anmeldelsen av «Generator» i siste Billedkunst

Helen Eriksen kritiserer Janicke Iversens anmeldelse av «Generator» i siste nummer av Billedkunst

I sin anmeldelse av «Generator» i siste nummer av Billedkunst kritiserer Janicke Iversen kunstprosjektet for å være en nærmest usynlig intervensjon i Trondheim by. I denne kommentaren skriver Helen Eriksen at anmeldelsen er preget av en manglende forståelse av kompleksitetene i debatten om kunst i offentlig rom.

Usynlig kunst og skjult kritikeragenda

Magefølelsen jeg fikk etter å ha lest Janicke Iversens tekst «Usynlig kunst i Trondheim by», var «hvor lett er det ikke å avvise prosjektet fra et slikt perspektiv»; en forutinntatt forståelse av det endrede konseptuelle rammeverket for kunst i offentlig rom og en forutsigbar gjentagelse av såkalt akseptert «estetikk». Artikkelen så ut til å være preget av en lengsel tilbake til gallerirommet der en 30 minutters undersøkelse gir tilstrekkelig tolkningserfaring til å skrive noe konsistent.

Iversens manglende innsikt i såkalte diskursive metoder kan sies å illustrere den «estetiske» institusjonen som nekter å anerkjenne diskursive prosjekter som kunst. (Claire Bishop). De to arbeidene som velges ut som «overbevisende» er de hvis postmodernistiske «estetiske» framtoning illustrerer Nicolas Bourriauds akademisk omdiskuterte begrep relasjonell estetikk. Iversen refererer til produksjonen av mening i møtet mellom prosjektene og publikum. Likevel ser hun bort fra den mulige langtidsvirkningen som arbeidene var ment å skape.

Interessant nok peker Iversen på et strukturelt problem når det gjelder formidlingen av diskursive prosjekter. Etter min mening er ikke dette problemet spesielt for Generator, men noe som er felles for så og si alle kunstnerinitierte prosjekter. Uansett, dersom Iversen hadde tatt seg tid til å se nærmere på den lokale mediadekningen ville hun funnet at prosjektet faktisk ble dekket. Formidlingen som trengs for det lokalt forankrede publikummet, som brukere av det offentlige rommet, er noe helt annet enn formidlingen til tilreisende profesjonelle kunstnere eller kritikere. (Miwon Kwon). Og videre, hvordan og av hvilken grunn bør visuell kunst bli formidlet til et generelt publikum? Bør et kunstprosjekt i offentlig rom bruke de samme mediastrategiene som andre kunstinstitusjoner bruker? Er ideen om synlighet – koblet som den er til målinger av en sensasjonspreget mediadekning over et kort tidsrom – gunstig for utviklingen av den offentlige diskusjonen om kunstens rolle i det hele tatt? Eller er en langtidsstrategi basert på kunstnerisk kompetanse og intervensjon i utvalgte offentligheter å foretrekke?

Kort sagt, å forstå og å kritisere diskursive og deltagerbaserte arbeider tar tid og energi på grunn av hvordan de er strukturert. Dette feltet fortjener mer oppmerksomhet både akademisk, såvel som i den generelle kunstpressen i Norge. God formidling av slike prosjekter kan bare skje når de involverte kunstnerne, kritikerne som skriver om dem og kunstinstitusjonene finner en felles plattform der de kan utvikle og diskutere betydningen av diskursive og deltagerbaserte arbeider uten å undergrave dem ved å opprettholde stillstanden mellom den «troende» og «esteten».(Claire Bishop)

Claire Bishop har rett, både kunstnere og kunstkritikere trenger en ny definisjon og en ny teori for det estetiske som et verktøy for å forstå kompleksiteten i dagens kunstneriske praksis. Denne forståelsen må baseres på en granskende sensitivitet i forhold til endringer i den kunstneriske praksisen, ikke en akademisk prefabrikert ide eller teori om hva kunst er og skal være. Og videre, selve naturen til det diskursive og deltagerbaserte krever en reevaluering av «kritisk distanse» som arbeidsmetode. Kunstprosjekter er mer enn «what you see is what you get» og trenger derfor artikulering av både prosessen, produksjonsforholdene, og de forskjellige formene for intervensjon, så vel som dokumentasjon av prosessen. Iversens anmeldelse kommer til kort på grunn av hennes manglende forståelse av kompleksitetene i den samtidige debatten om kunst i offentlig rom som hun virker bare måtelig interessert i. Tekster som hennes er ikke konstruktive for den samtidige diskusjonen om kunst i offentlig rom, ei heller for kunstnerne som er aktivt involvert i å redefinere grensene for estetisk praksis innenfor offentligheten.

Helen Eriksen

Teksten vil også bli publisert i neste nummer av Billedkunst.(Red. anm.)

Jeg vil gjerne kommentere et par ting angående Janicke Iversens møte med og kritikk av Generator.

1. Jeg har ingen problemer med å beklage at Iversen møtte stengte dører og fraværende prosjektledelse da hun besøkte Trondheim for å se og informere seg om Generator. Dette må være et (forhåpentligvis sjeldent) eksempel på uflaks og uheldige omstendigheter. Faktum er at vi i prosjektgruppen hadde beredskap for å betjene bl.a. denne type henvendelser, og det at Iversen ikke fikk kontakt med meg på telefon har jeg ingen forklaring på ettersom jeg har trodd at jeg var tilgjengelig og ’på vakt’ i den aktuelle perioden. Men uansett: beklager! Jeg skulle gjerne ha guidet deg rundt og spart deg for en frustrerende opplevelse.

Jeg har heller ingen problemer med å ta selvkritikk på andre ting; som f.eks. upresist kart (selv om det ikke var verre enn i mange andre prosjekter), tekniske problemer på Pirbadet eller manglende kunnskap om Marit Justine Haugens video hos betjeningen på Prinsen Kino. Vi har generelt hatt for lite ressurser til ønsket praktisk oppfølging gjennom hele prosjektperioden – det må innrømmes. Vi har brukt nettsidene (som vi faktisk ikke har brukt store ressurser på) til å informere om endringer og problemer underveis. Og jeg har intrykk av at mange har fått med seg denne informasjonen.

2. Jeg vil ikke gå inn i en debatt om det kunstkritiske innholdet i Iversens innlegg – men bare peke på at dette eksemplet med en interessert og informert person som kommer til Trondheim i ens ærend for å møte Generator-prosjektene sier noe om et viktig aspekt ved dette og lignende prosjekter: de lar seg bare delvis erfare på denne måten.

På den ene side fordi prosjektet som helhet var ment å fungere som overraskende møter i byrommet for et generelt publikum (ikke primært kunstpublikum) – møter med noe de ikke nødvendigvis ville identifisere som ’kunst’ i første omgang.

På den annen side fordi Generators egenart og styrke som kunstprosjekt (i mine øyne) var kombinasjonen av de 9 (ikke 36!) delprosjektenes ulike strategier og manifestasjoner slik de utspilte seg gjennom perioden – og fullt utbytte (som kunstpublikum) får man da hvis man har hatt anledning til å følge prosjektet over tid.

Dette gjør at prosjekter som Generator representerer en utfordring også til kunstkritikken. Må man møte opp hver eneste gang det skjer noe i prosjektet? Hvilke kriterier kan man bruke for å vurdere den kunstneriske verdien i slike prosjekter? Hvilke andre verdier og kriterier enn de kunstneriske er relevante å trekke inn? Hvem er egentlig prosjektet til for; de som ikke registrerer prosjektet som sådan (men bare møter deler av det tilfeldig, som f.eks. de 2 × 20.000 på Lerkendal Stadion) – eller det informerte/kritiske kunstpublikum?

Per Formo
Prosjektleder for Generator
http://www.generator2007.no

Skjult agenda? – Helene Eriksen angriper på feil grunnlag

Som en av kunstens seneste avantgardebevegelser opptar den relasjonelle kunsten både min og andres interesse. Jeg har således ikke problemer med å forstå Generators overordnede ide, der nye og konseptuelle strategier for kunstneriske intervensjoner i det offentlige rom skulle undersøkes. Vel så mye på grunn av sviktende gjennomføringsevne, som mangel på eventuelt gode prosjekter, endte likevel Generator opp som lite synlige og relevante ytringer i praksis.

Helene Eriksen tilkjennegir ikke hvilken relasjon hun står i til Generator. Ikke er hun en av de deltagende kunstnerne og ei heller inngår hun i prosjektledelsen. Likevel er det altså fra denne diffuse motdebattant jeg mistenkes for å operere etter en skjult agenda, der jeg som kritiker angivelig hegner om postmodernismens estetikktankegang. Dette blir å skyte ballen over mål. Eriksen kan referere så mye hun vil til Claire Bishops teoretiske utlegninger. Det er uansett ikke den faglige diskurs jeg uttaler meg om. Det jeg imidlertid kritiserer er faktisk Generators paratekster. Jeg kommenterer med andre ord i liten grad de enkeltstående prosjektene i seg selv. For hvordan kunne jeg det, når det som møtte meg i Trondheim var fravær av kunstnerisk intervensjon?

Med paratekster mener jeg de omstendigheter og rammeverk rundt selve kunstprosjektet som tross alt må fungere for å kunne realisere et interessant og velfungerende arrangement. I Generators tilfelle ble listen over manglede faktorer dessverre for lang til at dette kunne overses. For det første; min ankomst var gitt beskjed om på forhånd, men da jeg møtte opp på informasjonssenteret på Trøndelag Senter for Samtidskunst var lokalene stengt og prosjektledelsen fraværende. Ei heller var det mulig å nå prosjektleder pr telefon. Dermed ble jeg avskåret fra sentral informasjon og dokumentasjon om både pågående og allerede avholdte prosjekter. For det andre; informasjonsflyeren jeg etter mye om og men fikk tak i via andre kanaler var mangelfull og besto av et lite informativt gridd-kart uten påførte gatenavn, men derimot med markører som dekket hele kvartaler. Å finne frem til Frøydis Lindéns minimale objekter på 20×20 cm besto eksempelvis i en formålsløs leting på intet mindre enn 20 ulike lokasjoner i Trondheim sentrum på dette grunnlaget. For det tredje; når utplasserte verk er stjålet, ødelagt av hærverk eller eventuelt fjernet av kunster må dette informeres om og aller helst ordnes, dette ettersom det er opplyst at majoriteten av de innlemmede prosjektene vil finne sted i en sammenhengende periode på godt og vel tre måneder. For det fjerde; når teknikken ikke fungerer, og når personalet på eksempelvis Prinsen kino og i Pirbadet ikke var informert om at det faktisk skulle vises video av Marit Justine Haugen hos dem hele sommeren gjennom, resulterte dette i svarte skjermer og dårlige signaler utad. For det femte; når Generator besto av en rekke performative og prosessuelle prosjekter som kun ble vist i en avgrenset periode synes det som et viktig poeng at disse ble avholdt i henhold til programmets fastsatte tider. Jeg kunne likevel ikke, på tross av iherdig oppsøkende virksomhet, finne Hilde Rognskogs annonserte stand i kjøpesenteret på Trondheim Torg. I etterkant har jeg imidlertid fått vite at nevnte kunster ikke var tilstede i det hele tatt. I tillegg lette jeg også formålsløst etter New Meanings veggmaleri uten at dette så ut til å være realisert. For det sjette; tilfeldigvis og overraskende nok møtte jeg på en Generatorguide på byvandring like før avreise til Oslo. Hvorfor ble ikke jeg informert, for ikke si invitert, til å delta på denne omvisningen? Alle som arbeider med relasjonell kunst vet at formidling og veiledning er av betydning om man ønsker oppmerksomhet rundt sitt prosjekt i det store og hele. Derfor er det intet mindre enn uforståelig hvorfor prosjektledelsen ikke grep muligheten da jeg meldte min ankomst. Vanligvis sier jeg ikke i fra når jeg opererer som anmelder, men i Generators tilfelle gjorde jeg nettopp det for å unngå desinformasjon og bomturer i det offentlige rom.

Jeg vil påberope meg å være en av svært få personer som faktisk har brukt to dager på å saumfare Generators prosjekter. En hel helg vandret jeg rundt i Trondheim by for å undersøke den relasjonelle kunstens flyktige virkning på byens innbyggere. Men nei, verken kunsten eller prosjektledelsen var til stede. Jeg ble med andre ord ikke gitt den muligheten jeg måtte ha for å kunne uttale meg om Generators betydning som relasjonelt og intervenerende kunstprosjekt i det offentlige rom. Når såpass mange elementer i det jeg velger å definere som arrangementets paratekster ikke fungerte synes det åpenbart at prosjektledelsen og involverte kunstnere ikke fulgte opp det ansvaret de faktisk hadde påtatt seg. På det grunnlaget kunne jeg ikke gå nærmere inn i den faglige og teoretiske diskurs som var tiltenkt min anmeldelse, men snarere gi prosjektet kritikk for manglede oppfølging og gjennomføringsevne. Jeg vil i denne sammenheng gjøre oppmerksom på at jeg selvsagt tok høyde for at Tina Jonsbu og Katya Sanders prosjekter ble avholdt på andre tidspunkt enn da jeg var til stede. Deres bidrag hadde jeg imidlertid de beste intensjoner om å tilegne meg kunnskap om på det beklageligvis stengte informasjonssenteret. At Generators prosjektledelse øyensynlig har brukt store ressurser på å lage websider ga meg selvsagt en mulighet til å fremskaffe informasjon via denne kanalen. Jeg velger likevel å fremholde en viss motstand mot det åpenbare paradoks at den relasjonelle kunstens forutsetninger best formidles gjennom internett. Hvis ikke kunstprosjektene er levedyktige nok til å synliggjøres i praksis er jeg ikke interessert i å rettferdiggjøre Generators eksistens gjennom webben.

Når Eriksen hevder jeg ikke tar høyde for ”den mulige langtidsvirkningen arbeidene var ment å skape”, faller argumentet på stengrunn. Igjen vil jeg understreke at diskursiv kunst i offentlig rom som regel utgjør sårbare og subtile prosjekter som til forskjell fra institusjonaliserte utstillinger er i særlig behov for ivaretakelse og formidling. Når de kunstneriske intervensjonene halter av gårde på grunn av manglende oppfølging, stengt informasjonssenter og fraværende prosjektledelse oppnås verken kort- eller langtidsvirkninger, slike prosjekter forblir rett og slett irrelevante for det tiltenkte publikum. Og ja, jeg tok meg faktisk tid til også å sjekke den lokale mediadekning. Jeg vet derfor at deler av Generator fikk pressens oppmerksomhet, men dette bortforklarer likevel ikke det faktum at prosjektene skulle fortsette sin eksistens sommeren gjennom “ ikke bare da pressen var til stede.

I min anmeldelse fremhever jeg Tadashi Kawamata, samt Vigdis Haugtrø /Jan de Giers prosjekter som interessante bidrag. Jeg innså selvsagt at nettopp det å fremheve to installasjoner i det offentlige rom lett kunne høste kritiske innsigelser fra den relasjonelle kunstens ”troende”. Således tar Eriksen min positive holdning til inntekt for et forsvar av Bourriauds relasjonelle estetikkbegrep. Jeg kan likevel ikke se at dette automatisk gjør meg til forutinntatt motstander av mer diskursive metoder. I beste fall er derfor Eriksens påstand basert på en grunnløs misforståelse. En pragmatisk realitetsbehandling av Generator tilsier imidlertid at prosjektets ledelse skal prise seg lykkelig over å ha innlemmet tre materialiserte bidrag. I tillegg til Apolonija Sustersics sandkasseprosjekt, var Kawamata og Haugtrø/de Giers bidrag de eneste av totalt 36 kunstneriske intervensjoner i det offentlige rom det var mulig å få et inntrykk av – uten disse kunne anmeldelsens overskrift, ”Usynlig kunst i Trondheim by”, stått temmelig uimotsagt.

Janicke Iversen

(På grunn av en teknisk feil er kommentaren fra Janicke Iversen lagt ut av redaksjonen. Red. anm.)

For de interesserte:

Artforum har publisert Claire Bishops tekst The Social Turn: Collaboration and its discontents fra februar 2006 på sine nettsider >>. (Krever gratis registrering.) Helen Eriksens henvisninger til Bishop er hentet fra denne teksten.

I dette intervjuet med Jennifer Roche på Community Arts Network snakker Bishop mer om kriteriene for å evaluere sosialt engasjert kunst.

20 – 21 september arrangerte Trondheim kommune og KORO konferansen «Organising Art» i Trondheim. Et av utgangspunktene for konferansen var Generator. Blant spørsmålene som ble diskutert var «kunsten og kunstnerens rolle i stedsutvikling», «kunsten som katalysator for næringsliv og industri», og «hva er kunst i offentlig rom i dag?» På oppdrag fra arrangørene skrev redaktør for kunstkritikk.no, Ketil Nergaard, en rapport fra konferansen. Rapporten er publisert på KORO sine hjemmesider >>

Lenken fra Stine Berg Evensens kommentar fungerte ikke. Denne lenken skulle fungere >>
Bildene er fra Rosenborg Ballklubb (RBK) sine hjemmesider og viser Katya Sanders prosjekt Fanism, som hun gjennomførte i samarbeid med Rosenborg Ballklubb RBK og deres supportere, ’Kjernen’. Flere bilder fra prosjektet finnes på Generator sine sider >>