Bildene og skulpturene i Mads Andreas Andreassens utstilling I’m Like an Elephant på ISCA i Oslo byr på en mengde hverdagslige figurer: hender, dyr, badende mennesker, dekorative blomstermønstre, interiørdetaljer, omriss av hus og støvler med mer. Samlet gir figurutvalget, koblet på nostalgisk pastisj av ulike stilforbilder, inntrykk av at utstillingen kunne være laget når som helst de siste hundre årene. Fraværet av nåtidstypiske markører, samt selvbevisste spor etter håndarbeid og nikk til bruks- og folkekunst, gir mange av verkene til Andreassen et klenodiumpreg, liksom skatter gjenoppdaget på en gammel hytte eller støvete loft.
Sticks and Glove (alle verk 2022) er et stort maleri i høydeformat, akrylmalingen tynt påført slik at lerrettsteksturen skinner gjennom. Skjellmønster i lyserosa og knallblått fyller den nederste fjerdedelen av lerretet og brekker over et tapetaktig, lyserødt og gult bladmønster som dominerer resten av komposisjonen. I forgrunnen støttes en tegneserieaktig hvit hanske – tenk hendene til Mikke Mus – opp av to pinner. Galleristen nevner at hansken har formale likhetstrekk med den amerikanske maleren Phillip Gustons (1913-1980) overdimensjonerte hender. Det er en sammenligning som det er vanskelig å slippe når man først er blitt oppmerksom på den.
På 1960-tallet brøt Guston med den abstrakte ekspresjonismen og begynte å male enkle figurative komposisjoner, nesten naivistiske i utrykket, som ofte viste figurer i Ku Klux Klan-drakter, gjerne omgitt av hverdagsgjenstander som sko, sigarer og lyspærer. I Gustons bilder virker det som hender representerer kreative handlinger eller kunstnerarketypien, men gjerne som del av komposisjoner som levner liten tvil om at 60-tallets USA var et rasistisk og segregert samfunn, som alle i den hvite majoritetsbefolkningen, også Guston selv, kunne tenkes å være medskyldige i opprettholdelsen av. Noe lignende tidsportrett – eller samtidsdiagnose – er fraværende i utstillingen til Andreassen. Om hånden i Sticks and Glove som hos Guston representerer kunstnerarketypien, så virker den her å være frosset i en idealisert tilstand hvor konflikt og bekymring ikke får slippe inn, eller er stuet vekk. Kanskje er det nettopp derfor utstillingen i sin helhet oppleves som flyktig og drømmeaktig – tatt ut av tiden?
Whims 1-6 er en serie med seks små papirmasjeverk, motiver risset inn i det blekksvarte papiret, slik at de ligner lino- eller tresnittnegativer. Her er enda en hånd støttet opp av pinner, i gang med å male eller tegne et bilde. Et annet verk i serien viser to overdimensjonerte hender plantet i landskap, som skulpturer. Swimmer er et lite og nokså pastoralt maleri som avbilder en person svømmende i en innsjø eller elv. Formspråket er naivistisk, flatt og barneaktig. Svømmeren er en brun flekk mot irrende blått som har fått selskap av det som kan være en katt, sjablongaktig fremstilt ved hjelp av en svart omrisslinje.
Andre verk slekter som nevnt på bruks- eller folkekunst med et tydelig håndlaget preg. En trestav, Runic Floral Runic, er dekorert med grovt innrissede blader, i samme dype blåfarge som i flere av maleriene. Plate (Black) er et stort og tykt porselensfat med svart og blank glassur, risset med et dekormønster av spiraler som omkranser et vindu. Maleriet Head består av en tykk omrisslinje – som for meg ligner en fugl heller enn et hode – på en treplate smusset med støv og malingsflekker som er fanget i gjennomsiktig ferniss. Mer iøynefallende er verkets ramme, gråslitte planker risset med blomster, tilsvarende staven, men uten farger. High-Tide, består av fire betongstøpte gummistøvler, stående i sirkel midt i gallerirommet, den grå betongmassen kledd i vekselsvis blå og røde plastposer. Sistnevnte kan sies være material-slapstick – en oneliner hvor vitsen er at praktisk fottøy gjengis i upraktisk materiale.
I likhet med generasjonsfeller som Liv Ertzeid og Urd J. Pedersen, virker det som Andreassens maleri vekter det nære og hverdagslige, heller enn å gå kritisk og analytisk inn i samfunnsordenen, den visuelle kulturen eller historien. Men til forskjell fra Ertzeid og Pedersen nylige utstillinger i Oslo og for så vidt også Tarald Wassviks «traubilder», som ble vist på Destinys i fjor og lener seg på en lignende nostalgi for det folkelige, velbrukte og slitte, mangler I’m Like an Elephant tydelig egenart. Utstillingen oppleves som en presentasjon av en rekke ulike idéer under utprøvning, heller enn et ferdig formet prosjekt.
