Klassisk amerikansk

Whitneybiennalen 2008 er utsøkt komponert, men amerikansk kunstpresse beskriver den som ukarismatisk, lunken og irrelevant.

Whitney Biennial 2008

Gardar Eide Einarsson, Rachel Harrison

Whitney Museum of American Art, Whitney-biennalen, New York

6 mars — 1 juni 2008

Whitney-biennalen, som nylig åpnet med Gardar Eide Einarsson som første norske kunstner som har fått æren å bli inkludert (dersom en ser bort fra en «utstiling i utstillingen» for to år siden der Einarsson også deltok sammen med Matias Faldbakken) skal vise det fremste av ung, amerikansk samtidskunst. Men stadig flere stiller spørsmålstegn ved biennalens ambisjoner.

Kunstbiennalen som fenomen, altså den storstilte, friske satsningen på det aller siste innen samtidskunst, arrangert annet hvert år, nådde sitt klimaks allerede tidlig på 90-tallet. Her i Norge var den første sådanne, UKS – Biennalen, arrangert i 1996, nærmest en sensasjon å regne. For første gang sto det kuratorer bak tematikk og utvelgelse – noe som da opplevdes som en etterlengtet faglig håndtering.

Denne våren er det ikke akkurat Whitney-biennalen som har vært the talk of the town. Den tilbakevendende utstillingen arrangert i det anerkjente museet for amerikansk kunst i Upper East Side har etter hvert fått skarp konkurranse av kunstmessen Armory Show. Kunstmessen tilbyr riktignok ingen faglig kuratert sammenheng, og langt fra gode visningsforhold, men de viser de nyeste verkene av de mest sentrale kunstnerne.

The New Museum of Contemporary Art. Foto: Deror avi, Wikipedia Commons

Den viktigste konkurransen i år var likevel det nyåpnede New Museum, lokalisert i Bowery i Lower East Side. Sistnevntes åpningsutstilling viste noen av de samme kunstnerne som Whitney-biennalen, i noen tilfeller bedre verker av disse. Dét er ikke bra for Biennalens ry. At den i tillegg lener seg på den gamle ideen om at en skal vise det ypperste av amerikansk kunst i dag samtidig som kunstnernes gallerister tilbyr langt viktigere verk – gjør det naturlig å spørre hvorvidt denne spesifikke utstillingen kanskje har utspilt sin rolle på den amerikanske kunstscenen. Dette har også vært den vanligste tilbakemeldingen fra amerikanske kunstkritikere (New York Times, Time Out, New Yorker) som betegner utstillingen som ukarismatisk, lunken og irrelevant.

Denne gang teller utstillingen bare litt over 80 kunstnere, og er dermed den minste Whitney-biennalen så langt. Det er vanskelig å se det som noe annet enn en vei mot et nytt format. Langt mer lavmælt er i alle tilfeller årets utstilling, som er kuratert av Henriette Huldisch og Shamim M. Momin. Det mest slående med hovedutstillingen i The Brauer Building er at den er utsøkt komponert. Det tar litt tid å få øye på det, men kuratorene har fått verkene til å skinne på hverandre i stedet for å slå hverandre i hjel – eller nulle hverandre ut. De estetiske beslutningene vitner om fingerspisskuratering. Det er selvsagt ikke gjennomgående i alle etasjene, noe som ville være en umulighet. Rachel Harrisons installasjon If I did it som inkluderer foto, filmer og skulpturer vitner om et annet hovedtrekk ved årets biennale: ekspansjonen av det flermediale. Harrisons utrykk eller integrering av forslitte «popkulturelle» referanser kan minne om Ida Ekblads, som sammen med Anders Nordby og Nils Beck, forøvrig også stiller ut i New York i forbindelse med det toneangivende galleriet Swiss Institutes’ komiske versjon av kunstmesser: The Dark Fair. Som navnet antyder har denne messen, som samler unge gallerier, det til felles at de stiller ut i mørket.

Whitney-biennalen kan ikke nok ikke betraktes som leken eller lystig. Den er først og fremst en grundig og seriøs fremvisning av en slags oversikt over den unge, amerikanske kunsten i dag. Og selv om den ikke makter å konkurrere med Armory Show når det gjelder de ferskeste verkene, street creden til Swiss Institute og New Museums nyhetsinteresse, så får man her servert en utstilling som nærmest er klassisk i sin manglende spekularitet.