«Selv gatelyktene langs avkjøringsveien kan slås på med ordet / skjønnhet.» Det står i østerrikske Peter Waterhouses Blomster fra 1993, her i Arild Vanges norske språkdrakt. I diktet går et subjekt rundt i et mykindustriområde og beskriver omgivelsene; neonlysene, bensinstasjonene, de flombelyste hallene og de enorme skrifttegnene som dominerer terrenget.
Skjønt Waterhouses dikt er alvorstunge, og amerikanske Ed Ruscha (f. 1937) er en klassisk cool guy, slår Ruscha også «på» de ordinære objektene han avbilder i de mange maleriene og litografiene i utstillingen Very på KODE i Bergen. Ruscha monumentaliserer bensinstasjoner, supermarkedvarer og reklametavler hentet fra det sør-kaliforniske landskapet hvor han lever og arbeider. Han er en manipulator av manipulerende materiale: fete typer, forførende reklametriks og cinematiske billedgrep. Der hvor for eksempel lettristene brukte détournement for å kapre kommersielle uttrykk og vende dem mot seg selv, ligger det ikke noen overbevisende systemkritikk til grunn for Ruschas bruk av logoer og markedsføringsestetikk. Snarere fremstår verkene som bevis for hvor dyktig Ruscha er til å finne hooks – altså fengende og gjenkjennelige elementer – og holde fast ved dem med en formidabel selvtillit.
I et intervju fra Louisiana Channel som avspilles på skjerm i utstillingen, forteller kunstneren at han «gjør det samme nå» som da han var 16-17 år gammel. For mange vil dette kanskje være en underlig innrømmelse. Eksempler på gjentakelser av et hook er selvsagt hans mange malerier og grafiske arbeider som framstiller bensinstasjoner, samt den ikoniske fotoboka Twentysix Gasoline Stations (1963), hvis tittel er selvforklarende. Boka er blitt trykket opp og spredd i mange tiår, i den grad at man som kunstinteressert knapt kan kjøre forbi en Esso uten at Ruschas navn popper opp i hodet på en.
Twentysix Gasoline Stations er presentert på KODE både som samlerobjekt bak glass sammen med de øvrige kunstnerbøkene hans, og som digital kopi på nettbrett som publikum får bla i. Som med store hits, blir det også laget coverversjoner av Ruschas verk. Norske Jan Freuchens parafrase Twentysix Gasoline Stations viser nedlagte, vrakede bensinstasjoner. Engelske Simon Morris laget en «remake» av Royal Road Test. Det er ikke vanskelig hverken å forstå hvorfor bøkene er så tiltrekkende, eller hvordan de har påvirket utformingen av kunstnerbøker. De stramme, plansjeaktige oppslagene er stort sett frie for tekst, organisert kun ved hjelp av deadpan-titler og fotografi.
I det hele tatt er denne konsentrerte presentasjonen av arbeider på papir nokså appetittlig. Den preges av sugende scener av solnedganger over Hollywood Hills, og barsk road-movie-aktig estetikk. Forbruksvarer svever i løse luften i litografier, «lyssatt» som luksusvarer i en reklamekampanje. I et trompe l’oeil staver såpeskum gjengitt mot en blankpusset bakgrunn et «Hey».
Ruscha påstås ofte å være en fortolker av kapitalistisk, amerikansk kultur. Da gir det mening at ikke alle deler av Ruschas verksproduksjon er tilsvarende lekker eller poppete som utvalget i Bergen. Eksempler er maleri vi ikke ser denne gangen, hvor de påskrevne frasene er ubehagelige, tvetydige eller beint fram truende ordsammensetninger: «The music from the balconies was overlaid by the noise of sporadic violence».
