Til Mari Slaattelids utstilling Blason på Kristiansand Kunsthall er det gjort en podcast med kunstneren i samtale kunsthallens direktør, Cecilie Nissen. Podcasten som fenomen knytter på en typisk samtidig måte an til et begrep som synes å oppta Slaattelid, nemlig innhold. Podcasten besparer forbrukeren ved å tilby et innhold som bare beslaglegger deler av kapasiteten din, og den er kostnadseffekitv for produsenten ved å utnytte den digitale teknologiens produksjons- og distribusjonsfordeler til fulle. Det er neppe tilfeldig at ca. 90 prosent av alle podcaster markedsfører seg som selvhjelp. En nyere forståelse av kunsten er at den også hører hjemme i denne sjangeren. Det vil egentlig bare si at den kommuniserer verdien sin for egen maskin, at den fremstiller seg som noe du trenger eller ønsker.
Slaattelid er ikke en kunstner som tilsniker seg samtidighet ved å komme deg masende i møte. Hennes ofte dempede og subtilt refererende overflater skjuler et betydelig arbeid, et misforhold som underforstår at maleriene ber om en innsats i retur. Begge hennes siste store nedslag, festspillutstillingen på Bergen Kunsthall i 2019 og utstillingen Stempel på Kunstnernes Hus i 2020, bød på et maleri som balanserte det affektive og det kodede. Bildeflaten pendlet mellom det visuelt maktfulle og å trekke seg tilbake i serien, repetisjonen, sitatet – grep innenfor en retorikk som spenner bildet til helheten, til et høyere abstrakt prinsipp. Med Blason inntrer imidlertid en ny tydelighet i maleriet hennes. Hoveddelen av utstillingen, som rommer malerier fra de siste fire årene, er en rekke bilder som tar utgangspunkt i – av alle ting – skjold. Tittelen referer til blasonering, en metode for å transkribere bildeinnholdet i våpenskjold til ord. Rundt regnet tre femdeler av bildene i utstillingen hører med til denne «skjoldserien» ved enten å være formet som skjold eller å avbilde skjold. Skjoldet er et redskap som anvendes mot en fiendtlig utside, så det er fort gjort å tenke at Slaattelid med denne figuren signaliserer oppdagelsen av en trussel som hun må ruste seg mot eller foregripe.
Maleriene Slaattelid har tatt med seg til Kristiansand snor seg fortsatt om seg selv, men i sum mindre kokett enn tidligere. I hvert fall oppfatter jeg en deling, der tilbakeholdelsen veksler med en bevegelse på grensen mot noe pretensjonsløst, mer banalt. Oppdelingen min risikerer riktignok å tre en konstruert dikotomi over hodet på utstillingen: De to modusene blander seg stadig innenfor det enkelte bildet. Men det fins tilløp til en kronologi, så vidt jeg kan se, der skjoldformen oppstår som noe de andre maleriene liksom trenger – en egenskap Slaattelids maleri har skjøvet fra seg eller utsatt og nå henter inn med en nesten tverr voldsomhet. Det er indikativt hvordan Slaattelid i samtalen med Nissen omtaler bildene i utstillingen som ikke er basert på skjold som «steder og situasjoner» – kategorier som for mine ører er synonyme med motiver som er styrt av noe naturlig eller vilkårlig, av en trend mot kompleksitet og oppløsning.
Et av skjoldmaleriene jeg fester meg ved representerer en nølende overgang mellom holdningene beskrevet over. Det er et lite temperamaleri på plate (Blason på plate 1, 2020). Som regel benytter Slaattelid olje og akryl, så det stikker seg ut som spesielt tandert. En krans av halvtransparente, krappe avsetninger av grønt myldrer langs kantene, som et kratt som enten eter seg inn mot den mer artikulerte figuren i midten – en utflytende beige skjoldform overgrodd av et rotete nettverk av buklende grå linjer – eller er ryddet unna for å gi plass til denne. Forholdet mellom figur og grunn er invertert som for å vektlegge konkurransen mellom signal og støy: De indistinkte kantstrøkene ligger foran, mens skjoldet, bildets antatte hovedsak, trekker seg med fargenes hjelp innover, vekk.
Det er ofte noe definisjonsløst i bildene, selv når de ved første blikk fremstår avklarte. Slaattelids strøk gnus gjerne ut i amorfe felt eller legger lydig til farge innenfor en større figur. De insisterer sjelden på å stå som spor etter et ekshibisjonistisk subjekt. Det kan man si også om bildene der Slaattelid låner en ekspressiv gestikk, kun for å binde den til en mer ambivalent. Lover i naturen 2 (2021) ser ut som et utdrag fra et Pollock-maleri printet på lerretet i grønn akryl, som Slaattelid har jobbet videre på og innlemmet i en form som går i veien for gjenkjennelsen. Tre bånd i beige og mørk grå som minner om deler av en molekylær figur, slynger seg tredimensjonalt ut av den ellers kromatisk unisone bildeflaten og foreslår det underliggende sitatet som determinerende skjema, en genetikk maleriet ikke kan unnslippe. Pollocks drips er utvilsomt blitt et mem, og Slaattelid så å si karikerer kampen mellom den memetiske og den antimemetiske impulsen i maleriet, mellom form som sprer seg effektivt og form som motsetter seg spredning.
Når maleriets omriss med tegneserieaktig overdrivelse tar seg av kommunikasjonen, kan innholdet reduseres uten bremser. Alle skjoldbildene har titler som nøkternt indekserer dem etter formale egenskaper som farge og størrelse og nekter motivet metaforisk drahjelp. Flere av dem flørter i tillegg med en monokromatisk stillhet. Komposisjonen er ofte brutalt enkel: Blason, lin 1-5 (2021) er fem doble lerreter utskåret i skjoldform der venstre kant på det øverste lerretet er brettet mot høyre og limt fast. Flaten er deretter lasert med tynn akryl i én eller to toner. Disse faktiske foldebildene finner tilsvar i en serie der folden i stedet er avbildet ved hjelp av fargefelt. Også disse er utpreget saklige. Malerens temperament er stort sett henvist til å ytre seg «uintendert», som bulker, ujevnheter i fargen, løse tråder langs kanten på lerretet.
De to største skjoldmaleriene har taggete halvsirkler som vokser ut av siden. I Blason med flytande grått (2021) ligner deler av overflaten overraskende på et himmellegeme sett på stor avstand (en av få stofflige imitasjoner i utstillingen). Blason, svart, utvida (2021) er helt svart med spetter av hvitt, fargen ser ut som den er utålmodig gnukket på. Taggeformen minner om tannhjul, en skygge som symboliserer en eksponering av bildets funksjon. Kanskje leser jeg det for dumt, men en slik avsløring av bildet-som-mekanisme ligger naturlig i forlengelsen av sakligheten som symbiosen med skjoldet synes ment å fremkalle. Men også skjoldene kan bære sitater og røpe behovet for fortsatt å snakke til og gjennom andre malerier, for å ha et større maleri i ryggen. Blason med tunge, kvit (2021) og Blason med tunge, raud (2021) kaller begge utvetydig opp Mark Rothko gjennom et annet malerisk mem: et rektangel med diffuse konturer som graderes over i feltene over og under.
Det er en tiltalende smidighet i Slaattelids tilpasning av maleriet til utsidens nærvær gjennom lånet av skjoldets effektive kontur, samtidig som hun ikke innordner seg tendensen i et stresset yngre maleri, som ikke får nok av innhold i mer direkte forstand. Slaattelid tillater seg fortsatt et privilegert underskudd på kommunikasjon, en umettethet som viser til et innhold som befinner seg et annet sted og må overføres med andre midler enn bildet alene rår over. Med fare for å snakke en oppjaget mediekultur etter munnen og forveksle maleriet med en podcast, kunne man spørre om Slaattelids tillit til maleriets selvrettferdiggjørelse ikke er for stor. Svaret er betinget: Så lenge rammen holder, må den gjerne inndras i maleriets kommunikasjon. Men verdi som er institusjonelt garantert er sårbar for tvil.
