Grunnstrategien til Eirik Sæther i Family Friendly – den første i en serie på fire separatutstillinger som vises i regi av Unge Kunstneres Samfund på Kunstnernes Hus – består i å bearbeide og sortere seg gjennom massekulturens symbolvelde. Det er en fremgangsmåte med røtter tilbake til begynnelsen av modernismens litteratur, som oppholdt seg ved de heslige og fråtsende sidene ved det nye bylivet. Den franske poeten Charles Baudelaire sammenlignet Paris’ fattigslige skrotsamlere med dikterbohemen – begge var engasjert i å plukke seg gjennom samfunnets avfall; i det ene tilfellet i bokstavelig forstand, i det andre med målsetning om å sette ord på samtidens antagonismer.
Sæthers fremgangsmåte synes å forene perspektivene fra denne metaforen – faktiske skrotmaterialer og mer diffuse antagonismer. I Family Friendly henvises det til familielivets potensielt kvelende logikk, hvor opprettholdelsen av en fasade går på bekostning av livsutfoldelsen.
Et ufullstendig hus i kobberplater, som man kan bevege seg gjennom, er sentralt i utstillingen. Inne i huset vises et kort videoarbeid som veksler mellom nærbilder av en gråtende dukke og en motefotoseanse. Her settes turbulent indre følelsesliv opp mot et polert, mediert ytre. En skulptur ikledd en rosa, silkeaktig slåbrok, som også figurerer i videoen, slumrer henslengt i et hjørne. Skikkelsen er en av flere rebelske rollefigurer som karikeres i utstillingen – det forslitte interiøret i huset kan også antyde tilholdsstedet til en slacker-figur.
Rundt huskonstruksjonen befinner det seg en drøss med små sokler, som rommer tablåer hvor slitne lekedukker og spraybokser er anrettet med diverse bling-preget, fargesterkt nips. Her, som med huset, er materialiteten verdt å notere seg – dukkene og sprayboksene er utført i det klassiske skulpturmaterialet bronse. En annen evokativ detalj er de mønstrede stoffene som kler enkelte av søylene, meanderborden på den ene gir meg assosiasjoner til dårlige tilpassede greske søyler på generiske forstadsvillaer.
Det bugner av betydninger i Family Friendly; dukkene på soklene kan ligne rekvisitter fra en skrekkfilm, men er også nøysomt oppkledd i neondrakter og eksentriske parykker. Sprayboksene får et aksessorisk preg – som om enkelte av dukkene skulle være «grafitti-kunstner-utgaven», etter modell fra Barbies diverse yrkesspesifikke iterasjoner. Videre tilføyer plakettene som finnes i utstillingen en dose med ironiserende formalitet. Teksten «my first throw up» på en plakett på en av sprayboksene, synes å være et ironiserende minnesmerke over en innvielse i det nokså hemmelighetsfulle graffiti-miljøet – en høytidelig annonsering av en første erfaring med å oppføre et større bokstavomriss på en vegg.
Karakterene til Sæther fremstår som kontrasterende, men ikke nødvendigvis uforenlige med hverandre. Sæther finner frem til figurer som bryter gjennom den konforme fasaden, endevender «god smak», og som i likhet med han selv bedriver kreativ symbol- og referansesortering. Selv tenker jeg at outsider-skikkelsene og det generelle forfallet som befolker utstillingen, tilsier at normative krav om familievennlige verdier oppfattes som et kvelende bakteppe – et skrekkfilm-lignende scenario. Sæther henger seg likevel ikke opp i en kategorisk avisning av familielivet som sådant. For meg virker Family Friendly først og fremst søkende etter en mer løssluppen identitet – vegrende for voksenlivets krav til konformitet, og nostalgisk for den motsetningsfylte prosessen med å finne seg en plass i verden som er avgjørende for ungdomsårene.
Valoriseringen av skrotgjenstander fra massekulturen blir riktignok en litt for gjenkjennbar grunnstrategi til at Family Friendly oppleves som gjennomgående nyskapende. I likhet med rollefigurene er fremstillingen av familielivet som et skrekkscenario karikert – et blikk til konflikter mellom personlige ambisjoner og familiære plikter, heller enn en kritikk av sosiale kontrollmekanismer. Fremfor denne overbyggende konflikten, er det først og fremst de flytende overgangene mellom roller og livsstilsprosjekter som engasjerer, sammen med den burleske og kitsch-pregede visualiteten.
