Hvor mange malere må det til for å lage en utstilling?

«40/40»

Stenersenmuseet 18. oktober – 4. januar 2009

Landsforeningen Norske Malere feirer 40 år med jubileumsutstilling på Stenersenmuseet. De tre kuratorene, Åsil Bøthun, Hennie Ann Isdal og Kjetil Skøien, har valgt ikke å hylle Landsforeningen direkte, men heller norsk maleri.

Kun halvparten av kunstnerne i utstillingen er medlemmer i LNM, noe som er en interessant problemstilling i seg selv, i og med at LNM sin rolle, maleriets posisjon og kunstnernes kår har forandret seg drastisk siden stiftelsen i 1968 til i dag. I dag står mediumsspesifikke medlemsorganisasjoner fram som anakronistiske overlevninger fra en svunnen tid.

Selv om behovet for Landsforeningen Norske Malere har forandret seg over de siste tiårene, finnes jo maleriet selvfølgelig fremdeles. Og på Stenersenmuseet er det uvanlig mye maleri å se. 40 kunstnere har bidratt med ett eller flere verk over to etasjer. Det blir mange arbeid per kvadratmeter og kuratorene har også valgt en konfronterende henging av malerier, tett i tett. I dette maniske mangfoldet finner man fort ut at maleriet er litt av en kameleon. Maleriet dukker opp som installasjon, design, tegning, skulptur, konseptkunst, tekst, illustrasjon også videre.
I og med at kuratorene ikke har fulgt medlemsregisteret til LNM slavisk, finner man yngre navn som Eivind Blaker, Josefine Lyche, Bjørn-Kowalski Hansen og Jan Christensen, og superkjendiser som Olav Christopher Jensen og Pushwagner. Noen gamle, noen unge, og noen midt i mellom. Men arbeider av LNM medlemmene Alf Salo, Miles McAlinden og Per Formo kommer best ut av denne presentasjonen av norsk maleri. Salos sterke koloritt strutter med selvtillit. Paletten minner litt om lysere arbeider av Johs. Rian, men med en annen intensjon når det gjelder abstraksjon og mønstre. McAlindens bruk av tekst og humor er uanstrengt leken og Formos geometriske malerier peker på en moden maler som tør og kan.

Olav Christopher Jenssen «Protagonist», 2008

Den konfronterende kurateringen skaper gnisninger her og der, men her fungerer friksjonen og gir spesielt stor mening når man får se hva disse tre kunstnerne arbeider med i forhold til hva som blir produsert av yngre kunstnere, både i og utenfor utstillingen. Andre valg hadde på den andre siden vært best redigert bort. En enkel reduksjon av antall arbeider og kunstnere i utstillingen hadde gitt plass til de maleriene som trenger det, som for eksempel den maleriinstallasjonen til Siv Blankenberg Skottheim, «Bakover», som faktisk trenger en del plass for å fungere.

Kutt i kunstnerlisten hadde også potensielt bidratt til å spisse utstillingen. Her er det 40 kunstnere, sånn cirka ti fra hvert tiår, og i en stor oversiktsutstilling som dette kan man enten velge å representere generelle tendenser eller sikte inn på enkeltkunstnere. Her blir det litt av alt. De fleste godbitene kommer faktisk fra LNM sin stall av tidligere nevnte kunstnere samt Kristina Bræin og Morten Slettemeås, og det hadde vært spennende å se hvordan «40/40» hadde sett ut om det hadde vært en ren medlemsutstilling. Kuratorene har åpenbart kompetanse og en forståelse for maleri, noe som sørger for et høyt nivå på kunsten, men uten å ha spisset kuratorknivene helt blir det ikke så bra som det kunne blitt. Stenersenmuseet er heller ingen lett nøtt å knekke. Her er det mange lave vegger, trapper, ganger, dører, heiser også videre. Dette er ikke noe nytt, men ved å fylle hvert rom til kanten understreker kuratorene på mange måter de begrensede visningsmulighetene Stenersenmuseet til tider kan by på. På akademiets avgangsutstilling i mai stilte 39 kunstnere ut på Stenersen, men der er jo faktisk antallet kunstnere det eneste organisasjonsprinsippet. I LNM-jubileets sammenheng burde man kanskje heller tenkt seg et annet utgangspunkt enn «40 kunstnere for 40 år», selv om dette er ett av mange åpenbare, men vilkårlige konsept som denne typen jubileumsutstilling innbyr til.

Selv om LNM ble dannet i 1968 er det eldste verket i utstillingen Pushwagners Apokalypse-frise, som ble startet i 1973 og fullført i 1995. Pushwagner er dessuten over-kill i denne sammenhengen. Uansett hvor mye man liker Pushwagner, passer ikke arbeidene inn i utstillingen. Det finnes noen arbeider fra 80-tallet, som for eksempel Arvid Pettersens «Nature Morte» fra 1983, men hovedparten av arbeidene i utstilingen er fra det siste tiåret. Selvfølgelig vil de fleste kunstnere fremstille seg som aktuelle, men her kunne også kuratorene tatt sterkere styring på utstillingen. Det betyr ikke nødvendigvis å presentere ett maleri fra hvert år, men igjen, mangelen på fokus skinner igjennom, og man lurer på hvor grusomt norsk maleri var på 60 og 70 tallet når man velger å ikke vise noe fra denne perioden. Norsk maleri hadde på mange måter en storhetstid på 80-tallet, men her, som i mye nylig skrevet kunsthistorie, er det sikkert plass for nytenkning og nye narrativ, men «40/40» byr ikke på slike revisjoner. Det er riktig at kuratorene har plukket fram mange spennende navn som ikke blir vist ofte, men disse valgene blir ikke forklart eller satt i kontekst. Man kunne for eksempel brukt katalogen mer aktivt og gått mer spesifikt inn på valgene man har gjort i en slik utstilling eller gått igjennom LNMs historie.

«40/40» setter norsk maleri i fokus, noe som er i tråd med LNM sitt mandat. Men en 40 år gammel institusjon har sikkert en rik og potensielt anakronistisk historie som kuratorene kunne spilt mer på. Hele rammen for utstillingen faller bort ved å unngå både landsforeningen og 40 år. Man sitter igjen med en relativt dynamisk stormønstring av norsk maleri, noe som er sjelden vare i seg selv og vel verdt besøket, men en enklere løsning enn hva man potensielt kunne fått til om man hadde vurdert et tilbakeblikk på institusjonen LNM, norsk maleris status eller forandringer i kunstnernes kår siden 1968.

Ingressbilde: Per Formo «Reseptorfelt», 2008.