I entré-rommet på Unge Kunstneres Samfund i Oslo står fire skulpturer fritt plassert på gulvet. De er del av den første institusjonelle soloutstillingen til Martin Sæther (f. 1986), og ligner på de enkleste og minst bemerkelsesverdige hvite hylleseksjonene fra IKEA. De deler rommet og skjermer for innsyn fra gaten – ikke ulikt slik hyller ofte gjør i små ettromsleiligheter – men har som hovedfunksjon å være støtter for en serie relieffbilder støpt i ruglete og gråbrun pappmasje.
Pappmasjèbildene er limt på den ene langside av hver skulptur, de dekker hele flaten og har en tekstur lik forstørret glassfiberstrie eller tørkepapir. De er preget med nedsenkede relieffer i håndstørrelse: én med et grafisk bladmønster, en annen med dansende blomster. Det mest fortettede og engasjerende bildet har både blader, fuktflekker og et avtrykk som ser ut som flettet metalgjerde. Det enkleste er så tilbakeholdent at det kan diskuteres om det er et bilde i det hele tatt. Her taler den støpte striestrukturen for seg selv, uten ytterligere grafiske elementer, slik at den til forveksling ligner en umalt finerplate, lik den som utgjør ryggen på hyllekonstruksjonen.
Dette er ytterst følsomme bilder, nesten anti-estetiske og anti-litterære i utrykket, som nærmest glir inn i omgivelsene via forsiktige referanser til design- og interiørdetaljer. Mønstrene ligner de man finner på toalettpapir og tapeter. Det er uttrykk som verken kan eller vil noe, men en estetikk som bare er der. Sæthers bruk av en slik usynlig hverdagsornamentikk skaper en estetisk «nøytralitet» som, utenfor disse arbeidene, har som hovedhensikt å ikke vekke anstøt eller skille seg ut. Samtidig dytter sporene etter støpingen utrykket ørlite vekk fra sitt industrielle og standardiserte opphav.
En video i svarthvitt – vist på en kubemonitor innerst i utstillingen – gir en pekepinn om hvordan bildene til Sæther er tenkt. En skiftende collage av transparentark viser igjen disse hjemmekoselige mønstrene, samt fotografier av interiører og naive illustrasjoner av insekter. I en sekvens sidestilles tegninger av klesdrakter fra 1800-tallet med de enkle grafiske mønstrene. Det er et grep som mer enn antyder at også «nøytrale utrykk», i likhet med drakt, har en stilhistorie. Glassfiberstrie i eggeskall-farge er et eksempel på et interiør-uttrykk som har beveget seg fra noe nøytralt til noe stygt og brysomt. I dag er en nøytral vegg hvit og slett, ikke helt ulikt estetikken til Sæthers hyllekonstruksjoner. Den estetiske kontrasten mellom bildene og de skulpturelle støttene formidler hvordan de aller fleste hjem ser ut i praksis: en slitt vegg her, et litt anonymt hvitlakkert møbel der.
Et trykk viser en urinalmatte med et trivelig katteansikt-motiv. Et annet presenterer en papiravstøpning av en dørklokke; rektangulær og formet av små ruter i alternerende vinkler, visstnok en svært utbredt modell i Skandinavia. I begge tilfeller refereres det til masseproduserte produkter som kan oppfattes som trivielle, men som likevel kan vekke nostalgi knyttet til spesifikke livsfaser og steder.
Et lite vegghengende bilde med ramme og motiv støpt i ett, viser et relieff av en overdimensjonert nøkkel. Det er et motiv som kan tenkes som både unikt (hver nøkkel hører til én spesifikk dør) og generisk (alle nøkler ser like ut). Denne dobbeltheten finner gjenklang i støpeprosessens individualiserende, gråbrune og hvite luftbobler. Her springer følsomme og krevende skulpturer og bilder ut av de aller minst uttrykksfulle detaljer.
Interiørtemaer har gjort seg til kjenne i mange utstillinger i Oslo de siste par årene. I Eirik Sæthers utstilling på Kunstnernes hus i regi av UKS i 2017 og i Aurora Sanders utstilling på Billedhuggerforeningen i 2018 fortalte interiør- og møbelinspirerte installasjoner om ulike personligheter og deres plass i verden. Amerikanske Than Hussein Clarks utstilling på VI, VII i 2017 fremstod som en opulent teaterkulisse med stilhistoriske referanser til art deco og Wiener Werkstätte. Martin Sæthers tilnærming skiller seg markant fra disse, fordi han bearbeider gjenstander, teksturer og mønstre som er så alminnelige at de forteller oss lite eller ingenting om hvem eieren er. Dette er utstilling som finner en romantikk i det demokratiske og felles erfarte.