Hvem vil hva med kunsthallen?

Kunstnernes Hus fyller 80 og valgte i forrige uke å feire jubileet med seminaret Siting the position of the Kunsthalle. Potensialet i kunsthallformatet er åpenbart og et seminar som dette tydeliggjør utfordringene, men diskusjonene etter foredragene vitner om behovet for en debatt som knyttes direkte til lokale behov.

Fra seminaret Siting the position of the Kunsthalle. Foto: Kunstnernes Hus

Kunstnernes Hus fyller 80 og valgte i forrige uke å feire jubileet med seminaret Siting the position of the Kunsthalle. Hensikten var å diskutere potensialet i kunsthallformatet, som ofte plasseres et sted mellom museet og galleriet; et offentlig visningssted i mellomformat, uten museal samling og uten kommersielle salgsforpliktelser. På dagsorden sto politiske og ideologiske utfordringer vedrørende publikum, drift, økonomi, formidling samt samarbeid, både med kunstnere og mellom institusjonene. For øyeblikket er det kun Bergen Kunsthall og Bomuldsfabriken Kunsthall som i navnet er kunsthaller her i Norge, men temaet er aktuelt for mange norske institusjoner, spesielt med tanke på hvor mange som aspirerer til kunsthallformatet. Jubilanten selv fungerer som en kunstnerstyrt kunsthall og Oslo Kunstforening lanserte i 2009 planene om å endre navn til Oslo Kunsthall. Det var før Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Will Bradley kom på banen tidligere i vår med det som skal hete Kunsthall Oslo.

Kunstforeningene og kunstnersentrene rundt omkring i Norge var godt representert i salen. Det samme var de andre nordiske landene, Baltikum, Østerrike og Tyskland, og sammen med det høye nivået på foredragsholderne ga dette en god indikasjon på Kunstnernes Hus’ ambisjoner. Kunstkritikks redaktør Jonas Ekeberg var ordstyrer.

Den første dagen ble brukt til å diskutere og definere hvilken offentlighet kunsthallen virker i, sett hovedsaklig fra et filosofisk ståsted. Den andre dagen kom mer praktiske hensyn på bordet og la grunnlaget for en debatt som lå nærmere den praktiske, norske institusjonshverdagen.

Spørsmål om publikum dominerte seminaret og det med god grunn. Antall besøkere står for mange institusjoner i direkte relasjon til økonomisk støtte fra private og statlige kilder. Den danske kritikeren og kuratoren Simon Sheikh benyttet sitt innlegg til å kritisere Jürgen Habermas’ idé om en borgerlig offentlighet med fri meningsutveksling. «Hva om en slik offentlighet ikke eksisterer lenger? Hva om den aldri har eksistert?», spurte Sheikh retorisk. Han fikk svar fra den Wien-baserte filosofen Gerald Raunig som undret seg over Sheikhs Habermasfiksering. Publikum og offentlighet forblir kompliserte størrelser og kan diskuteres fra en rekke ulike ståsteder, enten filosofisk, historisk eller økonomisk. Sven-Olov Wallenstein nådde et slags forlik ved å si at Habermas kanskje hadde hatt rett en gang i tiden, men at tesen ikke nødvendigvis er gyldig i dag.

Deler av diskusjonen ble preget av konferansen Institutional Attitudes som ble arrangert i Brussel helgen før Kunstnernes Hus’ konferanse. Denne konferansen handlet om hvordan kunstinstitusjonene, som aktive agenter, er med på å forandre og forme samfunnet, et tema som overlappet med konferansen i Oslo. Dermed ble Bart De Baere, Simon Sheikh og Vanessa Müllers innlegg en fortsettelse av den foregående konferansen og panelene der. Dette var ikke nødvendigvis problematisk, men det hadde vært givende å synkronisere de to konferansene ved for eksempel å gi et referat fra konferansen i Brussel i forkant av Siting the position of the Kunsthalle. Flere av foredragsholderne i Oslo refererte for eksempel til Alex Farquharsons foredrag i Brussel hvor han snakket om «affirmative subversion», en strategi som innebærer at institusjonen sier ja til politiske krav og ønsker, for senere å tilpasse dette til sine egne kunstneriske eller institusjonelle strategier. Mange i salen rynket på nesen av en slik strategi. Den trojanske hesten vil nok fort bli avslørt, men Farquharsons innlegg forble en flyktig referanse istedenfor en brukbar subversiv strategi.

Bart De Baere, direktør for Museet for samtidskunst i Antwerpen (M HKA) fortalte hvordan M HKA (en designer har fjernet U-en i logotypen) forholder seg til publikum innenfor en endret offentlighet. Tiltakene på museet speiler utviklingen i en rekke europeiske land, og De Baeres prioritering av formidling og institusjonell sjenerøsitet, hvor museets dører åpnes for andre fagfelt og lokale grupper, er noe mange norske institusjoner burde legge merke til. Åsa Nackings erfaringer som direktør fra Lunds Konsthall ligger kanskje nærmere den norske virkeligheten, spesielt med tanke på støtteordninger og kulturpolitikk. Nacking forklarte hvordan Lunds Konsthall blir brukt i et politisk spill i forbindelse med lokalvalg, og hvordan publikumstallene og folkemeningen – hva «folk flest» mener – utgjør de primære indikatorene for politikerne når man måler hvor mye en institusjon er verdt. Kunsthallen i Lund er en arena hvor politikerne kan vise muskler, enten ved å endre vedtektene, instigere et direktørskifte eller å kutte budsjetter. Dette var enda et eksempel på hvor viktig og komplisert publikumsspørsmålet er og hvordan offentligheten ut i fra aktørenes ståsted kan formes som helt ulike størrelser, for eksempel en valgkrets eller besøkende i en kunsthall.

Marianne Heier – den eneste kunstneren på programmet – kom med en ønskeliste for hva slags institusjon hun ønsker å møte som kunstner. Hun understreket at hun ikke representerer alle kunstnere, men hennes krav om fleksibilitet, åpenhet og formidling er punkter som ikke bare kunstnere, men også uavhengige kuratorer kan slutte opp om. Heiers egen praksis krever i tillegg en institusjon som er villig til å dele risikoene ved et prosjekt og som stiller seg solidarisk med kunstneren og står helhjertet bak prosjektet på alle måter. Det høres kanskje selvfølgelig ut, men sannheten er nok at mange norske institusjoner lar kunstneren ta smellen når et prosjekt får problemer.

Vanessa Joan Müller, direktør for Kunstverein Düsseldorf, fokuserte i sitt innlegg på økonomi og farene ved å bruke kunst som et politisk redskap for å stimulere markedet. Müller illustrerte sitt poeng med tekster signert det Britiske kulturrådet, der kulturstøtte begrunnes i ren, økonomisk terminologi. Müller foreslo at kunstforeningene, som i hvert fall i Tyskland finansieres av medlemmene, potensielt kan fungere friere enn institusjoner som er avhengig av statlige midler eller som er direkte knyttet til private næringsinteresser.

Kunsthall Oslo er det norske eksempelet som kanskje kommer nærmest Müllers begrep om instrumentalisering. Det nye prosjektet, som åpner til høsten, er født ut av en byutviklingsprosess og startkapitalen kommer fra den private eiendomsutvikleren Bjørvika Utvikling AS. Dette seminaret burde være begynnelsen til en mer spesifikk norsk debatt hvor man kan snakke om nettopp Kunsthall Oslo, Kunstnernes Hus og Oslo Kunstforening, og deres ønsker om å tilnærme seg kunsthallformatet. De andre kunstforeningene og kunstnersentrene i Norge står også overfor viktige valg når det gjelder institusjonell strategi, men den prekære situasjonen i Oslo, når det gjelder de store og mellomstore institusjonene, samt de kommersielle galleriene, trenger ytterligere debatt.

Potensialet i kunsthallformatet er åpenbart og et seminar som dette tydeliggjør utfordringene, men diskusjonene etter foredragene vitner om behovet for en debatt som knyttes direkte til lokale behov. Trenger Oslo egentlig tre kunsthaller eller kan dette gå på bekostning av andre deler av kunstfeltet? Bør de ulike aktørene samarbeide istedenfor å kjempe om den samme pengepotten og de samme kunstnerskapene? Og hvor bør disse institusjonene posisjonere seg for å bidra til å minske den uproduktive friksjonen mellom samtidskunstfeltet og andre deler av offentligheten? Kan en slik friksjon også være produktiv? Man bør kanskje også se på den nære fortiden for å forstå hvorfor prosjekter som Oslo Kunsthall (2000-2005) og Rooseum (1988-2006) ikke lenger eksisterer, men måtte gi tapt selv om den institusjonelle strategien var aldri så oppdatert.

Diskussion