Den norske kunsthøsten har tatt av som en rakett, ikke minst i Oslo, der Apichaya Wanthiang og Anja Carr åpnet allerede 9. august på henholdsvis Galleri LNM og QB Gallery, fulgt av en horde av åpninger de siste to ukene, med 90-tallsklassikeren Bjørn Bjarre på Noplace, postkolonialisten Anawana Haloba på Oslo Kunstforening, og neo-alkymisten Christine Ödlund på Galleri Riis som tre av høydepunktene.
Institusjonene er litt tregere, men Norsk Billedhoggerforening har rukket å åpne sitt nye galleri med mobile skulpturer av duoen Aurora Sander, og denne helgen kan kunstnere og tenkere som Teju Cole, Pierre Huyghe og McKenzie Wark oppleves hos naboene i Wergelandsveien i Oslo, Litteraturhuset og Kunstnernes Hus.
Med Coles Black Paper (om å være svart i Trumps USA), Huyghes filmer (blant annet et forstyrrende portrett av en maskert ape i et urbant ødeland) og Warks teori for antropocene (som tar utgangspunkt i den russiske revolusjonen, i regi av Forart) tegnes et kritisk portrett av en prekær samtid langs den vekselvis regntunge og solslikkede stripen ved Slottsparken.
Også Henie Onstad Kunstsenter regnes i denne sammenheng til Oslo. Det fantastiske kunstsenteret – der mange av oss lærte å like kunst, samtidig som vi lærte at kunstbegrepet var i oppløsning – markerte sitt femtiårsjubileum med avdukningen av et nytt verk av Per Inge Bjørlo. Serien av kulørte sitteskulpturer i plast kjennes som noe nytt fra den ofte alvorstunge Bjørlo.
Verste og beste
Jubileet på Høvikodden viser kunstsenteret på sitt verste og beste.
Bortsett fra de fantastiske «jordbunnbildene» fra slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet er Jakob Weidemann (1923-2001) etter mitt skjønn en overvurdert kunstner. Hans søkende første år er lite overbevisende, og når han kommer til de lyriske pastellfargene på 1980-tallet nærmer det seg kitsch. Retrospektiven er likevel (til 14. oktober) en sikker publikumsvinner og reiser videre til Sørlandets Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum. Og installasjonen Hymn of Life av Yayoi Kusama, som nå er kjøpt inn med midler fra Sparebankstiftelsen DNB, kjennes som en unødvendig repetisjon av den allerede forterpede utstillingen med samme kunstner for to år siden.
Kunstsenteret skjemmes ikke over å kalle Kusama «polkadottdronningen», og synes ikke å ha tatt inn over seg den tragedien som kunstnerskapet rommer: Den psykedeliske erfaringen som Kusamas karakteristiske prikker representerte på 1960-tallet var en del av et opprør. I dag representerer den intense sanseopplevelsen det motsatte av et opprør, nemlig et totalt sammenfall mellom affekt, begjær, konsum og kultur. Velkommen Instagram og billetter til 120 kroner.
Den virkelige godbiten i Henie Onstads jubileumsprogram er samlingsutstillingen Turn and Face the Strange – 50 års levende kunst (til 24. august 2019). Utstillingen tar utgangspunkt Alice i eventyrland, men hovedvekten er på en renlinjet presentasjon av den samlingen kunstløperen Sonia Henie og skipsrederen Niels Onstad skapte på 50-60-tallet, med senere utvidelser og tillegg. Det er så nennsomt gjort at man settes tilbake i tid og plutselig forstår hvorfor og hvordan den radikale modernismen ble en så viktig kraft i mange menneskers liv, inkludert Henies og Onstads.
Allestedsværende neomodernisme
Det er stor forskjell på en slik historisk opplevelse av modernismen, og den sterke følelsen av en allestedsnærværende neomodernisme i dagens kunstfelt.
Den er jo litt forvirrende, denne følelsen av at kunsten ikke er tidfestet, slik vi nok syntes at den var både på 1990- og 2000-tallet, da abjektkunsten og kontekstkunsten skilte seg så tydelig fra modernismen. I dag er både den lyriske og den mer analytiske abstraksjonen tilbake, blant annet i Ragna Bleys utstilling på Osl Contemporary (frem til 6. oktober), Jorunn Hancke Øgstads intervensjon i Stenersensamlingen (fra 7. september), Ann Iren Buans presentasjon på Vigelandmuseet (fra 28. september), Fredrik Værslev-retrospektiven på Astrup Fearnley Museet (fra 21. september) og parringen av Marlene Dumas og Edvard Munch på Munchmuseet (fra 29. september).
Med dette mener jeg ikke å si at neomodernismen alltid eller nødvendigvis er tilbakeskuende i negativ forstand. Det interessante er jo hvordan kunstnere som Hancke Øgstad og Værslev fremstår som samtidige, på tross av sitt slektskap med forrige århundres abstrakte kunst. Kanskje er det referansene til en digital virkelighet hos Hancke Øgstad og det performative hos Værslev som fremkaller denne følelsen.
Kontemporær praksis
Samtidig kan man ikke annet enn å lengte litt etter mer akutt kontemporær praksis, både politisk og estetisk. Den finnes heldigvis, ikke minst i kunsthallene:
Kunsthall Trondheim lover med utstillingen Strømmer av følelser, kropper av malm (13. september) å presentere en interdisiplinær forståelse av begrepet utvinning, slik kurator Lisa Rosendahl finner det hos 15 kunstnere og kunstnergrupper. I samme by, på Trondheim Kunstmuseum, presenteres noen uker senere ytterligere en gruppeutstilling om forholdet mellom natur og kultur: Naturvitenskap (fra 6. oktober). Toril Johannessen og Tue Greenfort – som sto bak utstillingen Norsk natur på Museet for samtidskunst i Oslo i 2016 – er blant kunstnerne.
Bergen Kunsthall fortsetter under ny ledelse å produsere ambisiøse utstillinger. Den første denne høsten er en solopresentasjon av Andrea Büttner som blant annet rommer hennes illustrasjoner til Immanuel Kants Kritik der Urteilskraft fra 1790 (til 28. oktober). Deretter følger gruppeutstillingen On Circulation (fra 16. november), som er den første utstillingen den nye direktøren Axel Wieder kuraterer selv.
Kunsthall Stavanger gjør, som Bergen Kunsthall, internasjonalt samarbeid for å kunne presentere vesentlige og nye kunstnerskap. Denne helgen presenteres en separatutstilling av Berlin-baserte Hanne Lippard, som er produsert i samarbeid med Kunsthalle Fribourg i Sveits. Lippards arbeider tar utgangspunkt i det man kan kalle den kvinnelige stemmens politikk, og vil i form av lydarbeider og fysiske objekter bre seg over de fem største rommene i kunsthallen (til 21. oktober).
En lignende vektlegging av stemmen finnes i kunstnerskapet til Amsterdam-baserte Nora Turato, som presenteres på Unge Kunstneres Samfund i Oslo (der for øvrig Hanne Lippard hadde en performance i 2014) fra 14. september.
Rotur til Tromsø
Tromsø Kunstforenings presentasjon av det tjuefem år lange samarbeidet til Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm er en av de mest ambisiøse norske separatutstillingene denne høsten. Prosjektet omfatter både nittitallsprosjektet Galleri med balkong og de pågående prosjektene Sørfinnset skole / the nord land, som er lokalisert i Gildeskål i Nordland, og Øvre Ringstad gård, som er duoens hovedbase, i Østfold. I forbindelse med utstillingen har Jørgensen og Holm rodd fra Gildeskål til Tromsø, en tur som tok 11 dager, inkludert en biltur med båten på henger for å komme seg rundt et uvær i Vestfjorden. Utstillingen, som vil gi grunnlag for å diskutere forholdet mellom relasjonell kunst og økologisk praksis, åpner 5. oktober.
To utstillingssteder med ny ledelse er verd å merke seg. På Lillehammer Kunstmuseum har Nils Ohlsen, tidligere avdelingsdirektør på Nasjonalmuseet, påbegynt sin direktørperiode. Kanskje markerer høstens utstillingsprogram et sterkere engasjement i samtidskunsten. Både et mindre prosjekt med fotografen Line Bøhmer Løkken (fra 14. september) og en større separatutstilling med Marte Johnslien (fra 20. oktober) peker i den retningen. På Fotogalleriet i Oslo, som nå ledes av Antonio Cataldo, åpnes utstillingssesongen denne helgen med Petrine Vinje (til 14. oktober). Vinje tar utgangspunkt i den tsjekkiske fotografen František Drtíkol (1883-1961), som blant annet er kjent for sine aktstudier der kvinnekropper og objekter ble presentert som sammenfallende former.
Intim formidling
Ellers er høstens store lille begivenhet i Oslo relokaliseringen av det eminente hybridgalleriet 1857 fra et monumentalt trelastlager på Grønland til et hjemlig miljø i en leilighet på Frogner. I følge Steffen Håndlykken vil 1857 verken være et galleri eller et prosjektrom, men vil arbeide med en intim formidling av en liten gruppe kunstnere. Utvalgte gjester har fått en sniktitt på programmet allerede, som i følge ryktene vil lanseres for publikum i løpet av september. 1857 vil i løpet av det kommende året by på solopresentasjoner av Ane Graff, Anthea Hamilton, Mikael Øye Hegnar, Mirak Jamal, Nancy Lupo og Tora Dalseng.
