Høstsonaten – Norge 2014

Vareopptellingen Kunstkritikk foretar to ganger i året under de noe anakronistiske betegnelsene vår- og høstsonaten, er tenkt som en brukerveiledning til sesongens kunstopplevelser. Men gjennomgangene av de presumtivt viktigste kunsthendelsene i Norge, Sverige og Danmark – før de finner sted! – kan også sees som et diagnostisk verktøy. Dels speiler de redaktørenes personlige preferanser og overblikk (eller mangel på overblikk) over et felt. Og dels sier de, om enn ganske indirekte, noe om tendensene, interessene og verdinormene som preger kunstfeltene i Skandinavia akkurat nå. Om man kan lese noe ut av høstens sonater, så er det kanskje at det kulturelle skismaet som de siste årene har avtegnet seg mellom Sverige versus Danmark og Norge, i en viss grad også lar seg lese ut av høstens utstillingskalendere. Dette skismaet, som i hovedsak har utkrystallisert seg som en innvandrings- og ytringsfrihetsdebatt, har de siste 2-3 årene herjet kulturseksjonenes debattsider i symbiotisk samspill med sosiale medier. På sitt beste har debatten fremmet skandinavisk selvrefleksivitet, på det verste har den henfalt til nasjonal skittkasting.

Men tilbake til årets høstsonater. Brukt som en lakmustest, peker de i retning av at det svenske kunstfeltet er langt mer politisert enn det danske og norske. «Det saknas inte konst med ett angeläget samhälls- och samtidsinnehåll bland höstens utställningar,» konstaterer Frans Josef Petersson i sin sammenfatning av den svenske kunsthøsten. Samtidig som han også synes å se geografiske forskjeller: I de større byene, som Gøteborg og Malmø, kan det se ut til at de politiske spørsmålene tones ned til fordel for «en mer distanserad reflektion». Vender vi blikket mot Norge er tendensen en annen. Etter en vår med flere store utstillinger med samfunnsengasjert kunst som inngikk i markeringen av den norske grunnlovens 200-årsjubileum, er det i høst lengre mellom de eksplisitt politiske mønstringene. Studerer man institusjonenes høstprogram, er det vanskelig å se noen tydelige tendenser i den ene eller annen retning. Fraværet av et knugende hegemoni er selvsagt befriende, men samtidig er det grunn til å bekymre seg over norske kuratorers manglende dristighet når det kommer til å definere nye trender.

La oss begynne med de store institusjonene i hovedstaden. På Museet for samtidskunst åpnet man sesongen med å sette fokus på maleriets stilling i An Appetite for Painting. Maleriets bebudede død inntraff aldri i Norge, verken på 70- eller 90-tallet, men interessen for mediet dabbet påtagelig av etter millenniumsskiftet. En indikasjon på at mediet plutselig var kuratorisk usexy, er at det nå er 15 år siden museet viet en egen utstilling til samtidsmaleriet. Nå er tiden kommet for å presentere mediet i «hele sin bredde», som museet skriver, men hvorfor er foreløpig litt uklart, bortsett fra at utstillingen skriver seg inn i en større trend av internasjonale mønstringer av samtidens maleri, som fjorårets Painting Forever! og Painting Now! i henholdsvis Berlin og London.

Litt senere på høsten, i begynnelsen av november, sparkes museets nye utstillingsserie Rameaus nevøer i gang. De siste årenes sommerutstillinger med unge norske kunstnere erstattes nå av duoshow, der en yngre norsk kunstner stiller ut i dialog med en samtalepartner. Ordet samtalepartner må her tolkes vidt, for i følge museet kan det dreie seg om alt fra en kunstner, til en film, en samling eller et arkiv. Første par ut er norske Sofie Berntsen i dialog med svenske Karl Holmqvist. De to har aldri samarbeidet, men deler i følge museet en interesse for tekst frigjort fra konvensjonell grammatikk og fortolkning. Utstillingsseriens tittel refererer forøvrig til opplysningsfilosofen og kritikeren Denis Diderots Rameaus nevø, et satirisk verk om nevøen til en viss Rameau og hans fiktive samtaler med en fortellerstemme.

Etter et tiår med kartlegging av kunsten i USA, Kina, India og Brazil, vender Astrup Fearnley-museet denne høsten blikket mot den unge kunstscenen i Europa. Hovedtemaet for utstillingen Europe, Europe er kunstnernes økte mobilitet og migrasjon innad i Europa. I følge presseskrivet dreier det seg om en situasjon der kunstneren ikke lenger er knyttet «til sine hjemland eller definert ut fra den kanon og de regler som tidligere har definert og strukturert de ulike europeiske kunstnasjonene». Alle med et minimum av kjennskap til avantgardens historie vet at kunstnere allerede tidlig på 1900-tallet forflyttet seg en masse fra periferiene i Europa og Russland til de store kunstmetropolene på kontinentet, noe som gjør det vanskelig å svelge at det skulle ligge noe nytt i selve migrasjons-tendensen.

Spørsmålet om hvordan disse forflytningene påvirker kunsten er likevel alltid relevant. Med 30 unge kunstnere under 35 år fra Oslo, Berlin, Brussel, Paris, London, Zürich, Praha og Lisboa bys det opp til en stor utstilling bygget rundt det museet kaller en «organisk kuratormodell», der hovedkuratorene har plukket ut to kunstnere, mens en lokal korrespondent i tillegg til to kunstnere også har valgt et alternativt visningssted fra hver by. Disse alternative visningsstedene – i Oslos tilfelle dreier det seg om galleriet 1857 – vil skape egne utstillinger i utstillingen. Et lignende forsøk fra museenes side på å nære seg på energien og nettverkene til den kunstnerdrevne scenen så man allerede i vår, da Stenersenmuseet inviterte inn to kunstnere til å drive galleri i museets lokaler. Med Europe, Europe trekkes den kunstnerdrevne scenen noen hakk tettere inn i museenes matriser.

På Henie Onstad Kunstsenter spinnes det videre på en av trådene fra vårens to Bauhaus-mønstringer i form av en utstilling med skolens kanskje mest populære lærer, Josef Albers. Utstillingen, som bærer tittelen Josef Albers: Små grep, stor effekt, er en bred presentasjon av Albers’ kunst, og hevder å ta utgangspunkt i kunstnerens egne teorier fra Bauhaus-perioden til Black Mountain College og Yale. Det er en overraskende vinkling, med tanke på at Albers til nå har vært mer kjent som pedagog enn som teoretiker. Albers, som blant annet var lærer for Robert Rauschenberg og Cy Twombly, fikk stor betydning for utviklingen av amerikansk abstraksjon etter krigen, fra hard edge-kunstnere som interesserte seg for hans bruk av mønstre, til Op-art-kunstnere som fordypet seg i hans persepsjonsteorier. Skal man tro presseteksten, vil også kunstnerens mindre kjente virke som designer, fotograf, typograf, grafisk formgiver og poet vies oppmerksomhet.

Kunstnernes Hus åpnet sesongen med brask og bram da et kvinnelig hornorkester, som så ut som det hadde rømt fra et Ilja Repin-maleri, toget inn på Høstutstillingens åpningsfest i midten av september. Men institusjonens eget program får man først oppleve etter den 31. oktober. Da åpner A Grin Without a Cat – en retrospektiv utstilling med den franske filmskaperen Chris Markers arbeider. Marker, som døde i 2012, er med sine hybrider av dokumentariske og personlige refleksjoner blitt stående som en av essayfilmens mest kjente eksponenter. Utstillingen på Kunstnernes Hus er en kondensert utgave av den store Marker-mønstringen som ble vist på Whitechapel i London i vår, og vil først og fremst rette søkelyset mot Marker som filmskaper. Ved siden av fire faste filminstallasjoner, inkluderer utstillingen to multimedia-installasjoner, bøker, fotografier og arbeidsbøker i et forsøk på å gi et mer helhetlig bilde av Marker. I tillegg bys det på et større screeningprogram.

https://www.youtube.com/watch?v=yqMEc0oe4yc

To uker etter åpner dørene for utstillingen TELLUS TELL US med Jon Gundersen og Elise Storsveen (far og datter), som skaper visse forventinger om en flamboyant familiegjenforening. Det kunstneriske slektskapet bygger blant annet på en sterk interesse for kulturens leftovers, en interesse kunstnerne har næret via av intensiv samlervirksomhet gjennom flere tiår. Gjenstandene bearbeides og settes sammen i installasjoner, collager og assemblager som i følge de to må sees som forsøk på besvare «spørsmål som ikke har blitt stilt».

Oslo Kunstforening byr denne høsten på den danske kunstnergruppen A Kassens remake av fjorårets Carnegie-show, som i vinter ble vist på Den Frie Udstillingsbygning i København. Carnegie skulle egentlig ha hatt sitt turnerende prisshow nettopp på Den Frie, men måtte innstille i siste øyeblikk på grunn av finansielle problemer. A Kassen fikk tilgang til de tomme lokalene, og gikk straks i gang med å skape en tro kopi av den planlagte utstillingen ved å bestille replikaer av de 150 verkene i Kina, og fylle lokalene med dem. Når utstillingen nå vises i Oslo, kan man si at Carnegie-utstillingen har fullført den nordiske turnéen den opprinnelig var ment å foreta, om enn som en kopi. Utstillingen inngår i Tegnebiennalen, som vil manifestere seg på Kunsthall Oslo, Tegnerforbundet, Galleri QB, Nasjonalgalleriet og Anatomibygget fra medio oktober.

På den kommersielle galleriscenen i Oslo åpnet Standard sesongen med Matias Faldbakken, og byr på sceneskifte til Ann Cathrin November Høibo i midten av oktober. OSL Contemporary innledet sin høstsesong med Vanessa Baird, og fortsetter med Ane Mette Hol og senere Leonard Rickhard. På Peder Lund viser man et knippe sene malerier av Philip Guston (1913-1980) – mannen som bidro til rehabiliteringen av det figurative maleriet i USA i kjølvannet av den abstrakte ekspresjonismen. I november er det Roni Horn som står for tur. Mye har vært sagt om de kunstnerdrevene gallerienes funksjon i byens gentrifiseringsprosesser, men også kommersielle gallerier blir fra tid til annen skjøvet rundt i byutviklingens malstrøm. Galleri Riis må ut av Moengården på Philipstadkaia, og er i dispora mye av høsten. Mens VI, VII har tatt veien vestover og nettopp åpnet dørene i et hyper-modernistisk lokale med turkisgrønne marmorvegger i Tordenskioldsgate. Åpningsutstillingen The Tenant kretser naturlig nok, om enn ganske indirekte, rundt leieboerforholdets utfordringer.

Den kunstnerdrevne scenen i Oslo er fortsatt vital. Et av byens eldre kunstnerdrevne gallerier, Noplace, turer ufortrødent fram i Gamlebyen. Denne helgen åpnet de en utstilling med Kristoffer Buschs’ arbeider. På Stenersenmuseet fortsetter Diorama sin diskré galleridrift ledsaget av godt, hjemmebrygget øl. Visningsstedet åpnet nylig utstillingen Unshelling and Shelling Again – en eklektisk sak med kunstnere som Tatjana Gulbrandsen, Rita Westvik, Kjartan Slettemark og Roland Penrose. 1857 kjører på lavbluss denne sesongen, men åpner i november en utstilling med den danske kunstneren og Toves-galleristen Janus Høm. De to nykommerene, Kazachenko’s Apartment og Demon’s Mouth, frister for tiden med henholdsvis Nicolas Riis og Jack Heard.

Beveger man seg ut av Oslo-gryta, seiler Kristiansand opp som en interessant kunstby denne høsten. Selv om aktivitetsnivået ikke er overveldende (det ville da også være mye forlangt, byens størrelse tatt i betraktning), så er ambisjonsnivået høyt. Kristiansand Kunsthall har allerede stablet på bena to sterke utstillinger gjennom sommeren og høsten; først hittil uviste tegninger av Beat-kunstnerne i Vennesland-samlingen, deretter en Røda rummet-installasjon av videokunstpioneren Kjell Bjørgeengen og kunstneren og improvisasjonsmusikeren Keith Rowe. Men høstens kanskje viktigste Kristiansand-utstilling, Knust i offentlig rom, åpner først i slutten av oktober. Som tittelen antyder dreier det seg om offentlig kunst sett gjennom de siste tre tiårenes kontroverser i Kristiansand. Mange offentlige verk i regionen har endt opp som diskursive kamparenaer i fysisk form, påpeker kuratorene, Jan Freuchen og Sigurd Tenningen, og lover at spørsmål omkring ikonoklasme, renhet og ideologiske projeksjoner vil bli berørt.

Også Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) kan skilte med interessante utstillinger denne høsten, begge med en sterk samfunnsengasjert nerve. I likhet med de andre store politiske mønstringene i Norge dette året, tar også SKMUs utstillinger avsats i grunnlovsjubileet. Sesongen åpnet denne helgen med Liv Bugges Into the Wreck – en utstilling som i følge museet gir assosiasjoner til en slags unntakstilstand. Med utgangspunkt i den amerikanske poeten og feministen Adrienne Richs diktsamling Diving into the Wreck leter Bugge etter ideologisk vrakgods som kan skape en fornyet kraft og tro på motstand og endring i samfunnet. Medio oktober er det tid for den første utstillingen til den nye direktøren Lars Gramby, og den er viet Alfredo Jaar. Mange vil forbinde den chilenske kunstneren og filmskaperen med hans seks år lange filmprosjektet om folkemordet i Rwanda. På SKMU skal han vise en helt ny produksjon laget spesielt for museet, kalt 22 women. Det løfter frem 22 kvinnelige aktivister rundt om i verden, hvis arbeid Jaar ønsker å synliggjøre.

I Stavanger er aktivitetsnivået steget betraktelig de siste årene, ikke minst på kunsthallen som åpnet sesongen i august med Torbjørn Rødlands urovekkende vakre fotografier i utstillingen The Yellow Shell. Senere på høsten er det duket for Tamara Henderson og Santiago Mostyns samarbeidsprosjekt Sans Tête Au Monde – en utstilling som i følge kunsthallens hjemmesider aktivt underminerer forholdet mellom fiksjonen og virkeligheten, mellom reelle objekter og en filmatisk scenografi. På Stavanger kunstmuseum satses det stort med det som skal være den mest omfattende mønstringen av kinesisk fotografi og samtidsfotografi som noen gang er presentert i Europa. Det dreier seg om to utstillinger: Brush & Shutter tar for seg foto fra 1840 til 1911, mens Forestillinger har tyngdepunktet i samtidskunstens fotografiske praksis, men trekker også inn kinesisk fotografi fra 1911 og fram til i dag.

På Bergen Kunsthall begynner institusjonens nye leder, Martin Clark, å sette merke på programmet. I første omgang som medkurator for en utstilling om den avdøde kunstneren Robert Overby – i følge kunsthallens presseskriv «en av de best bevarte hemmelighetene i amerikansk etterkrigskunst». Overby jobbet med både skulptur, installasjon, maleri, fotografi, trykk og collage. Mest radikal var han kanskje i de store avstøpningene av dører, vinduer og fasader, utført i gummi, lateks og betong som han jobbet på fra slutten av 1960-tallet. I likhet med Gordon Matta-Clarck var Overby fascinert av arkitekturens forhold til tid, forgjengelighet, tap og minne. Men der den langt mer berømte Matta-Clarck arbeidet med de fysiske restene av en dømt arkitektur, var Overby opptatt av bygningsfragmentenes overflater, og hvordan de kunne reproduseres og transformeres. Fra midten av 1970-tallet er det kroppen som står i sentrum for Overbys interesse, noe som kommer til uttrykk i alt fra sarte figurative studier, til heftige abstrakte malerier og post-pop-komposisjoner.

I slutten av oktober er det duket for nok en amerikaner; kunstneren, kuratoren og filmskaperen Will Benedict, med Corruptions Feeds. Utgangspunktet for utstillingen er det tradisjonelle utendørsmarkedet, som kunstneren nærmer seg både som et sosialt og fysisk rom, og som en mise-en-scène i utstillingsrommet. Fra dette markedet skal utstillingens tematikk, som knytter seg til reklame, global produksjon og varehandel i senkapitalismens era, vikle seg ut. I tillegg til Benedicts separatutstilling rommer showet også en gruppeutstilling kuratert av Benedict, der hans egne arbeider går i dialog med et eklektisk utvalg av funnet materiale, samt verk av David Leonard, Michele Di Menna, Sergei Tcherepnin, Clegg & Guttmann, Pentti Monkkonen, Paul Theriault og Howard Finster. På KODE åpnet sesongen i midten av september med Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling, en mønstring som i år byr på 49 verk av 36 kunstnere. Håndverk er i fokus også i årets siste utstilling på KODE. Nålens øye ser nærmere på den fornyede interessen for broderi i kunsten de siste 15-20 årene. Gjennom et stort antall verk av norske og internasjonale kunstnere, samt eldre ting fra samlingene, studeres temaer som materialitet, tradisjon, fortelling, kjønn, makt, tid og minne. Med på utstillingen er blant andre Ghada Amer, Hans Hamid Rasmussen, Regien Cox, Gunvor Nervold Antonsen, Maurizio Anzieri, Elana Herzog og Anna von Mertens.

Trondheim kunstmuseum åpnet i slutten av en september en liten utstilling med João Penalvas nye verk Men Asleep – en lysbildeprojeksjon med svart-hvitt-bilder av sovende menn. Bildene, som Penalva har funnet, settes sammen til åpne, drømmeaktig fortellinger, men i følge museets hjemmesider er disse snapshotene av menn, som har sovnet på familietreff eller blant venner, også lattervekkende og lengselsskapende. Parallelt åpnet utstillingen The Long Blank med den unge kanadiske kunstneren Christine Cheung. Cheungs arbeider fremstår ofte som fragmentariske rester av en hendelse som betrakteren er henvist til å «rekonstruere» ved hjelp av sine egne assosiative evner.

Langt mot nord er Tromsø Kunstforening denne høsten vert for den forskningsbaserte utstillingen om samisk samtidskunst Beauty and Truth – et prosjekt som springer ut av den mangelfulle forskningen på samisk kunst og dens marginaliserte plass i den nasjonale kunsthistorien. De inviterte kunstnerne har produsert arbeider i dialog med selvvalgte referanser fra den samiske litteratur- og kunsthistorien, men utstillingen er til tider litt for hemmelighetsfull til å fullende sitt annonserte oppgjør med kunsthistorien, skrev vår anmelder Maria Moseng.