Hepworth-salg splitter

De siste ukene før Kunsthall Stavangers salg av Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape, har striden rundt salget eskalert. Skulpturen, som i 46 år har stått foran kunsthallen, ble i vår besluttet solgt for å redde institusjonens vaklende økonomi. Om alt går som kunsthallen ønsker, går verket under hammeren hos Christie’s i London i kveld, med en prisantydning på mellom 1 og 2 millioner britiske pund, tilsvarende mellom 10,7 og 21,5  millioner kroner.

I Stavanger har motstanderne av salget på ingen måte gitt opp. I forrige uke ble det klart at to forskjellige parter hadde gått til retten og krevd midlertidig forføyning for å få stoppet salget til striden har blitt behandlet i en rettssak. Den ene klageren, Stavanger Byselskap, som var med på i finansiere Hepworth-skulpturen da den ble anskaffet i 1968, vant ikke frem i tingretten, men Byselskapet har anket avgjørelsen. Bak det andre kravet om midlertidig forføyning står ti av medlemmene i Stavanger kunstforening – foreningen som danner den organisasjonsmessige basisen for kunsthallen. I følge Stavanger Aftenblad (17.6) mener medlemmene at vedtaket om salg i mars ikke er rettslig gyldig, fordi saken bare ble presentert som en orienteringssak, og ikke som en vedtakssak under årsmøtet i april.

Forsøkene på å hindre salget på juridisk grunnlag ledet raskt til en motreaksjon. Lederen for Kristiansand Kunsthall, Cecilie Nissen, og intendant ved Tromsø Kunstforening, Leif Magne Tangen, lanserte en Facebook-aksjon til støtte for kunsthallen og vedtaket om å selge skulpturen. Hvis salget ble stoppet ville resultatet i følge støtteaksjonen være at ambisjonen om å etablere en kunsthall måtte avvikles. Dette scenarioet fikk støtte av Kunsthall Stavangers styre, som i et innlegg i Stavanger Aftenblad (20.6) påpekte at kunsthallen bare hadde budsjett til et par måneders drift, og at Kunstforeningen må gå til skifteretten allerede i høst dersom salget blir forpurret.

I går ettermiddag kom beskjeden om at Stavanger tingrett har avvist søksmålet de ti medlemmene hadde anlagt mot Stavanger Kunstforening. Dermed taler alt for at salget av Figure for Landscape vil gå som planlagt i kveld. Intendant i Oslo Kunstforening, Marianne Hultman og Leif Magne Tangen fra støttegruppen tok i går orde for dannelsen av et spleiselag for eksempel i form av en investorgruppe, slik at skulpturen kan vende tilbake til byen, tross salg. Men få timer før auksjonen er det ingen ting som tyder på en overveldende interesse i finansmiljøet i Stavanger for å kjøpe skulpturen.

Det som er klart, er at kunstmiljøet i Stavanger og Norge er delt i to. I et innlegg i Stavanger Aftenblad (23.6) konstaterer styret i Bildende Kunstneres Forening Rogaland (BKFR) at «Vår forening har kanskje aldri vært mer splittet enn det vi nå er i denne svært vanskelige saken.» På nasjonalt plan kan det se ut som splittelsen følger faglige akser. Listen med de 260 personene som har signert støtteaksjonen for kunsthallen preges av kunstnere, kuratorer og ledere for lignende institusjoner. Blant dem er Anne Szefer Karlsen, tidligere leder ved Hordaland kunstsenter og Mats Stjernstedt, direktør på Kunstnernes Hus, samt kunstnere som Lene Berg, Jan Freuchen, Ida Ekblad og Gardar Eide Einarsson.

Samtidig har nesten ingen fra det kunsthistoriske fagmiljøet i Norge signert oppropet. Inntrykket er at motstanden mot salget her er ganske stor, selv om den ikke har vært artikulert offentlig. Lars Toft-Eriksen, kunsthistoriker og konservator ved Munch-museet, er en av dem som er skeptiske til avgjørelsen:

– Salget av Barbara Hepworths skulptur er et kulturelt tap for Stavanger, siden byen mister et av sine aller viktigste kunstverk.

Toft-Eriksen mener salget har nasjonal betydning, siden verket er en av få modernistiske skulpturer av betydelig internasjonalt format i Norge. Han ser Figure for Landscape som et hovedverk i Hepworhts kunstnerskap, og trekker frem at det blant annet ble brukt som signalverk for hennes store retrospektive utstilling på Tate i 1968.

Hva tenker du om måten Kunsthall Stavanger har valgt å løse denne saken på?

– Det er noe paradoksalt og historieløst over de prioriteringene som nå er gjort, hvor de selger unna noe av det viktigste Stavanger har å by på kulturelt sett.

Toft-Eriksen setter også spørsmålstegn ved hvor klok redningsaksjonen i er et større perspektiv:

– Når inntektene fra salget skal gå til å dekke opp underfinansiering av Kunsthall Stavanger virker valget nærmest tragisk – særlig tatt i betraktning at Hepworth hadde et sterkt personlig engasjement i at skulpturen kom til Stavanger. Stavangers kunstmiljø ender opp med å undergrave sitt eget prosjekt gjennom å gå på kompromiss med kunstens betydning for byen. Jeg skulle helt klart ønske at kunsthallen hadde funnet en annen løsning på situasjonen, og ikke minst at både det offentlige og det private tok ansvar for å sikre et levende kulturliv i Stavanger og derigjennom skulpturens tilhørighet til byen.

Kunsthallens styreformann, Eirik Moe, vil ikke gå med på at salget er historieløst.

– Det er interessant at man i denne diskusjonen kun diskuterer skulpturens historie, og ikke den rike historien til selve Kunstforeningen. Dette var det første visningsstedet for kunst i Stavanger (etablert i 1865), som frem til for ca. 10 år siden hadde et utrolig aktivt program og en rik tradisjon for å ta kunstformidling på alvor. Det er dette vi nå vil gjenoppta.

– Når det gjelder prioriteringer; det er absolutt med tungt hjerte at skulpturen blir solgt, men fakta er at foreningen i flere år har jobbet for økt støtte fra forskjellige instanser, uten å få tilslag for dette. Etter en lang prosess med kommunen i 2013, gikk de imot å kjøpe skulpturen. Valget stod da mellom et aktivt visningssted for samtidskunst eller en skulptur foran et tomt bygg. Vi mener at det beste for byen og kunsten er det første.