– Det er veldig ærefullt å føyes inn i denne lange rekken av sterke norske kunstnerskap, sier regissør og billedkunstner Lene Berg. På en pressekonferanse i går ble det offentliggjort at hun blir neste års festspillkunstner på Bergen Kunsthall. Berg mener Festspillutstillingen spiller en viktig rolle i å definere hva som er kunst i Norge i dag.
– Litt overfladisk kan en si at det alltid foregår en kamp om hva kunst først og fremst skal være: pynt og statussymbol, eller substans og fri ytring. Jeg antar at valget av meg som festspillkunstner kan betraktes som et innlegg i den diskusjonen.
Lene Berg er utdannet filmregissør ved Dramatiska Institutet i Stockholm og har laget fire langfilmer og en rekke kortfilmer. Prosjektene hennes begrenser seg imidlertid ikke til filmlerretet, men inkorporerer også collage, fotografi, tekst og installasjoner, og de vises like gjerne i museer og på gallerier – eller bokform – som på kino; blant annet har hun deltatt på internasjonale mønstringer som Manifesta, Sydneybiennalen og Veneziabiennalen. Til Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall, som åpner 21. mai neste år, jobber Berg med historien om faren sin, forfatteren og filmregissøren Arnljot Berg (1931–1982).
– Når Axel Wieder først kontaktet meg visste jeg ikke akkurat hva slags materiale jeg ville jobbe med, bare at jeg hadde lyst til å bruke kunsthallen som struktur i en historie der rommene kan liknes med scener, som kapitler i en fortelling. Jeg hadde lyst til å jobbe litt annerledes i forhold til både utstillingsformatet og til filmfortelling, det var på tide å vri og vende litt på ting.
Bergs filmer har behandlet samfunnsaktuelle emner som overvåkningen av norske dissidenter, CIAs kulturelle etterkrigskonspirasjon og Picassos portrett av Stalin. Med hennes siste film False Belief, som hadde premiere på Berlin Internasjonale Filmfestival i 2019, fikk kunstnerskapet en mer personlig vending. Filmen forteller historien om fengslingen av Bergs samboer D og parets møte med det diskriminerende amerikanske rettssystemet, og er som festspillprosjektet hennes tydelig forankret i egen biografi. Begge prosjektene begynte med en lignende opplevelse, forteller Berg.
– Jeg kunne ha sagt at min far viste seg for meg i en drøm, men det gjorde han ikke i det hele tatt, jeg drømmer aldri om far, men det var en litt lignende følelse. Bilder og minner dukket opp og ble umulige å overse, som om dette materialet ville, nei krevde, at jeg skulle ta tak i det
– En stor utfordring med Fra Far er at jeg aktivt har hentet fram minner som jeg ikke visste om jeg hadde lenger og utviklet ulike teknikker for å fremkalle dem. De er ikke helt til å stole på, det er nok en salig blanding av levd liv og fri diktning. Det er herlig og skrekkinnjagende å føle at grunnen en står på, minnene, gynger og vakler under en.
Det Berg var mest redd for da hun begynte å jobbe med farens historie, var hvordan søsknene hennes ville reagere.
– Vi er tre stykker, og med dette prosjektet virvler jeg også opp deres fortid og deres minner. Men de har begge vært villige til å følge meg på ferden, det er et spennende sidespor, eller en bieffekt, om du vil, å treffe mine søsken på nye måter gjennom dette prosjektet.
I tillegg til rollen som offentlig person, både som leder for NRK-programmet Filmmagasinet en periode på sekstitallet, og som forfatter, filmregissør og litteraturanmelder, var Arnljot Berg psykiatrisk pasient. En tid satt han også fengslet i Frankrike, mistenkt for drap. Han tok livet sitt da datteren var tenåring. Berg mener farens skjebne representerer noe kontrært i dagens samtale om psykisk helse.
– Jeg tror ikke på den rådende konsensusen om at det det alltid hjelper å snakke med noen, jeg tror ikke at alle eksistensielle problemer kan løses av eksperter, terapi eller vennlighet. Min fars liv og historie er ikke koselig og den passer ikke helt inn noe sted. Hans smerte interesserer meg, både som datter og som kvinne. Det er en ganske unik opplevelse å kunne betrakte sin far både som den datteren jeg var mens han levde, og som den kvinnen jeg er nå mange år etter at han døde.
Kunstnerisk leder ved Bergen Kunsthall, Axel Wieder, skriver i pressemeldingen at Bergs arbeider har tatt opp «presserende sosiale temaer, med en årvåkenhet og særegen oppmerksomhet overfor kompleksiteten i det vi erfarer som levd virkelighet». Kurator ved kunsthallen Steinar Sekkingstad mener en av styrkene i Bergs kunstnerskap er hvordan hun «evner å stille grunnleggende spørsmål ved vedtatte forestillinger om fiksjon og sannhet, og på den måten gi rom for tvilen og tvetydigheten». Slik belyser hun, ifølge Sekkingstad, hvordan dokumentarfilmen «kan opptre villedende og tildekkende». Berg presiserer imidlertid at hun ikke jobber med dokumentarfilm.
– Jeg er dypt interessert i fiksjon, og det dokumentariske er en av mange måter å lage fiksjon på. For meg har det aller viktigste vært å kunne jobbe uavhengig og utvikle metoder og former som interesserer meg dypt nok til at jeg gidder å stå opp om morgenen.
