Kunstnere og kulturarbeidere med midlertidig oppholdstillatelse i Norge opplever manglende tilgang på krisestøtte, inkludert økonomisk sosialhjelp, dagpenger og andre støtteordninger. Det hevder Verdensrommet, et støttenettverk for utenlandske kunstnere og kulturarbeidere i Norge som arbeider med fremtidige løsninger for en gruppe de mener faller mellom kultur- og innvandringsbyråkratiet.
– Innvandringssystemet tærer på tilgangen til sikkerhetsnettet som gjør at kunstnere kan etablere seg i Norge, sier billedkunstner Rodrigo Ghattas-Pérez. Ghattas-Pérez, opprinnelige fra Peru og Palestina, nå bosatt i Innlandet, er sammen med den kanadiske, oslobaserte kunstneren Gabrielle Paré initiativtaker til Verdensrommet, som markerte sitt ettårsjubileum på fredag. Foruten Ghattas-Pérez består arbeidsgruppen av kunstnerne Prerna Bishnoi fra India, basert i Trondheim, oslobaserte Bianca Hisse fra Brasil, og bergensbaserte Anthony Morton fra Sør-Afrika.
– Noen av oss ser arbeidet med Verdensrommet som en naturlig forlengelse av vår kunstneriske praksis, mens andre trekker en klar linje mellom kunst og aktivisme, sier Ghattas-Pérez.
Halvveis inklusiv kulturpolitikk
Kunstnere og kulturarbeidere som vil søke oppholdstillatelse i Norge har tre muligheter. Søker man som faglært arbeidstaker stilles det krav om såkalt «ordinært ansettelsesforhold», med full stilling og en årsinntekt på minst NOK 397.100 før skatt. Om man søker som selvstendig næringsdrivende, kan søkeren ikke ta arbeid utenfor sin bransje, og må tjene minst NOK 253.378.
Tilfredsstiller man ikke disse kravene, kan man få midlertidig oppholdstillatelse for ett år av gangen som musiker, kunstner eller lignende. Denne kategorien er ment å fange opp de med tilbud om midlertidig arbeid i landet, og fordrer at man kan dokumentere tilbud om engasjement for et bestemt, sammenhengende tidsrom med én eller flere arbeidsgivere eller oppdragsgivere. Det er særlig de som havner i denne kategorien Verdensrommet jobber for.
Statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet, Vegard Einan (Høyre) har forståelse for den tøffe situasjonen kunstnerne står i, men mener det vil ha negative samfunnsøkonomiske konsekvenser dersom det gis fornyet oppholdstillatelse til personer som ikke lenger fyller vilkårene for tillatelsen.
– Det er høy arbeidsledighet i Norge, og arbeidstakere fra tredjeland skal ikke være en belastning for det norske velferdssystemet. Vi har ingen forsikring om at alle som er permittert eller har mistet inntekten sin under pandemien vil komme tilbake i jobb. Utfra dette har regjeringen valgt ikke å gjøre unntak fra inntektskravet for personer som er permittert eller har mistet inntekten sin under pandemien, sier Einan.
Ghattas-Pérez stiller seg kritisk til det han kaller en «halvinkluderende kulturpolitikk», der utenlandske kunstnere anses som en sosial kostnad uten at man tar høyde for hva de potensielt bidrar med til norsk økonomi. Han ser to politiske ambisjoner som er på kollisjonskurs.
– På den ene siden har du myndighetenes arbeid for en internasjonalisering av kunstlivet og økt mangfold i kultursektoren, på den andre siden har du et regelverk som motarbeider dette, gjennom skjerpede innvandringslover og skjermingen av velferdssystemet fra kunstnere fra utenfor EU.
Løsninger for en usikker fremtid
I et opprop til norske myndigheter krever gruppen justeringer i utlendingsforskriften. Målet i første omgang er å endre innvandringspolitikken for kunstnere, i første rekke ved å utarbeide et kunstnervisum som speiler kunstnere og kulturarbeideres sammensatte arbeidssituasjon, noe som blant annet vil gi dem muligheten til å kombinere selvstendig næringsdrift og lønnet arbeid. Gruppen arbeider også for å belyse grunnleggende svakheter i kulturpolitikken. Ghattas-Pérez mener politikere og byråkrater mangler forståelse for hvordan kunstnere jobber.
– Utfordringen er å hjelpe myndighetene med å forstå at kunstnere også arbeider med andre produksjonsformer enn den tradisjonelle atelierbaserte praksisen, og at inntekten deres avhenger av denne fleksible måten å jobbe på, sier han.
Verdensrommet har til nå fungert som et ressurssenter for utenlandske kunstnere med midlertidig oppholdstillatelse i Norge, med spesielt fokus på borgere av land utenfor EU/EØS. Nå samarbeider de med en advokat om å utarbeide en strategi for lobbyvirksomheten sin. En ambisjon er å finne fremtidige løsninger som det øvrige kunst- og kulturfeltet også kan dra nytte av i krisetider.
– Det er viktigere enn noensinne at kunstnere gransker kulturpolitikken, og at vi finner måter vi kan påvirke politisk. Verdensrommet ønsker å bedre arbeidsbetingelsene for praktiserende kunstnere og finne bærekraftige måter å leve på, både for kunstnere og andre, sier Ghattas-Pérez.
Lignende press i Danmark
Norge har de strengeste kravene i Skandinavia. I Sverige er minstekravet til årlig inntekt for å få innvilget oppholdstillatelse SEK 156.000 (NOK 154.783). I det danske regelverket står det ikke oppgitt noe konkret minimumskrav til lønn, kun at det ikke må være «lavere enn det normale på fagområdet». I likhet med Norge gis det i Danmark ikke tilgang til midlertidig krisestøtte.
Kunstkritikk har vært i kontakt med kunstfaglige organisasjoner i Sverige og Danmark, men har ikke funnet noen som arbeider spesifikt med rettighetene til kunstnere med midlertidig oppholdstillatelse, slik Verdensrommet gjør.
Flere uttrykker sympati med Verdensrommet, blant dem er Scott William Raby, kunstner og styremedlem i Organisation for Kunstnere, Kuratorer og Kunstformidlere (UKK), Aalborg’s Artist Association (AAAA) og Billedkunstnernes forbund (BKF) nordre region.
Raby har ikke permanent oppholdstillatelse i Danmark, og kjenner seg derfor igjen i utfordringene utenlandske kunstnere i Norge står i. Selv om hans oppholdstillatelse ikke stiller krav til minsteinntekt, opplever han et kontinuerlig aktivitetspress fordi han ikke kan ta imot økonomisk sosialhjelp uten å risikere sin fremtidige innvandrerstatus.
– Det er mentalt og fysisk utmattende å imøtekomme de konstante økonomiske og juridiske kravene som følger det å være innvandrer, samtidig som man mangler den støttestrukturen resten av samfunnet har, sier Raby.
Med bakgrunn i en medlemsundersøkelse på tvers av til sammen åtte danske kulturorganisasjoner, har UKK utarbeidet sju forslag til gjenåpningen av billedkunstfeltet som ble lansert 12. mars i år. Raby håper forslagene vil føre til positive endringer for kunstfeltet generelt, også for borgere fra utenfor EU.
Rett på krisestøtte uansett
Stefan Ahlenius er ekspert på spørsmål om kunstneres økonomiske og sosiale vilkår, og saksbehandler i det statlige organet Konstnärsnämnden i Sverige. Han forteller Kunstkritikk at alle yrkesaktive kunstnere i Sverige har rett til å søke på krisestøtte, og at det ikke krever at man har permanent oppholdstillatelse.
– De har, som alle andre i Sverige, hatt mulighet til å søke kristestøtte og -tilskudd for foretak og ansatte. Alle kunstnere som er yrkesaktive i Sverige har også hatt muligheten til å søke om særskilt kulturstøtte som blant annet deles ut av Konstnärsnämnden, opplyser Ahlenius.
Et av Konstnarsnämndens satsningsområder er internasjonalisering, som Ahlenius forteller de jobber med gjennom residency-ordninger og reisestipend. I tillegg er de i gang med å videreutvikle håndboken The artists’ guide, som inkluderer informasjon om visum og oppholdstillatelse til kunstnere fra land utenfor EU/EØS.
Ønsker nordisk nettverk
Verdensrommet har vært i kontakt med tre-fire nettverk i Nederland som vokste fram omtrent samtidig, men Ghattas-Pérez har ennå ikke kommet over lignende interessegrupper i Sverige og Danmark. Han ser gjerne at Verdensrommet bygger broer til lignende initiativer i nabolandene.
– Vi ønsker oss allierte som vil være med å utvikle en plan for hvordan vi skal komme oss gjennom krisene vi står overfor, ved å skape nye fellesskapsbaserte økonomier og ved å sette solidaritet i sentrum for kunstneriske og politiske diskusjoner.
