Ifølge en NRK-artikkel fra 2004 – funnet ved å google det (for meg) noe mystiske fenomenet «hestejente» – viser psykologisk forskning fra Universitetet i Tromsø at unge jenter som er spesielt opptatt av hester er «tøffe, beslutningsdyktige og ser lyst på livet og framtiden». De utvikler visstnok både «maskuline» og «feminine» evner og søker i mindre grad bekreftelse fra gutter. Den svenske, Amsterdam-baserte kunstneren Josefin Arnell trosser idéen om den selvstendige og livsglade hestejenten når hun fremmaner hestejentenes univers i utstillingen Wild Filly Story på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Her er det de misantropiske og smågretne fjortisjentene som regjerer, så besatt av hester at de er beredt til å dyrke enhver heste-relatert lyst som skulle inntreffe.
Hestejentens verden iscenesettes i filmen som utstillingen deler tittel med som en feberdrøm. Hurtig klipperytme, håndholdt kamera og fragmentert dialog suppleres med en episodisk, reality-inspirert dramaturgi som gir assosiasjon til de camp-hysteriske filmene til den amerikanske kunstneren Ryan Trecartin. Hos Arnell er ikke hesten bare gjenstand for en nesten patologisk fascinasjon – i en scene konsumeres rikelig med hesteburgere, som om det var et slags kultisk nattverdsbrød – den er også en kilde til eierskapskonflikter som kulminerer i slag, magespark og en rake i ansiktet med en flom av neseblod til følge.
Høydepunktet i filmen er sangnummeret som fremføres i det som kan tolkes som både slutten og begynnelsen av loopen, hvor et hestejente-spøkelse, usynlig for de andre jentene, synger en dunkende hardcore techno-låt, klippet som en hip-hop musikkvideo i gårdsomgivelser. Filmens protagonister er opprørere, i den forstand at deres emosjonelle investering i hestene og hestejente-felleskapet ender i overskridelser. I en scene utveksler én av jentene og treneren deres replikker om en hingsts manglende baller og kastreringens innvirkning på dens økonomiske verdi. I The Companion Species Manifesto (Prickly Paradigm Press, 2003) hevder Donna Haraway at etisk kompanjongskap med dyr må ta høyde for den spesifikke artens evolusjonære behov for visse typer oppgaver, trening og former for sosialt samvær, fremfor å tilskrive dyr menneskelige rettigheter eller følelsesliv. Arnell utforsker ekstremvarianten av den antropomorfiserende besjelingen (den Haraway beskriver i negative ordelag), når hesten langt utover å tilskrives menneskelignende egenskaper, blir fullstendig konstituerende for et menneskes identitet.
Som for å veie opp for de ubehagelige overskridelsene i Wild Filly Story (i alle fall for verdens hestejenter), er den andre filmen i utstillingen en nokså konvensjonell kort-dokumentar, der Nikita, en engelsktalende, nederlandsk kvinne, forteller om hestene sine. Hun kjøpte sin første hest som 19-åring fordi den forrige eieren ønsket å selge den til hestekjøtt-fabrikken på grunn av høy alder. Hestene har gjort henne mindre opptatt av hva andre mener om henne, kan hun fortelle. Dermed er det sympatiske portrettet av Nikita et anerkjennende nikk til hesteinteressens forskningsbekreftede korrelasjon med selvtillit og selvstendighet.
Vinduene på Unge Kunstneres Samfund er dekket med ekspressive tegninger klistret direkte på glasset, blant annet av en jente som glupsk sluker det som må være en hesteburger. Veggene er rosa (slik hesteromaner og andre hestejente-effekter ofte er) og foran filmene er det konstruert stallinspirerte sitteelementer som inkorporerer rikelig med høy. Kronen på iscenesettelsen av hestejentenes estetiske univers er to lentikulære trykk (et bilde som skifter motiv basert på vinkelen man ser det fra), som endres fra romantiske hestefoto, motiver man kunne funnet på et glansbilde eller pennal, til retroinspirert erotikk. Gjennom totaliscenesettelse blir hestejente-verdenen som en subkultur å regne, komplett med en særegen ikonografi, kultobjekter og maktstrukturer.
Når Arnell dytter hestejentens karakteristiske selvstendighet over i hedonistisk besettelse kan det minne om de bearbeidelsene Bjarne Melgaard gjorde av svartmetall-kulturen på begynnelsen av 00-tallet, hvor svartmetallenes hypermaskuline nihilisme ble skrudd opp noen hakk og tilføyd et homoerotisk blikk. Arnells bearbeidelse av hestejente-tropen kjennes hakket mer overraskende, nettopp fordi det ikke er en figur som umiddelbart forbindes med overskridelser og hedonisme. Slik understrekes det hvordan frigjøringen som sosial prosess alltid fordrer en allianse med appetittene.
