Fra favelaen til Lofoten

Funk Staden er et imponerende verk, og utmerket installert med projeksjonsskjermer og reflektive overflater.

Funk Staden er et imponerende verk, og utmerket installert med projeksjonsskjermer og reflektive overflater. I flere av de andre arbeidene tar teknologien derimot over.


Maaretta Jaukkuri er på plass. Ny designprofil er på plass. Sponsor er på plass. Det virker som om Kunstnernes Hus er på rett kjøl igjen etter en monoton dvale som var preget av Høstutstillinger, Stipendutstillinger og Archimboldo. Dias og Riedweg åpner ballet med nyere arbeider i andre etasje, blant andre Funk Staden som ble vist på Documenta 12 i fjor. Duoens arbeid kretser ofte rundt samfunnets utstøtte, enten geografisk eller sosialt sett, hvor for eksempel mannlige prostituerte i Spania eller gatebarn i Brazil deltar, setter spor og vises frem i ulike installasjoner.

Her vises også videoarbeidet Juksa som bygger på en norsk dokumentar fra 1973 hvor tre innbyggere i det lille fiskeværet Sørfugløya ble intervjuet av NRK. Dias og Riedweg tar opp tråden og møter de samme intervjuobjektene over 30 år senere. Arbeidet ble laget på kommisjon for Lofoten International Art Festival i 2006 (også kuratert av Jaukkuri) og vises her i en spesialtilpasset utgave. Den stille fortellingen om fraflytting og store sosiale forandringer blir overdøvet av videoinstallasjonene i nabosalen, Of the Universe of the Ball og Funk Staden. Begge verkene omhandler Dias’ hjemland, Brasil. Of the Universe of the Ball linkes direkte til Brasil ved hjelp av farger og flagg. Tre videoprojeksjoner spilles på veggen, mens gulvet er dekket med vekter i gult og grønt. En litt sliten transe leser opp Brasils grunnlov og kameraet fokuserer ofte på munnen, full av leppestift og skeive tenner.

Dias & Riedweg, Funk Staden, 2007.

Funk Staden er et imponerende verk, utmerket installert i en sekskant, med all den dynamikk man kan få ut av en konstellasjon av tre projeksjonsskjermer og tre reflektive overflater, som gir ulik sikt etter som man beveger seg i installasjonen. På skjermene finner man korresponderende bilder fra en fest i en favela, sjøen og fra en bok fra 1557 som dokumenterer europeernes møte med de innfødte indianerne og forteller om kannibalske ritualer og primitive kulturer. Europeernes forestillinger om menneskeetere blir satt i sammenheng med en fest hvor kjøtt blir grillet og spist. Ritualet rundt kannibalismen er senere blitt beskrevet som anthropophagia, en måte å overføre kultur på. Ikke ved hjelp av undervisning eller antropologiske studier, men ved å fortære og fordøye den Andre. Teorier rundt kannibalisme som en måte å assimilere den Andre eller det ukjente er velbrukt i brasiliansk teori og kunst, og er en besnærende ide med tanke på hvordan musikkarter som baile funk har oppstått i Brasil og hvordan bevegelser som Tropicalia favnet over både protestbevegelser og populærkultur.

Dias & Riedweg, The Garden, 2008.

Mange av de nyere arbeidene involverer Dias og Riedweg i en mer direkte og synlig måte enn tidligere. De samarbeider ikke lengre med en utenforstående gruppe, men er også objekter i seg selv. The House og The Garden kretser rundt et par, kunstnerne selv, og åpner dørene for mer personlige og mindre ekstreme innfallsvinkler rundt spørsmål om tilhørighet og grenser. The House skisser opp en bolig sett fra lufta, med rom og uteareal. På veggen med skissene henger monitorer av ulik størrelse som viser aktiviteter fra forskjellige soner. Kontoret, stuen, svømmebassenget og så videre. Billedserien The Garden består av tre lentikulære fotografier som også bruker kunstnerne, her ikledd kostymer og med rekvisitter i en tett skog.

Det blir dessverre vel mye effektmakeri i disse arbeidene. Her er videoer projisert på vegg, lerret, bakprojisert, på monitor, i kofferter osv. Ikke noe feil med å tenke nytt, men her oppleves det som arbeidene nærmest kamufleres med teknologi. I Funk Staden fungerer valgene, mens i The House, Juksa, og Suitcases for Marcel tar det tekniske over. Selv de digitale effektene i The House blir overtydelige, hvor karakterene dupliseres i samme segment. De tre fotografiene i The Garden er gyldige verk i seg selv og effekten man oppnår ved bruk av lentikulær teknologi holder seg dessverre på nivå med blunkende øyne og gråtende bilder av Jesus.

Dias & Riedweg, The House, 2008

Den andre billedserien, Woodcuts, fungerer utmerket godt uten lentikulære linser. Juksa lider ikke bare lydmessig i Kunstnerens Hus, selve installasjonen glir over i flau pompøsitet. Tre stoler står på en rektangulær sandgrunn foran to projeksjoner, som en kopi av hvordan verket ble vist for de tre intervjuobjektene fra dokumentaren. Juksa tar for seg sterke følelser og ektefølt sentimentalitet, men på grunn av overdrevne poetiske trekk, som for eksempel å plassere en sanger på stranda som fremfører Purcells The Plaint, blir man stående på siden, både emosjonelt og fysisk. Historien om Juksa er sterk nok til å la seg rive av sted, men lag på lag av projeksjoner og effekter legger for mange slør over fortellingen og menneskeskjebnene.

Utstillingen er et langt steg i riktig retning for Kunstnernes Hus og valget av Dias og Riedweg legger ambisjonsnivået høyt for kommende utstillinger. Men når man velger å vise flere videoarbeid med lyd, må man også løse de akustiske utfordringene bygget byr på. Ikke bare pøse på med effekter, men kontrollere visningsforholdene litt strengere. Halvparten av arbeidene imponerer, men den andre halvparten skuffer, mye fordi duoen lenge har balansert poesi, sentimentalitet, sosial kommentar og kunst i installasjoner og videoarbeid med stor presisjon. Her faller noen av arbeidene litt flatt, uansett hvor mange lag med teknologi man har tilgjengelig.

Diskussion