I et intervju gitt til Kunstkritikk i 2013 forteller Sandra Vaka Olsen at hun «tenker i Photoshop-begreper». Nesten syv år senere gir fotografiene i utstillingen Suge på Kunsthall Stavanger grunn til å tro at dette fortsatt er tilfellet, men også til å tenke at kunsten hennes slekter på flere digitale bildelogikker enn bare Photoshops.
Fem fotografier fra serien Towels (alle verk 2019) fyller veggene i det første av to utstillingsrom. Samtlige viser strandhåndklær som først har blitt fotografert analogt, så digitalisert og vist på dataskjerm, som sprøytes med vann før den avfotograferes. Det øverste «laget» i fotografiene – bølgende linjer og kroppsavtrykk i solkrem – er påført i mørkerommet etter kjemisk overføring av negativene av til lyssensitivt papir, før den endelige fremkallingen. Disse komplekse fotografiene er best beskrevet som malerier: Bakgrunnen med de knudrete, bølgende håndklærne punktert av røde, grønne og blå skjermpikslene som skinner gjennom vanndråper, fungerer som grunn, mens de snirklende linjene og håndavtrykkene opptrer som figur. Synliggjøringen av lagene med mediering samt repetisjonen av håndklemotivet, gir assosiasjoner til å scrolle gjennom variasjoner over et motiv på Instagram (#beachtowel).
Vanndråper som triller nedover skjermer slik som i Towels-serien har vært Vaka Olsens signatur, i hvert fall siden 2013. Når disse gjenfotograferingene over tid har blitt mer komplekse – eller fått flere «lag», i Photoshop-terminologi – virker utviklingen å speile at digitalfotografier i løpet av samme periode har fått en tiltakende «kompositt» karakter. Nyere smarttelefoner bruker såkalt «Computational Photography», kunstig intelligens og maskinlæring som syr sammen flere eksponeringer eller informasjon fra flere sensorer uten at brukeren nødvendigvis er klar over det. Smarttelefoners økende prosessorkraft bidrar til at det nå er stadig smartere algoritmer, snarere enn sensorstørrelse, objektivkvalitet eller skrivehastigheten til lagringsmedier, som står for de største kvalitative endringene i fotografiet. Den stadige utskiftningen av telefoner gjør det er nærliggende å tro at Computational Photography innen kort tid vil være normen – med den konsekvens at flertallet av bildene som tas vil leveres «ferdig behandlet» i brukergrensesnittet, som sømløse, post-digitale kompositter.
På gulvet i hvert av utstillingsrommene ligger det noen meterlange sugerør, laget av stramt opprullet, badehåndkle-aktig plysj. Endene er brodert med ordene «SSSUCK», «FLUIDITY», «WET», «SLURP» og «SOAK». Alle ord som beskriver egenskaper eller handlinger som har med væske å gjøre, og understreker slik det absorberende materialets væsketransporterende oppgave. Presentert i samband med fotografiene av skjermer er det fort gjort å knytte absorpsjonsfiguren til vår umettelig appetitt på bilder, som eksempelvis kommer til uttrykk i tvangsmessig SoMe-mediering av fritidsaktiviteter (strandliv). De avlange og fargerike formene kunne like gjerne henvist til plasthylser fylt med fiberoptiske kabler, slike som strekkes under bygater eller langs havbunnen – den immaterielle billedstrømmens infrastruktur.
Appetitten etter bilder virker også relevant for de fem monumentale bannerne som utgjør serien Thirst i den andre utstillingssalen. Unge kvinneansikt er avbildet fra halsen opp til kinnbenet, drikkende fra sugerør med trutmunn. Fremstillingen slekter på det sensuelle og kroppsnære bildespråket som reklamen benytter til å kapre oppmerksomhet. Vaka Olsens karakteristiske dråper opptrer her som en sverm fuktige krystaller liggende oppå et rutenett av skjermpiksler som normalt ikke ville synes, selv på nært hold. Dråpene understreker forstørrelsen av kroppene samtidig som de henspiller på skjermens metaforiske absorpsjon.
Den russisk-tyske filosofen og kritikeren Boris Groys har skrevet at den digitale bildefilen i praksis er å forstå som usynlig. Det er gjennom datamaskinens tolkning av koden at bildene får realitet. Slik er hvert digitalt bilde både en kopi og en hendelse – analogisk til et musikkstykke fremført fra et partitur, ifølge Groys. Sandra Vaka Olsens komplekse gjenfotograferinger hentyder til manipulasjonene som skjer ved filens tilblivelse, før bildet blir synlig for oss. Maskinlæringsalgoritmene som benyttes i telefonene våre lærer seg for eksempel at vi er tilbøyelig til å foretrekke bilder som viser plettfri, glatt hud og justerer deretter. Når Vaka Olsen bokstavelig smører bildet med solkrem, setter hun fotografiet tilbake i rollen som objekt for menneskelig manipulasjon. Det er en presis symbolsk inngripen i det digitale fotografiets tiltakende autonome prosesser og dets evne til selvforbedring – som vil gjøre det enda vanskeligere å løfte blikket fra den oppmerksomhetssugne bildestrømmen.
