Festen er over

Brrrzzzzt! Motorlyder ledsages av at tykke metallstolper – slike som er ment å forhindre terrorangrep – stiger opp fra en trio med klassiske løveskulpturer. De er laget av betong, rekker meg til knærne og befinner seg innerst i Stian Ålandsviks utstilling Items from an EEA inventory på Galleri K i Oslo. Verkslisten opplyser om at samtlige løver har europeisk herkomst, readymades fra England og Polen. Løvene står – i likhet med meg – på et metalgitter hevet omtrent en halvmeter over bakken, som fyller hele galleriet unntatt entrerommet. Jeg vender blikket ned mot gulvet og ser gjennom gitteret; der kan jeg skimte tomme østersskjell og silica-gel pakker (små hvite poser som absorberer fukt) strødd i små klynger.

Denne brokete ansamlingen av grå og funksjonelle gjenstander er ikke spesielt inviterende. Mitt inntrykk av den er todelt: den utgjør et vittig bilde på at festen er over og at det vi gjør for å stagge konsekvensene av den, kanskje flom og høyere havnivå, er utilstrekkelig (derav østers og silica). Samtidig gir løvene assosiasjoner til fenomenet «sikkerhetsteater», slike beredskapstiltak som ved undersøkelser viser seg mer performative enn virksomme. Dette er en tilstand som har vokst i omfang i hvert fall siden terrorangrepet på World Trade Center i 2001, men som òg forekommer i andre kontekster hvor styresmakter har behov for å fremstå handlekraftige. Busser og fortau som spyles ned med desinfeksjonsmiddel i enkelte deler av verden under pandemien, er et potent eksempel på hvordan man forsøker å fremstå handlekraftig gjennom impotente virkemidler.

To klumper som man kunne beskrevet som deigete om det ikke var for at de er støpt i bronse, står i likhet med løvene på gitterverket. Verkslisten forteller at formene er hentet fra hull i den nederlandske ostetypen Maasdam ved å 3D-scanne, skalere opp og støpe. Jeg søker på nettet, men finner ingen nyhetssaker fra engelske pro-brexit tabloidaviser om at EU forsøker å regulere størrelsen på ostehull eller lignende, slik jeg hadde forventet gitt EØS-referansen i utstillingstittelen. I stedet lærer jeg at det er USA som standardiserer diameterne på ostehull.

I entreen ligger et gulvliggende ventilasjonsrør, tettet i begge ender av brunmelert tweed-stoff med knapper, litt som om den har fått på seg bukser. En lang planke av flere sammenføyde trebiter står lent mot veggen og er visstnok hentet fra en gammel kirkebenk. På gulvet står en stabel papirark med kopier av et håndskrevet brev med teksten hentet fra et brev skrevet av en adelsmann på 1500 tallet som ber Vatikanet om å bli fritatt fra faste. Det er signert av en personlig trener, en forflatning av ulike regimer som regulerer matinntak på tvers av tid.

Ådlandsviks antiestetiske deadpanhumor utforsker ulike absurde mellomtilstander, ofte fremmanet av byråkratier. Det handler om barrierer, mellomtilstander og hulrom – alle karakteristisk for EØS-området – men forsvinner ikke det spesifikt europeiske, så fint pakket inn i vaktløvene, i dette mylderet av gjenstander og idéer? Samtidig kan en slik innfallsvinkel òg handle om et ønske hos meg: ville det ikke vært deilig med en litt bedre organisert, litt mer funksjonell (og ikke så ofte absurdkomisk) verden? Ådlandsviks kunst omfavner de systemene som er uoverskuelige i sine overlapp og sammenføyninger – en liten Rube Goldberg-maskin av en utstilling, altså.