Arbeidet med ny organisasjonsmodell for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design foregår i øyeblikket i ekspressfart. I mars ble de ansatte informert den nye organisasjonsstrukturen, den 6. april var det allmøte og i disse dager blir nye avdelingsdirektørstillinger utlyst.
De fem faste avdelingene på det nye Nasjonalmuseet blir altså «Samling, «Samlingsforvaltning», «Formidling og publikum», «Administrasjon» og «Marked og forretningsdrift». I tillegg opprettes det en midlertidig avdeling, «Åpning 2020», som skal legges ned etter at det nye museet på Vestbanen er tatt i bruk.
Arbeidet med innplassering av de ansatte foregår fortløpende og den nye organisasjonsmodellen skal etter planen tre i kraft allerede i juni.
Protester
For den som ikke er spesielt opptatt av Nasjonalmuseets virksomhet høres en slik omorganisering kanskje ut som en trivialitet. Men for de av oss som kjenner historien og vet hva som står på spill er dette vesentlige og til dels bekymringsfulle signaler fra vår største og viktigste kunstinstitusjon.
Den forrige gangen organisasjonen ble snudd på hodet var i 2003, da svenske Sune Nordgren ble direktør. Han opphevet organisasjonene som tilhørte de fire sammenslåtte museene (Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet) og innførte fem tverrfaglige avdelinger: En for samlinger og utstillinger, en for formidling og kommunikasjon, en for museumstjenester, en for drift og sikkerhet og en for administrasjon.
Det skapte store protester, og Nordgren måtte gå. I 2009 ble den mer tradisjonelt orienterte kunsthistorikeren Audun Eckhoff direktør. Han gjeninnførte fire fagavdelinger: en for samtidskunst, en for eldre og moderne kunst, en for arkitektur og en for design.
Politiske føringer og usynlige utstillinger
Nå skal Karin Hindsbo, som har vært direktør siden våren 2017, i hovedsak gjeninnføre Sune Nordgrens modell, med to vesentlige endringer:
For det første er ansvaret for «publikum» og «forretningsdrift» nå tydeligere fremhevet. Det er et direkte svar på de ambisjonene som daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland og påtroppende styreleder Linda Bernander Silseth uttrykte i desember 2016, noen uker før Karin Hindsbo ble lansert som ny direktør.
For det andre er ansvaret for «utstillinger» tilsvarende usynlig. I motsetning til for eksempel Munchmuseet og Moderna Museet i Stockholm, som begge har avdelinger for «utstillinger og samling», har ikke utstillingene noen tydelig plassering i den nye organisasjonsmodellen til Nasjonalmuseet. I stedet har Hindsbo valgt en modell som er hentet fra hennes hjemland, Danmark, der Statens Museum for Kunst har en egen avdeling for «samling og forskning», mens utstillinger er organisert som prosjekter.
Betyr dette at utstillingene får en redusert betydning i det nye Nasjonalmuseet? Selvfølgelig ikke. Det er jo utstillingene som skal trekke publikum og som skal skape den interessen som gjør at inntjeningen øker. Men Hindsbo mener altså at det som skal til for å skape nyskapende og dyptpløyende utstillingsprosjekter på Nasjonalmuseet er at ansvaret for dette ligger i ledergruppen og, «ultimativt hos direktøren», som hun sier til Kunstkritikk på direkte spørsmål.
Hva betyr det? Jo, idéer til utstillinger skal kunne komme både fra samlingsavdelingen og fra avdelingen for formidling og publikum, forklarer Hindsbo. De skal forankres i ledergruppen og organiseres som prosjekter. Og til syvende sist er de direktørens ansvar. Sitat slutt.
Kan forvente lojalitet
Dermed er vi altså tilbake der vi var for ti år siden, den gangen bl.a. kunsthistoriker Ina Blom høylytt erklærte at museet var i «krise» og «altfor toppstyrt». «Gode faglige rammer krever fagspesifikke ledelseslinjer», sa Ina Blom til Klassekampen i 2008, den gangen Allis Helleland var direktør. Helleland hadde arvet Nordgrens organisasjonsmodell. «Slik modellen er i dag skal direktøren besitte kompetanse innenfor alle feltene som skal dekkes. Dette er svært problematisk, fordi en slik breddekompetanse kan man ikke forvente av noen direktør», sa Blom. Hun krevde Hellelands avgang, og fikk den.
Er det en større sjanse for at Hindsbo skulle lykkes med å etablere seg som en slik superdirektør for de fire sammenslåtte museene?
Kanskje. Tiden har antakeligvis arbeidet for det konsoliderte stormuseet, og med åpningen på Vestbanen kun to år unna kan hun forvente en stor grad av lojalitet fra sine medarbeidere.
Det er også lett å se Hindsbos begrunnelse for å forankre utstillingsprogrammet i ledergruppen, og ikke i samlingsavdelingen. I ledergruppen vil publikum og det kommersielle telle sterkt, ved siden av det faglige. Dermed blir museet rigget for å oppnå resultater på alle disse områdene.
Grunn til bekymring
På den annen side er det to forhold som gir grunn til bekymring. For det første var utstillingsarbeidet på KODE Kunstmuseer og komponisthjem i Bergen, som Hindsbo ledet fra 2014 til 2017, nettopp organisert som slike prosjekter der direktøren alltid var medvirkende. Det resulterte i et middelmådig utstillingsprogram, i hvertfall på samtidskunstområdet, der museets fagpersoner var lite synlige. Derfor ville det vært smartere av henne å inkludere ansvaret for utstillingene i samlingsavdelingen, og ansatt en virkelig sterk avdelingsdirektør som kunne drive dette arbeidet.
Det andre som gir grunn til bekymring er de tydelige politiske føringene som ligger bak museets nye organisasjonsstruktur. Hindsbo har vist seg å lytte til disse føringene. Vi får et Nasjonalmuseum som blir publikumsvennlig og kommersielt. Det er i seg selv ingen stor grunn til bekymring, det er en dreining av virksomheten som kan gjennomføres på en faglig forsvarlig måte. Bekymringen ligger i at direktøren er, og nødvendigvis må være, så tett på de politiske prosessene. Da burde hun sørget for å ansette en direktør for utstillinger og samlinger som ikke hadde det samme presset.
Denne artikkelen ble sist oppdatert den 1. mai.
