I det første av Heimdal Kunstforenings små sjarmerende rom har Vigdis Haugtrø plassert skjelettet av en gammel trekajakk. Skjelettet, hvis innside er forgylt, er plassert på en kajakktralle med hjul, diagonalt i rommet. Bladgullet danner en kontrast til det slitte treverket og gir et mytologisk og forhenværende preg, mens tilførelsen av hjul gjør objektet bevegelig, og danner illusjonen om fremdrift til tross for uunngåelig forlis ved sjøsetning. Dette «objet trouvé» blir selve legemliggjøringen av temaet overfart, og angir tonen for resten av utstillingen.
Haugtrø virker gjennomgående å ha latt seg inspirere av Arte Povera og deres forsøk på å bryte ned skillet mellom kunst og liv, gjennom skulpturer og installasjoner av hverdagsmaterialer. Inn, i naturen er en installasjon der tre poppelgreiner er montert på en messingplate på veggen. De lange greinene ser ut til å ha brutt seg inn fra utsiden og brer seg nå ut i rommet. Dette kan være selve livstreet, kilden til liv, som formes og endres av sin kontekst, som i Giuseppe Penones The Tree Will Continue to Grow Except at This Point (1968). Penone intervenerte aktivt i naturen ved å la en stålavstøpning av sin egen hånd dirigere, men ikke stoppe, veksten av et tre. Tilsvarende dirigerer også Haugtrø sitt tre og sine objekter i finurlige sammensetninger som speiler hverandre og danner en leken helhet.
Arbeidet Møte 1 består av en sliten trimsykkel, med manglende fronthjul, og en bar seljegren med et påmontert gummihjul. Der den ene har stivnet i sin posisjon, har den andre en ustø mulighet for bevegelse som kan føre til et møte. Assosiasjonene går til Duchamps Bicycle wheel (1913), som tilsvarende var fratatt sin opprinnelige funksjon, men som likevel var i besittelse av et kinetisk potensial. Der dadaistene og surrealistene hyllet transformasjonen fra det hverdagslige til det spektakulære – som i frasen «vakkert som det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord», holder Haugtrø på en mer lekende tradisjon der det spektakulære eksisterer i det hverdagslige.
Det er kanskje ikke så mye nytt å tilføre denne kunstarten i dag, og kanskje ville verkene vært bedre tjent med større og mer sterile (rett og slett mindre sjarmerende) lokaler slik at kontrasten mellom det hverdagslige og høyverdige som Arte Povera, som sjanger, bevisst spiller på, hadde aksentuert seg sterkere. Likevel er det en fin opplevelse å bevege seg i den poetiske stemningen blant de velplasserte objektene. Underveis strømmer det frem minner fra høstturer i barndommen med fiske og padling. Påminnelsen om denne gleden av fri bevegelse utendørs kan tenkes å være frembragt av det jeg tolker som kunstnerens (og kanskje min egen) lengsel etter naturens små øyeblikk av frihet.
