Det er vanskelig å beskrive Gerd Tinglums bilder uten samtidig å bli tatt til inntekt for klisjémessige, forslitte forestillinger knyttet til det modernistiske maleriet. Men selve møtet med Tinglums arbeider sprenger den rent tegnmessige, semiotiske forståelsen av maleriet som uttrykk for et gitt kunstsyn.
Sist helg avsluttet Gerd Tinglums utstilling Arbeider på papir på Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen besto av to serier med non-figurative malerier, den ene kalt Biotop og den andre Forsoning. Arbeidene peker blant annet tilbake på Kandinskys og Klees fargeeksperimenter for snart hundre år siden, der de utforsket det grensesprengende potensialet i fargenes forskjellige nyanser og virkninger, i et bevisst forsøk på å forkaste figurasjonen. For øvrig er kunstneren selv dedikert til fargen; hun har i en årrekke undervist på forhenværende Statens Håndverk og Kunstindustriskole, ved det nylig nedlagte institutt for farge, hvor hun viderebrakte dette glade budskapet til en skare av elever. Disse har riktignok ikke tolket fargen med den samme respekten, og jeg hadde nær sagt ortodoksien, som henne selv, og Tinglum fremstår på mange måter som en tradisjonalist og en outsider på dagens samtidskunstscene.
Bildene i utstillingen er alle utført i forskjellige vannfargeteknikker på papir. I de største arbeidene, som måler rundt halvannen ganger to og en halv meter, er malingen penslet på med brede strøk, som regel lag på lag, med relativt fri penselføring. Selv om Tinglums arbeider må karakteriseres som abstrakte, dukker det likevel ofte opp figurer eller former som kan minne om motiver. For eksempel møter vi ofte langstrakte ovale former, som i Om Seksualitet, som kan minne om anonyme skikkelser. I andre arbeider kombinerer hun rektangulære og nærmest amøbiske former i forskjellige, mer eller mindre komplekse konstellasjoner. Alle arbeidene er holdt i sterke, rene farger, fra primær- til tertiærfarger. I blant inkluderer hun også enkle blomstermotiver i bildene, som misteltein, ryllik og tistel, elementer jeg for øvrig opplever som litt påklistret og irrelevante i forhold til de abstrakte formene. De minner om hennes kanskje mest kjente prosjekt, Usynliggjorte, utryddede and truede arter fra 90-tallet, hvor forskjellige blomsterarter var eksponert over gamle portrettfotografier av kvinner. Her passet de bedre både formalt og innholdsmessig, som symboler på livets skjørhet og forgjengelighet.
Alle som har sittet med dryppende pensel over et akvarellark, kjenner til den nervepirrende forventningen av ikke å kunne rette opp eller overstryke feil. Dette ugjenkallelige aspektet ved vannfargeteknikken gir Tinglums arbeider en aura av meditativ konsentrasjon, som samtidig røper hennes interesse for Zenbuddhisme, i følge katalogen vakt i forbindelse med en studiereise til Japan for noen år tilbake.
Ett av høydepunktene i utstillingen er Om å lytte, hvor en oransje form dominerer i bakgrunnen, sammen med to langstrakte ovaler, én burgunderrød og én brukket pastellblå. Den oransje formen består av flere lag, med en opak appelsinoransje underfarge og en litt gulere oransjetone lasert over. Bakgrunnsfargen er dyp blå, i sin tur overstrøket med et transparent lag med syrlig gult. Der det blå, gule og oransje møtes, langs kanten på den oransje formen, kulminerer tendenser som ligger latent i andre av arbeidene i et utbrudd av vibrerende fargemessig intensitet. Den eneste parallellen jeg kommer på i farten, i norsk maleri, er den skingrende fargebruken i enkelte av Bjørn Carlsens malerier, som hans bilder med Donald Duck-motiv, hvor også oransje og blått dominerer.
Inkludert på denne utstillingen er også en videoprojeksjon hvor vi finner igjen flere av fargene fra maleriene glidende over skjermen som skiftende monokromer. Her inngår også et lydspor, som hun i utstillingskatalogen beskriver som farger og strøk oversatt til toner, spilt på en gitar. Også dette arbeidet holder fokuset på fargene, og fungerer som en teknologisk bearbeidelse av maleriene, som uansett har mer fokus på det rent koloristiske enn det tekniske.
Selv om arbeidene til Tinglum ofte har sterkt symbolladete titler, som Menneske/Kvinne eller Kjønn/Arv, og har tilløp til figurasjon, er det vanskelig å tolke dem som tegn med en gitt betydning. En enkel forståelse av fargesymbolikk, slik man finner eksempler på i Østens fargebruk, eller i sjøfartens symbolflagg, ligger fjernt fra Tinglums fargekunst. Tinglums arbeider kommuniserer på et annet, og mer intuitivt nivå, ikke koblet til en bestemt mening.
Dette gjør det vanskelig å beskrive dem uten samtidig å bli tatt til inntekt for klisjémessige, forslitte forestillinger knyttet til det modernistiske maleriet, som transcendens eller åndelighet. Man kan oppleve at det abstrakte maleriet er blitt offer for en utdatering av kunstteoretiske verktøy, uten at anvendelige erstatninger har kommet på banen; det er nemlig vanskelig å forstå disse arbeidene uavhengig av det modernistiske maleriet, men samtidig kan de ikke reduseres til Modernisme, og dermed kort og godt avvises som utdaterte. Selve møtet med Tinglums arbeider sprenger den rent tegnmessige, semiotiske forståelsen av maleriet som uttrykk for et gitt kunstsyn. Dikotomien mellom det konseptuelle og det modernistiske, som to gjensidig utelukkende alternativer, er også en fallgruve man bør styre unna, etter mitt skjønn, i fortolkningen av hennes arbeider.
Men samtidig som man kan vegre seg for å betegne Tinglums arbeider som konseptuelle, eller kort og godt koble dem til en ferdig tygd (og spyttet ut) definisjon av modernistisk maleri, er de uansett neppe spesielt godt egnet til å reflektere over, eller avkode, de mest påtrengende estetiske utfordringene som preger vår tid, nemlig påvirkningen fra kulturindustrien og totaliseringen av mediesamfunnet. Dette måtte eventuelt være gjennom deres stillferdighet og at de er kjemisk fri for overskrifter og hyperboler, slik at tanken ovenfor disse arbeidene får et friere spillerom. I denne sammenhengen bidrar det positivt at de er spikret direkte opp på veggen uten glass og ramme og fremstår som skjøre og upretensiøse, med en begrenset levetid. Kanskje kan Tinglums og tilsvarende arbeider på denne måten representere en form for motstand tross alt, om enn bare som et halmstrå i periferien av mediesamfunnets autostrada av støyende kommunikasjon.
