Årets tegnebiennale er en ganske ujevn, men inspirerende, affære. Ikke for det: det er i utgangspunktet knakende fint at «tegning» defineres så vidt som det gjøres her: mange av verkene er (minst) like mye installasjonsverk som tegninger, og dermed åpner utstillingen for en verkbasert diskusjon av hva selvet mediet «tegning» er for noe rart.
Den fabulerende tegningen
Vi kan dele utstillingen i fire hovedtendenser. Vi tar dem, demokratisk, i køsystem. Den første tendensen, som er den dominerende, er det jeg vil kalle den fabulerende tegningen. Dette er en gruppe strekverk som grenser mot eller dukker lukt ned i eventyrgrums, en eller annen intim nostalgitilstand eller drømmeaktig barndom; ofte er det snakk om krysninger av flere av legningene. Den mest åpenbare krysningen er nok Kjell Erik Killi Olsens bidrag. Teknisk fortreffelige tegninger løftes og holdes oppe av et konsekvent unheimlich og fabulerende modus, med en fleksibel og poly-seksualisert gjennomgangstone. Tegningenes klare, avrundede strek og uttrykk står i et motsetningsforhold til deres innhold: utvekster, seksuell perversjon. Kjente hendelser og handlinger brytes dessuten opp av dunkle praksiser og kroppsforandringer: paradokset, møtet mellom det vi kjenner og det ukjente, fanges i et intenst, særegent og tett uttrykk.
Hege Nyborg har et visst slektskap med Olsen siden hun kombinerer en klar og gjenkjennbar strek med uventede og lumske motivkombinasjoner. Det mest kontante av hennes bilder er nok det av Hans og Grethe under dyna, slik vi kjenner det fra Grimms eventyr, med påskriften «I shall never forsake you as long as I love». Skummel moro med historiske røtter og umiddelbar tilkobling til, for mange, velkjent barndomserfaring Fine arbeider.
Likevel liker jeg Hanne Nielsens tegninger bedre: de er ikke urovekkende som Killi Olsen eller Nyborgs, men snarere absurde på en tørr og nesten saklig måte. Bildene inneholder kjente skikkelser som de nevnte brødrene Grimm og Nietzsche, gjengitt minutiøst og realistisk (selv om det er barten som dominerer, og det til gangs, når det gjelder Nietzsche). Men det er, og det er saken her, alltid føyd til et fremmedelement som tilsynelatende planmessig bryter opp grunnmotivet. Bruddflaten mellom tilføyelse og grunnmotiv er derfor distinkt og systematisk snarere enn creepy. I tilfellet brødrene Grimm er eventyrskriblerne gjengitt uanfektet, smilende, ja, mer eller mindre slik de arketypisk er gjengitt på eventyrbokomslag – slik man husker dem. Men de «grimmske» kroppene, de «grimmske» hodene, er, til en forandring, gjennomboret av de enorme nesene til noen enslige tegneserie-enkle hoder som befinner seg, frittsvevende, til høyre og venstre for eventyrskaperne. Uten at det forandrer minen til tyskerne. Disse tegningene er ikke bare eventyraktige, eventyrlige, eller fabulerende. De oppfordrer også til en metodisk fabulering hos tilskueren, en fabulering hvor grensesnittet mellom realisme og fantasi er så konsekvent at Nielsen klarer å etablere noe i nærheten av en visuell syntaks. Det systematiske får en annen form hos Anna Sigmond Gudmundsdottir, som beveger seg mot bruksanvisningens eller plantegningens ikonografi.
Assosiasjon
Den andre trenden på årets tegnebiennale ligger tett opp mot den fabulerende: her tangeres det eventyrlig-intime gjennom den tøylesløse assosiasjonen. Den tydeligste i denne avdelingen er nok Markus Brendmoe. Jeg har stor sans for hans arbeider; de er totalt upretensiøse og anvender tegningen helt uformidlet; han bruker dem og er tilstede i dem som, kunne man si, et eget arbeidsværelse. Den fablende streken, det nøyaktige rotet, minner dessuten mye om Steinar Koksvik (som hadde en solo-utstilling på Stenersen for en stund tilbake). Hos både Brendmoe og Koksvik utvikles tegningen tredimensjonalt; tegningen blir skulptur, installasjon. Skulle jeg likevel velge blant dem blir det nok Koksvik, som er hakket mer metodisk i sine tegnede installasjoner/installerte tegninger.
Kristina Bræin befinner seg i et beslektet landskap: hun styrer imidlertid vekk fra det rotete gutterommet til surrehuet Brendmoe og peker nese til hele utstillingen, eller til utstillingen som form. «Tegning» presenteres her som tape-biter som skisserer en hus-lignende figur med et 7-11 beger som avvæpnende krone på verket. Tapen streker seg dessuten langs naturlige skygger i rommet, noe som ironisk og stedsspesifikt kommenterer hvordan verket selv skal passe, eller er ment å passe, inn i utstillingens konsept. Bræin gir blanke faen, men gjør det skoggerleende og sylkvasst. I forhold til en del andre knusktørre verker er hennes tape-arbeid virkelig noe å alliere seg med. Hun approprierer forresten Obstfelder i utstillingskatalogen: «Jeg ser og ser/ ser og ser/ ser og ser/ kan jeg ha kommet feil?». Neida!, kan jeg svare, da. Det har du ikke.
Den analytiske tegningen
I overgangen til den tredje hovedretningen – den tørre, analytisk orienterte, tegningen – ligger Tor Magnus Lundebys biomekanikk-aktige tegninger. Lundebys scifi/posthumane konstruksjoner er fascinerende i all sin intrikate detaljrikdom, men fremstår for meg som for tenkt, og ikke så lite nerdete, til helt å gå gjennom hos undertegnede. Jeg kan ikke se hvor kunstneren utfordrer seg selv, enn si risikerer noe. Vi befinner oss på gutterommet her og, men til forskjell fra Brenmoe er det en nevrotisk orden i Lundebys strek som ender i tom maner.
Men la oss vende oss mot de analytiske tegningene. Disse er de utvilsomt minst interessante; jeg oppfatter dem mer eller mindre som obligatoriske øvelser. Det er fint lite, dessverre, som overrasker her. Roald Kyllingstad er nok den typiske bidragsyteren her, med sine fotorealistiske «malerier». Som tilskuer blir vi oppfordret til å finne rifter i billedflaten, men – i hvert fall denne kritiker – finner denne øvelsen ganske programaktig og søvndyssende. Kim Hiorthøys dobbelttegning inviterer til samme detektivarbeid; som riktignok er noe mer inspirerende siden skikkelsen (ham selv?) befinner seg med ryggen til (alt, uansett om det er kunst eller ikke, som dreier seg om skikkelser vendt fra den som ser, har noe ved seg, og er ofte litt skumle).
Ulf Nilsen, en gammel røver i gamet, står for meg som det kanskje dølleste på hele utstillingen. Kulltegningene er teknisk dyktig utført, ja visst, men who cares? når de yndede motiv er slike som «sovende barn»? Dette er sofakunst, dette er kitsch. Arbeidene hans, som befinner seg i et eget rom, faktisk, fremstår som kunsthistorisk tilbakelagte og preges av en teknisk beherskelsesfetsijisme som er så selvopptatt og jålete at den ikke gidder å kommunisere, dvs gjøre seg relevant, på nevneverdig vis. Geza Janos Thoth fremstår også som en nærmest reaksjonær kunstner. I sine kulltegninger (på lerret) alluderer han ganske skamløst til Edvard Munch – og kanskje Kittelsen? – og igjen er det snakk om en øvelse som ikke munner ut i et ønske om å nå betrakteren, men som lukker seg anstrengt rundt sitt eget grøtete språk. Jeg vil også plassere en kunstner som Ingun Bøhn i denne kategorien; ikke fordi hun er analytisk, men fordi hun er så forutsigbar og tannløs. I sine innadvendte William Turner-blir-akverell-aktige postromantiske arbeider kveles eventuelle kvaliteter i en ufokusert kvasimytisk positur og i svevende new age-motiver.
Installasjoner
Den siste tendensen slik jeg ser det er installasjonen. Jeg har riktignok vært innom den tidligere i denne teksten, og som nevnt er det ganske mange av arbeidene som beveger seg ut i tredimensjonaliteten. Likevel er det noen som bør fremheves her; jeg tenker spesielt på Lotte Konow Lunds tegninger. Tegningene inngår nemlig i et lengre arbeid hvor kunstneren selv er en viktig bestanddel. Hennes tegninger, som alle er av blomster, oppsto alle da hun jobbet som ulønnet vakt og resepsjonist på Botanisk museum i Oslo. Situasjonen de ble tegnet i lar seg altså ikke løse fra selv tegningene; og godt er det, for i seg selv er de ikke spesielt interessante (selv om hun, med fordel, kan sammenlignes med den japanske blomstertegneren Raoko Aokio – som problematiserer kjønn i sine kvastskisser).
Et annet installasjonsverk er Ole Jørgen Ness og Marit Følstads Lucid dreams, som kobler seg rett inn i utstillingens gjennomgående fokus på drøm, eventyr og fabulering. Installasjonen akkompagneres av et Shakespeare-sitatet fra The Tempest: «We are such stuff/ As dreams are made on, and our little life/ Is rounded with a sleep.» Jeg får ikke det helt store ut av dette verket, selv om jeg vanligvis har stor sans for Ness. Videoarbeidet med en kvinne som vrir seg urkvinne-aktig mens hun tegner en sirkel rundt seg selv, pluss videoen med dundrende lyn i bakgrunnen og lysstoffrøret som ligger fremme (også formet som et lyn), fremstår mest som manierismer (note) på randen av klisjeen. Ingrid Toogood Hovland befinner seg også, på et vis, i dette landskapet, men har en mye tørrere og konkret tilnærmelse: en sjablongfigur på veggen gjenskapes i rommet. Det er en hard, klargjørende drøm det er snakk om. Verket fungerer, men er litt for kjølig, distansert, til at jeg føler det angår meg helt.
Mye svakt, men likevel en del å hente på årets tegnebiennale, altså. Men, spør jeg meg selv, hvorfor er det ikke tegneserie-relaterte saker å se? Siden årets utstilling så åpent diskuterer hva en tegning er, syns jeg det er pussig at det bare er (såkalt) kunst-tegning som har fått plass. Christopher Nielsen eller Jason kunne vært fint å se her. De hadde skapt et perspektiv på tegning som vel strengt tatt er nødvendig i samtalen som utstillingen ønsker å sette i gang.
