Det har vært en sterk skandinavisk kunsthøst, med et overmål av biennaler og større institusjons-utstillinger. Ved inngangen til november kan det synes som kunstlivet går over på lavgir. Fordelen med dette er at de mindre galleriene og institusjonene trer tydeligere fram på kunstkartet.
Denne helgen kunne man få med seg et tjuetalls utstillinger i Oslo. Kunstkritikk har sett fire som alle bæres av et påtakelig alvor.
Kunstplass 10: Linn Cecilie Ulvin
På det lille galleriet Kunstplass 10 viser Linn Cecilie Ulvin utstillingen Mot dette varme. Ulvin er både billedkunstner og skjønnlitterær forfatter med to romanutgivelser bak seg, og utstillingen kan kanskje nettopp leses som et romanutkast. Små tekstfragmenter er spredt omkring i rommet, risset inn i en sengegavl, skrevet direkte på veggen, i fotografier, og leses opp fra en høyttaler. Gjennom disse tekstene tegner Ulvin opp et seksuelt forhold mellom en voksen kvinne og en tretten år gammel jente. Det er sjelden overgrep og incest behandles i billedkunsten – det handler vel mindre om berøringsangst enn om hva slags fremstillingsformer som egner seg for slike tema. Det er de mer narrative tekstbrokkene som tydeligst handler om dette. Avsnittene hvor kvinnen vekselvis lærer jenta bordmanerer og beføler henne i senga er ubehagelige å lese. Litterært sett er dette Ulvins sterkeste uttrykk, men det er også disse elementene som fungerer dårligst i utstillingen. Ulvin forsøker å trekke teksten ut i rommet, men det narrative, skjønnlitterære språket skaper et eget rom i den grad at det er likegyldig om det står skrevet på en bokside elle er inngravert i en sengegavl. Det er snarere fotografiene av de mer provisoriske, dagbok-aktige tekstene som eksisterer side om side med bildeutskrifter og forskjellige gjenstander på Ulvins arbeidsbord, som er de mest vellykkede alternativene til et tradisjonelt bokformat. Her er ikke tekstene lukket om en bestemt historie. I stedet er muligheten åpen for lesninger på tvers av fragmentene.
Kunstnerforbundet: Per Inge Bjørlo
Det er noe alvorlig og sakralt over Per Inge Bjørlos utstilling i Kunstnerforbundets overlyssal. Allerede ved inngangen møtes man av tre grovt tegnede hodeskaller. Fra midten av rommet strømmer et kraftig, blendende lys gjennom syv perforerte skjermbrett i stål. Skjermene hegner om en haug med sirkulære, sammensveisede rør, som en klynge metalliske livbøyer. Både dette verket, som har den allegoriske tittelen Pasienten og sjukehuset (2014-15), og de sju variasjonene av Sinnsbilete (2014) som henger på veggene, er perforert og brennmerket på forskjellig vis. I de sistnevnte arbeidene er stålplatene og -dukene dekket av et ytre lag av farget filt, delvis smeltet og forkullet, som sårdannelser.
Det mausoleums-aktige skyldes den dramatiske arkitekturen, der det porøse monumentet kaster skarpe skygger som strekker seg opp langs veggene, men også det faktum at utstillingen er dedisert til Bjørlos avdøde venner; fotografen Tom Sandberg og forfatteren Stig Sæterbakken. Utstillingen er et monument over disse kunstnerne, men også en markering av en alvorsstemt 80-tallsgenerasjon. Det eksistensielle alvoret finner gjenklang i alle de tre kunstnerskapene, uten at man skal overdramatisere nærværet av en tredje hodeskalle.
Kunstnerforbundet: Christian Tony Norum
Hos Christian Tony Norum, også på Kunstnerforbundet, er det få spor av det som litteraturkritikeren Harold Bloom kalte «anxiety of influence», her hersker det ingen tvil om at innflytelsen kommer fra kunstnere som Asger Jorn og Edvard Munch. Norum har sågar fått tak i et par av de fargede tekstilene som var del av utstillingsarkitekturen i jubileumsutstillingen Munch 150, som for å ikke levne noen som helst tvil om hvilken tradisjon han referer til. Om ikke det var nok er Theodor Kittelsens håndmalte dører festet til dørkarmen ved inngangen til utstillingssalen. En video som vises på en liten skjerm på gulvet peker imidlertid i en annen retning, for her sitter kunstneren bak et piano og mimer de ekspressive gestene til en klassisk konsertpianist. Spørsmålet som dermed blir påtrengende er om også malerienes tilsynelatende viltre og ekspressive strøk er resultatet av en pantomime.
QB Gallery: Tommy Olsson og Veronica Rebecca Johansen m/Prins Preben
Like rundt hjørnet fra Kunstnerforbundet, på QB Gallery, har Tommy Olsson og Veronica Rebecca Johansen funnet hverandre i en felles, morbid interesse for massemordere. Fascinasjonen for mordere er på ingen måte et marginalt fenomen, det florerer med nettsider og dokumentarserier dedikert til «historiens verste mordere». I utstillingen Dark Waters går kunstnerne opp i svermeriet for det onde. Johansen har en romantiserende tilgang til temaet. Hun viser blant annet en innrammet utgave av Rolling Stone Magazine med bilde av «Boston-bomberen» Dzhokhar Tsarnaev på omslaget, og en sommerfuglomsvermet Charles Manson som svever over en utflytende akvarell – morderen som pinup, så å si. Hun har også samarbeidet med Prins Preben om noen sirlige bilder av krusifiksomkransede peniser og blodige bryster tegnet med kulepenn på små konvolutter. Johansen stiller imidlertid også ut mer komplekse collager som trekker mot det okkulte, som også er en del av denne fascinasjonen for seriemordere. Når Tommy Olsson følger opp med portretter av Ted Bundy og en miniatyr av folkevognen hans plassert på et podium, begynner det å nærme seg en «Mass Murderer Hall of Fame». Flere av Olssons collager består av utskrifter av nettbilder som viser parterte kroppsdeler. Collagene er røft komponert, med frynsete, opprevne kanter, men er samtidig nokså pyntelig presentert i smale, profilerte rammer. «Don’t expect art» står det skrevet under en av dem, og det er det nettopp denne trassige henvendelsen til publikum som rykker prosjektet ut av den transgressive poseringen, mot noe mer tvetydig: Bildene er for motbydelige til å vurderes estetisk, men samtidig er Olssons presentasjon estetiserende på sitt eget, råbarkede vis. Jeg skulle ønske denne utstillingen i enda større grad bød på slik refleksjon over den morbide fascinasjonens beveggrunner.