Dette er ikke en bok, det er en utstilling

«Det här är inte en bok, det är en utställning», står det å lese på første side i Johan Urban Bergquists VERSALmanual fra 2005.

«Det här är inte en bok, det är en utställning», står det å lese på første side i Johan Urban Bergquists VERSALmanual fra 2005. Utgivelsen er én av nesten 300 bøker på Tegnerforbundets Kunstnerboken: En utstilling og sitatet fremstår som en berettiget kommentar til det dilemmaet utstillingen preges av: kollisjonen mellom kunstnerboken og utstillingen.


På tross av dens utbredelse både i Norge og internasjonalt, har norske kunsthaller og museer vegret seg for å ta i kunstnerboken. Dermed fortsetter denne typen kunstverk å sirkulere nærmest utelukkende innenfor det kunstnerstyrte formidlingsapparatet. Med utstillingen Kunstnerboken, og seminar med samme tema, fører Tegnerforbundet stafettpinnen videre etter Fotogalleriets kunstnerbokutstilling og seminar Bokaktig i 2006 og Galleri Rekords November: Artist initiated magazines (2008). Med utstillingen på Tegnerforbundet forsøker kurator Wenche Gulbransen å bøte på den manglende museale interessen for kunstnerboken ved å gi dagens produksjon av slike verk en historisk innramming. Men ressursene til virkelig å bringe denne kunstformen frem til publikum synes imidlertid å mangle.

Kunstnerboken: En utstilling. Tegnerforbundet, Oslo.

En del av de utstilte arbeidene er laget av inviterte kunstnere, mens en annen del er valgt ut blant innsendte bøker. En av veggene er også viet publikasjoner fra norske nisjeforlag som H Press og Attåt. Den historiske delen av utstillingen består hovedsakelig av arbeider lånt inn fra samlere og kunstinstitusjoner. Dette gjelder blant annet 1966-utgaven av Edward Ruschas Twentysix gasoline stations (utgitt første gang i 1962), som er lånt inn fra Henie Onstad Kunstsenters omfattende samling og som fungerer som utstillingens historiske forankringspunkt. I et forsøk på å definere en opprinnelse for den moderne kunstnerboken, har denne lille samlingen sort-hvite fotografier av amerikanske bensinstasjoner på Route 66 nærmest blitt for en klisjé å regne. Likevel kan man ikke se bort fra publikasjonens betydning for etableringen av ideen om kunstnerboken som et selvstendig kunstnerisk medium basert på en konseptuell sammensmeltning av form og innhold.

Twentysix gasoline stations er trykket på billig papir og i et opplag på først 400, så 500 og siden 3000 eksemplarer. Opprinnelig ble boken solgt for $3,50 pr stykk, som en hvilken som helst annen masseprodusert forbruksvare. Slik fremstod verket som en kritikk av den modernistiske ideen om det autonome kunstobjektet. Tegnerforbundets estetiserende visningsdisplay oppleves derfor som noe paradoksalt, ettersom det undergraver kunstnerens intensjon om et kunstobjekt uten originalitet og høy markedsverdi. Sammenslått og trygt forvart i en rektangulær glassmonter fremstår Ruschas fotobok som en ironisk kommentar til den opprinnelige hensikten, og til det generelle dilemmaet som preger utstillingen: spørsmålet om hvordan denne typen verk kan presenteres for et større publikum.

Guttorm Guttormgaard, Rullebok om veggtegning, 2003.

Med unntak av en samling nyere konseptuelle bøker, hovedsakelig laget av nordiske kunstnere, presenteres de fleste av arbeidene i utstillingen i glassmontre eller skap. Det vil si utenfor rekkevidde for publikums potensielt uvørne og fettede fingre. Dette oppleves som lite tilfredsstillende all den tid denne visningsformen reduserer boken fra erfaringsform til objekt. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å forstå at Tegnerforbundet ikke kan ta sjansen på å utsette verdifulle innlånte bøker for slitasje. Men det oppleves like fullt som frustrerende verken å kunne lese eller bla i de utstilte arbeidene. De siste årene har det blitt vanlig å vise kunstnerbøker på skjerm, slik at publikum i det minste får et inntrykk av verkenes innhold. Grunnen til at Tegnerforbundet ikke har valgt en slik løsning, er antageligvis mangelen på ressurser. Dette understreker problemet ved at små gallerier gjennomfører museumsutstillinger som denne.

Det at en av Tegnerforbundets ansatte vennlig tilbyr seg å bla i noen av bøkene for deg, bøter heller ikke på dette, for sidene vendes naturligvis aldri i takt med betrakterens skiftende interesse. Erfaringen understreker den visningsutfordringen som er knyttet til kunstnerboken, og som ikke har funnet sin løsning i Kunstnerboken: En utstilling. Dette problemet hadde trengt en tydeligere kuratorisk formulering. I og med utstillingens brede, historiske perspektiv og uttalte forsett om å sette begrepet «kunstnerboken» under lupen, savner jeg også et større utvalg av kunstnerbøker. For mediet har utviklet seg betraktelig de siste årene, og utstillingen begrunner ikke utelatelsen av for eksempel bokinstallasjonen og den elektroniske kunstnerboken. I dagens digitale virkelighet blir særlig sistnevnte en helt sentral faktor i mediets historie, knyttet til spørsmålet om kunstnerbokens fremtid. Dette temaet ble problematisert på Tegnerforbundets seminar, men ikke på utstillingen.

Barabara Czapran og Johanna Ocia, Carpere, 2009.

Disse manglene reduserer likevel ikke kvaliteten på enkeltarbeidene som er valgt inn i utstillingen. Unike bokskulpturer som Barabara Czapran og Johanna Ocias’ taktile Carpere (2009) og Guttorm Guttormgaards filmatiske Rullebok om veggtegning (2003), samt konseptuelle verk trykket i flere opplag som Märit Aronssons Bläddra i en skog av blad III (2008) og Sigrun Vik Olsens En verbsamling (2008), belyser ulike aspekter ved spørsmålet om hva boken er og kan være. Verk som disse gjør utstillingen vel verd et besøk, og åpner for refleksjon rundt kunstnerbokens produksjons- og erfaringskontekst. Og i dag er dette antageligvis noe av det viktigere en kunstnerbokutstilling kan gjøre.

For i forsknings- og utstillingssammenheng er kunstnerpublikasjonen et underbelyst felt, og det er påtagelig at Tegnerforbundets utstilling ikke har fått noen som helst pressedekning før nå. Men kunstnerboken fortjener oppmerksomhet, utbredt som den er både på tross av og på grunn av problemene den reiser. I den sammenhengen er Kunstnerboken: En utstilling viktig, selv om den altså kunne trenge et mer problematiserende grep. Heldigvis er det allerede nå klart at det ikke blir tre år til neste gang kunstnerboken tematiseres. 14.–18. desember arrangerer Fotogalleriet seminar og utstilling under tittelen Flere sider fotografi. I fem dager før jul vil kunstnere, forleggere og boksamlere møtes i Oslo til diskusjon om produksjon og distribusjon av fotobaserte kunstnerpublikasjoner.

Ingressbilde: Märit Aronsson, Bläddra i en skog av blad III, 2008.

Diskussion