Kunstvåren er snart i full blomst i New York. New Museums triennale, The Ungovernables kuratert av museets Eungie Joo, åpnet i midten av februar med en virkelig internasjonal kunstnerliste. New Museum arrangerer sin triennale for andre gang, etter debuten Younger Than Jesus i 2009. Den mer etablerte Whitneybiennalen for amerikansk kunst, i år kuratert av museets Elisabeth Sussman og den uavhengige kuratoren Jay Sanders, åpner i dag. Hver utgave av biennalen har vært utsatt for kritikk fra ulike hold, og årets inkarnasjon er intet unntak. Et nettsted, med adressen www.whitney2012.org, beklager på det sterkeste at årets sponsorer, Deutsche Bank og Sotheby’s, har oppført seg klanderverdige og museet trekker seg derfor ut av samarbeidet. For eksempel skrives det at «Regretfully, the Whitney entered into a sponsor agreement with Sotheby’s before the auction house locked out forty-three of its unionized art handlers once their contract expired in July 2011. Last year saw record-breaking sales with profits over $100 million for Sotheby’s; the pay of the CEO alone doubled to $6 million.»
Whitneymuseet har tidligere ikke hatt noen kvaler når det gjelder sponsorer, og en filial av museet lå en stund i Philip Morris sitt hovedkontor ved Grand Central Station i New York. Ryktene vil ha det til at det er Yes Men, en gruppe kunstnere/aktivister, som står bak nettstedet, for på Whitney sine egne sider ser alt ut til å være i skjønneste orden, spesielt med tanke på samarbeidet med Deutsche Bank og Sotheby’s.
I tillegg til biennaler og triennaler fylles storbyen med messer av alle slag fra og med neste uke. The Armory Show har i år et nordisk fokus som Kunstkritikk vil rapportere mer fra. Armory får som vanlig følge av en rekke mindre messer som Independent, som igjen avholdes i den gamle Dia Center for the Arts-bygningen, og «motparten» The Dependent Art Fair, som i alle fall stiller spørsmål rundt det å kalle en kommersiell messe for uavhengig.
I begynnelsen av mai slår den engelske kunstmessen Frieze leir på Randall’s Island for første gang. Denne oppblomstringen og satsningen vitner om at kunstmarkedet kanskje ikke var så ille tilredt som man først kunne tro, noe som utforskes nærmere i Andrea Frasers nylig publiserte tekst «L’1%, c’est moi» fra siste utgave av Texte zur Kunst. Der ser hun på hvordan kunstmarkedet faktisk går opp i nedgangstider, og understreker kunstens tilknytning til de mest privilegerte rekkene, ikke bare de rike, men de superrike.
Mens markedet går sin vante gang er det kanskje mer interessant å se hvordan de to utstillingene på New Museum og Whitney definerer seg i forhold til hverandre. Whitneys kunstnerliste byr ikke på mange overraskelser og forholder seg til et representativt utvalg av velkjente kunstnere, ispedd noen mindre åpenbare valg, som for eksempel Vincent Gallo, Werner Herzog og bandet Red Krayola. New Museum har sett litt lenger enn sin egen navle og havnet på en eklektisk miks som heller favoriserer Asia og Sør-Amerika. Kun én kunstner er med på begge kalasene, den amerikanske kunstneren Wu Tsang, som neppe er den laveste fellesnevner. Tsang jobber med identitet og kjønn og jobber for tiden med filmen Wildness som dokumenterer homobaren Silver Platter i Los Angeles.
Det er ikke alle vårtegnene man kan bli like yr av som Tsangs arbeider, men selv om man ikke har midlene til å kjøpe så mye kunst på de ulike messene, er det allikevel interessant å se hvordan pengene, og tilgangen til kapital, manifesterer seg i de ulike institusjonene, enten det er Whitneybiennalen eller messeverden. Dette gjelder ikke minst med tanke på de norske bidragene til Armory Shows nordiske fokus, hvor tre av de fire inviterte visningsstedene neppe kvalifiserer som kommersielle gallerier. Hvor «uavhengig» går det an å bli?
