Det kan ofte være vanskelig å formulere de første setningene i en tekst. Dette er en av de gangene. Jeg har allerede begynt flere ganger, slettet, begynt på nytt. Tenkt at jeg ikke får det til, at jeg like gjerne bare kan glemme å skrive noe. Men det er ikke hver dag det føles så viktig å få sagt noe som nå, så jeg må bare gjøre et forsøk. Puste rolig og forsøke å ha kontakt med tyngden som ligger over brystet.
Lørdag 25. juni var en vakker og het, strålende sommerdag i Oslo, men likevel bekmørk. Det skulle ha vært den første restriksjonsfrie Pride-feiringen etter pandemien, og i tillegg skulle det være en feiring av at det i år er femti år siden homofili ble avkriminalisert i Norge – dette jubileet som også er anledningen til at 2022 er utropt til Skeivt kulturår. Men natt til lørdag ble Oslo, og mer spesifikt det skeive miljøet i Oslo, rammet av et angrep som nå etterforskes som terror, da en mann med skytevåpen drepte to og skadet tjueen personer utenfor utestedet London, et av de eldste og mest populære møtestedene for skeive i byen.
Det treffer så nært. Slik terroren 22. juli 2011 traff nært, også for mange av oss som ikke mistet noen av våre nærmeste den dagen. Så vidt jeg vet på dette tidspunktet kjenner jeg ingen av de som ble direkte rammet i angrepet 25. juni, men det treffer likevel så nært. Det kunne vært min familie, mine venner, mine kolleger, mine bekjente. Uansett er det et stort tap for hele samfunnet, et hardt og vondt tilbakeslag. Terrorhandlingen sprer sorg og frykt, og jeg kjenner når jeg sitter her og skriver at det jeg først og fremst har på hjertet, er fortvilelse. Det er ikke egentlig så mange ord i den fortvilelsen, den er stum, mørk, dump.
Etter angrepet har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hevet den nasjonale terrorberedskapen fra «moderat» til høyeste nivå. Alle Pride-arrangementer ble frarådet på lørdag, og folk ble i stedet oppfordret til å feire dagen privat. Dermed ble den etterlengtede Pride-feiringen 2022 avlyst. Det er en avgjørelse som er blitt møtt med en del kritikk, da mange opplevde det som at politiet med det gikk terroristens ærend og forsterket frykten som terroren sprer. Samtidig var frykten for at det skulle komme flere angrep høyst reell, så det er forståelig at politi og Pride-arrangører ikke ønsket å stå ansvarlige i en eventuell ny terrorsituasjon. Desto sterkere var det da at flere tusen mennesker trosset frykten og gikk i tog likevel, fra Grønland til London, hvor det ble lagt ned blomster.
Det alternative toget, en blanding av parade og demonstrasjonstog, ble realisert blant annet takket være Reclaim Pride Oslo, en uavhengig festival som har fokus på antikapitalisme, antirasisme og queerfeminisme; organisasjonen Salam, som fremmer et inkluderende og trygt miljø for skeive med muslimsk bakgrunn; og Skeiv verden, en organisasjon for LHBTIQ+-folk med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp her kjernen i kampen videre ligger – i et internasjonalt og interseksjonelt perspektiv, hvor kampen ikke bare står mot homofobi og transfobi, men også mot rasisme, islamofobi, antisemittisme, kvinnehat og diskriminering av folk med funksjonsvariasjoner.
Tilbakeslag mot likestilling og menneskerettigheter skjer for tiden på flere fronter og i mange land, noe torpederingen av abortrettigheter i USA forrige uke bare er ett eksempel på. Måten europeiske land behandler alle ikke-hvite flyktninger på er et annet. Mange minoritetspersoner er redde for ytterligere tilbakeslag nå, ettersom den terrormistenkte mannen denne gangen ikke er hvit, og er beskrevet av politiet som islamistisk ekstremist. Det er viktig å ikke glemme at sist gang Norge ble rammet av terror, 10. august 2019, var det et rasistisk og islamofobisk angrep, inspirert både av terroren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, og terroren mot to moskeer i Christchurch, New Zealand, 15. mars 2019.
Enkelte har nå igjen fått det travelt med å argumentere for at det er forskjell på ord og handling. Og det er det jo så klart. Men enhver som har vært utsatt for en eller annen grad av psykisk terror vet at ord også kan være voldelige, og – indirekte – drepe. Ord kan gjøre folk usikre, skamfulle, ensomme, redde for å vise hvem de er, eller i det hele tatt redde for å gå ut på gaten. Den siste tiden har det vært et tungt kjør i mediene hvor det har blitt hevdet at Pride «har gått for langt», at barn ikke har godt av å bli utsatt for «Pride-ideologi», at Pride har blitt «politisk» – og dermed i følge Norsk redaktørforening noe som journalister ikke bør markere og dekke på samme tid.
Kritikken mot Pride har gjerne hatt en brodd mot de mest sårbare gruppene innenfor det skeive miljøet, ikke minst transpersoner. Redaksjonene som publiserer de giftigste innleggene, gjør det med ytringsfrihetsflagget heist til topps. Alle vet imidlertid også at de mest polariserte debattene tiltrekker seg mange lesere. Debatter med høy temperatur er antakelig det enkleste trikset man kan ta i bruk om man vil ha noen til å klikke seg inn bak en betalingsmur. Konflikt selger. Drøye meninger selger. Det er vanskelig å se bort fra det kyniske, økonomiske aspektet ved denne typen dyrking av «ytringsfrihet».
Er jeg mot ytringsfrihet? Tar jeg til orde for kansellering? Nei. Jeg tar derimot til orde for god gammeldags refusering og kritisk sans. Og det gjelder også den lille klubben med kunstnere som de siste årene har forsøkt å gjøre karriere på «kontroversiell» homofob, transfob og rasistisk «kunst». Det er faktisk ikke alle resonnementer som fortjener å stå på trykk i en redaktørstyrt publikasjon, ikke all kunst som fortjener å bli vist offentlig. Refusjon betyr ikke at ytringene ikke er frie, at kunsten ikke er fri. Verden er til enhver tid full av refuserte skribenter og kunstnere, og det å være redaktør eller kurator betyr alltid å velge hvilke ytringer og uttrykk man vil gi forrang, legitimitet og kvalitetsstempel.
Det vi trenger nå er medier som anstrenger seg for å spre kunnskap og forståelse, og som er like opptatt av menneskerettigheter som av ytringsfrihet. Å dempe konfliktnivået gir kanskje ikke så mange klikk, men på samme måte som ord kan ha destruktive virkninger, så kan ord virke reparerende og helende. Noen ganger trenger man ikke si noe heller, det kan være nok bare å møte opp. Jeg håper vi blir mange i solidaritetsmarkering på Rådhusplassen i Oslo i kveld.