Selvbevisstheten sitter godt plantet i ryggmargen. Som utsendt reporter og statist i rollen som publikum under innspillingen av Lene Bergs film Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-89, i åttende etasje i Nasjonalmuseets lokaler en dag i april, kjenner jeg på den intense følelsen av ufrihet som følger det å være iakttatt av et kamera. Et av de tre store filmkameraene i rommet er konsekvent rettet mot publikum, og vi er blitt gjort oppmerksomme på at vi på et hvilket som helst tidspunkt kan havne i fokus. Men vi har også fått beskjed om å ignorere det og fordype oss i det som skjer i salen. Det er ikke alltid like enkelt, for kameraet og mannen som styrer det frem og tilbake langs en skinne på gulvet foran oss er ganske insisterende i sitt nærvær, og kommer stadig i veien slik at jeg ikke får sett stort annet. Det er for øvrig ikke bare kameraene som ser oss – gjennom et vindu høyt oppe på veggen blir vi observert av noen innspillingsansvarlige i kontrollrommet der. Pass deg nå, sier den lille stemmen i hodet, forsøk å se noenlunde normal ut. Strengt tatt er det en TV-produksjon vi er med på – tanken er at Gompen etter hvert skal vises på TV – men i første omgang er det planlagt en premiere på Kunstnernes Hus 5. september. Samtidig fungerer selve innspillingen, Høring – beretninger om overvåking i Norge 1948-89, som en slags eksklusiv teaterforestilling, som bare vil bli oppført denne ene gangen. Jeg klamrer meg til penn og notatblokk, konsentrerer meg om å få notert så mye som mulig av det som skjer.
Ved siden av meg på første rad sitter Esther Maria Bjørneboe, hyret inn for anledningen som rettstegner. Når jeg snakker med Lene Berg etter innspillingen, forteller hun at hun fikk med Bjørneboe både for at det skulle finnes noe annet enn fotografisk materiale fra opptakene, og fordi det at hun sitter der er stemningsskapende og «gir noe» til situasjonen. Det understreker i alle fall rettssalsassosiasjonene rommet gir. Salen er innredet med en «vitneboks» til venstre og et panelbord med plass til tre på høyre side. Men vi er ikke her for å dømme noen, men å høre beretningene om overvåkningen i Norge under den kalde krigen, påpeker kjønnsforsker Wencke Mühleisen, etter at hun har tatt plass som en av tre ordstyrere i panelet. Eller som Lene Berg selv sier: – Dette prosjektet består av mange individuelle historier, fortalt fra ulike ståsteder. Jeg har jobbet utfra et froskeperspektiv, der jeg legger vekt på konkrete erfaringer, personlige fortellinger og standpunkter. Jeg har ikke forsøkt å lage en fullstendig oversikt eller fortelling, tvert imot. Hvis en ønsker dét finnes både Lundkommisjonen og andre historiske gjennomganger. Spørsmålene de tre ordstyrerne stiller til de femten ulike «vitnene», er innrettet på å få frem nettopp personlige opplevelser og følelser. I løpet av tre timelange bolker, som presenteres som dag tre i en lengre prosess, blir vi godt kjent med et knippe mennesker som har ulike erfaringer, både overvåkede og overvåkere.
Som ofte ellers i Lene Bergs filmer befinner vi oss i et grenseland mellom virkelighet og fiksjon, dokumentarisme og iscenesettelse, og tidsperspektivet er stadig skiftende, mellom nåtid og ulike tidspunkt i fortiden. Noen av vitnene er der som seg selv, under eget navn og med sin egen historie, som Finn Sjue, tidligere nestleder av AKP-ml og redaktør for Klassekampen, Mona-Albertine Vråskar, tidligere politisk aktiv i AKP-ml og Kvinnefronten, Runa Carlsen, billedkunstner og tidligere medlem av Røde Pionerer, Tormod Bakke fra bevegelsen Folkereisning mot krig og bladet Ikkevold, Ronald Bye, Arbeiderpartipolitikeren som i 1987 ga ut selvbiografien Sersjanten, der han kom med avsløringer om overvåkning, og Iver Frigaard, forhenværende politiinspektør ved Politiets overvåkningstjeneste. En kvinne er der som seg selv, men ønsker å være anonym og går derfor under pseudonymet Vera Wiger, en annen spilles for anledningen av kunstneren Monica Winther – og med henne ramler vi rett tilbake til 80-tallet via en heftig rollefigur, komplett med venstrestilt grorudpalme og strikkegenser i pastell. Magnus Hole Jacobsen, jurist og tidligere personalsjef i Norsk Hydro, som i boken I demokratiets grenseland (1990) avslørte lovstridig overvåking av arbeidstakere, spilles av skuespilleren Svein Tindberg. Også noen avdøde personer er gestaltet av skuespillere: Jan Hårstad spiller Christian Christensen (1922-1994), også kalt CC, tidligere redaktør av Morgenbladet, major i den norske hær og forfatter av dokumentarromanen Det hemmelige Norge (1983), og Petter Width Kristiansen sprader for anledningen rundt i ulastelig lysbeige dress i rollen som Arne Hjelm Nilsen (1926-1967), journalist i Arbeiderbladet og en sentral aktør i overvåkningen av kommunister i etterkrigstiden. Blant «vitnene» er også forfatterne Jan Jakob Tønseth og Dag Solstad, som begge leser fra sine egne bøker. Solstad er ett av tre vitner som ikke er fysisk til stede i rommet – også Ronald Bye og karakteren CC opptrer som filmprojeksjoner. Sistnevnte tilsynelatende i sanntid på en skurrete linje, som stadig avbryter de til dels svært så spissede utfallene hans. På filmlerretet i enden av rommet presenteres også ulike typer dokumentarisk materiale. Før hvert nye vitne spilles det av en liten film med opplesning fra overvåkningsnotater, og det vises blant annet et anonymisert intervju med «Tor fra Televerket», som forteller om sitt spennende arbeid med å plassere ut overvåkningsteknologi. Ikke minst avspilles et utdrag fra den berømte Kråkerøy-talen til Einar Gerhardsen fra 1948, som innledet overvåkingen av kommunister og venstreradikale i etterkrigstiden. Også forfatteren Bertolt Brecht dukker opp, i et opptak som speiler høringssituasjonen vi er i, om man ser bort fra at amerikaneren fra The House Committee on Un-American Activities (HUAC) som spør ut Brecht ikke har den samme sympatisk lyttende holdningen som dagens ordstyrere. Blant publikum er det enkelte som har mer spesifikke instruksjoner enn andre. Ved en anledning reiser en mann med gitar seg og innleder til allsang av Rudolf Nilsens «Revolusjonens røst». Under visningen av et videoklipp som tar for seg Jens Arup Seips bok Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, reiser en eldre herre seg og kjefter opphisset at det vi utsettes for er ren borgerlig propaganda, «et forsøk på å slakte arbeiderbevegelsen!» – noe som utløser en motreaksjon i den andre enden av salen der kunstneren og Kunstkritikk-skribenten Kristian Skylstad, for anledningen i rollen som 70-tallskommunist med brune cordfløyelsbukser, islender, palestinaskjerf og Nei til EEC-button, blir backet opp av broren Herman, som vifter med en pocketutgave av Marx’ manifest. Som tilskuer til høringen aktiveres uvergelig ens eget forhold til problematikken og tiden som skildres. For min del blir jeg i glimt kastet tilbake til en barndom med 1. mai-frokoster og 8. mars-tog, fotformsko og russiske biler av typen Moskvitch og Lada. Men når jeg fisker etter motivasjonen bak prosjektet og spør Lene Berg hva slags forhold hun har til den norske kommunismen, svarer hun at hun ikke har noen personlig historie med hverken NKP eller AKP. – Men generelt er jeg opptatt av sånt som utelates når historien skrives, sier hun.
Berg mener at ideen til prosjektet dukket opp da partisekretær i Arbeiderpartiet Martin Kolberg stoppet Stalin av Picasso-prosjektet på Youngstorget i 2008. Hun hadde fått ja fra styret i Youngstorgets eiendom til å vise bannere med Picassos Stalin-portrett en dag på Folketeaterbygningen, men Kolberg gikk inn og overstyrte beslutningen. – Det fikk meg til å tenke på Arbeiderpartiets dominerende rolle i norsk etterkrigshistorie. Hva var det som gjorde at han reagerte så emosjonelt på akkurat det bildet? Antakelig oppfattet han at det pekte på Arbeiderpartiets fortid som del av en internasjonal kommunistisk bevegelse, og den historien hadde han ikke lyst til at skulle fram i lyset eller diskuteres. Jeg kom til å tenke på ulike historier jeg hadde hørt under oppveksten om overvåking av kommunister. Når jeg begynte å sette meg litt mer inn i det, blant annet gjennom Ronald Byes erfaringer fra avlyttingen på Folkets Hus, ble jeg interessert i å gjøre noe om det. Berg forteller at det var da Rikke Komissar på Akershus Kunstsenter inviterte henne med på Grunnlovsjubileums-utstillingen 1814 Revisited at hun begynte å arbeide med prosjektet. Bidraget til utstillingen, installasjonen Kald Klump, er bygget på researchmateriale til høringen. Her kan man høre vitneberetninger i lydopptak. Samtidig, på en sentralt plassert TV-skjerm, opptrer flere av de samme menneskene i et slags screen test-opptak, hvor de bare sitter en stund og ser i kameraet, uten å si noe, og uten at det opplyses hvem de er. En rekke sårbare, tenksomme ansikter. Et sentralt – og fortsatt høyaktuelt – spørsmål når det gjelder overvåkning, som også stilles i Bergs arbeider, er i hvilken grad den er nødvendig. Under høringen slippes det til argumenter både for og imot. Men gjennomgående kommer det frem at prisen mange har måttet betale ikke har stått i forhold til den temmelig hypotetiske trusselen de har utgjort. Det er historier om trakassering og utestengelse fra arbeidsliv, og ikke minst fortellinger om psykiske plager på grunn av overvåkningen, særlig i form av paranoia.
Møtet med beretningene om overvåkningen i Norge under den kalde krigen fungerer ikke bare som historietime, men aktualiserer også spørsmål knyttet til dagens generelle overvåkning, som begrunnes med alt fra markedsføring til kampen mot terror. Etter Edward Snowdens avsløringer av NSAs globale overvåkning av mobil- og internettaktivitet, er det ikke lenger noen tvil om at det ikke er noen grenser for overvåkningens rekkevidde. Vi vet det, men oppfører oss stort sett som om overvåkningen ikke angår oss. Kanskje fordi den er nesten umerkbar, eller fordi vi tenker at vi ikke har noe å skjule. Men i det øyeblikket overvåkningen blir spesifikk, innrettet mot et individ, er det ikke store anstrengelsene som skal til for å få full oversikt over hvem vi er, hvem vi har kontakt med og hvor vi holder til. I rapporten Personvern 2014. Tilstand og trender, utarbeidet av Teknologirådet og Datatilsynet, varsles det faktisk om en tendens til en «generell nedkjølingseffekt» i Norge. I følge en undersøkelse fra 2013, har en vesentlig andel av befolkningen unnlatt å gjøre enkelte aktiviteter fordi de er usikre på hvordan opplysningene kan bli brukt senere. 26% svarer at de har unnlatt å skrive under på et opprop, 16% at de har unnlatt å foreta et søk på nett, 12% at de har meldt seg ut av et sosialt nettsamfunn og 9% at de har unnlatt å informere om kritikkverdige forhold. Som det bemerkes i rapporten berører det fundamentet for et åpent og velfungerende demokrati, om en slik usikkerhet fører til at stadig flere unnlater å agere. Eller som Iver Frigaard, tidligere politiinspektør i POT, sa under samtalen Lene Berg hadde med ham i forkant av høringen: – Hvis man i et land har nok politi så er man i en politistat. Det skal alltid være en viss mangel på politi, fordi det er det eneste repressive elementet man har overfor sivilbefolkningen, og det skal ikke bli for mye av det. Det må være effektivt det som er, selvfølgelig. Men man må være varsom med å bygge opp overvåkingstjenester som begynner å få en total kontroll. Da er vi inne i 1984 av George Orwell.
