Denne høstet starter Sarah Lookofsky som dekan ved Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun har tidligere arbeidet innen kunstutdannelse ved Whitney Museum Independent Study Program og The New School i New York. Nylig hadde hun en lederstilling ved det internasjonale forskningsprogrammet på Museum of Modern Art (MoMA) i New York. Nå ser den danske kuratoren og akademikeren fram til å bli kjent med KHiOs elever og lærere, og hvilke praksiser og idéer som for tiden opptar dem.
– På MoMA jobbet jeg med forskning primært utenfor en vestlig kontekst. Disse forskjellige perspektivene har gjort stort inntrykk på meg, og jeg har spesielt fått øynene opp for virkelig spennende kunsthistorie fra andre deler av verden som jeg aldri fikk høre om i min egen utdannelse, sier hun.
Som dekan blir det hennes oppgave å lede den kontinuerlige utviklingen av Kunstakademiets studieprogram. Lookofsky mener pandemien har skapt en sjelden felles erfaringsramme som alle individer og institusjoner, uavhengig av beliggenhet, har måttet forholde seg til.
– Jeg er interessert i å finne ut hvordan utenlandske diskusjoner og samarbeid, også utenfor pandemiens rekkevidde, kan utvikle seg både i kraft av og til tross for disse verdensomspennende forholdene.
Kulturkrig på KHiO
Rektor ved KHiO, Måns Wrange, satt i innstillingsutvalget som utpekte Lookofsky til stillingen. I sitt valgprogram under rektorvalget i 2019 la han og prorektor Anne-Linn Akselsen særlig vekt på arbeidet med inkludering, mangfold og antidiskriminering, og i høst skal arbeidet med den treårige handlingsplanen som måtte settes på pause da koronapandemien startet, gjenopptas. Han mener Lookofskys amerikanske bakgrunn kan komme godt med.
– Mange amerikanske kunsthøyskoler har en lang tradisjon for inkluderings- og antidiskrimineringsarbeid for å åpne opp kunstutdannelsen for flere perspektiver og grupper enn en ofte hvit middelklasse, som stort sett fremdeles dominerer kunsthøyskoler i Europa, sier Wrange.
I kjølvannet av Black Lives Matter-demonstrasjonene ble det før sommeren publisert et åpent brev fra stipendiatene ved KHiO hvor de ber ledelsen ved skolen om å ta del i den globale kampen mot «rasisme og hvitt overherredømme». De vil at skolen skal opprette en plattform «der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk». Blant annet vil de ta for seg Vanessa Beecrofts verk vb48.721, som henger i et av skolens fellesarealer og av flere anses som problematisk. Kort etter fulgte et opprop signert over hundre studenter fra KHiO som også etterlyser konkrete tiltak fra skolen for å bekjempe strukturell sexisme og rasisme.
Brevene, og rektorens påfølgende uttalelser til støtte for dem, ble imøtegått i en kronikk i Morgenbladet signert fem studenter ved KHiO. Studentene bekymrer seg for utviklingen ved skolen og beskylder Wrange og ledelsen ved skolen for å fjerne kunstfaglig innhold fra pensum til fordel for identitetspolitikk og «politisk korrekt indoktrinering». Wrange er overrasket over at de tolker arbeid med inkludering og antidiskriminering som «indoktrinering» og at det automatisk vil bety å fjerne kunstnerisk innhold.
– Har den feministiske kampen om å gjøre kunstutdanning og kunstverdenen mindre patriarkalsk – selv om ikke minst #metoo har vist at mye arbeid gjenstår – vært det motsatte av kunstfaglig innhold? Jeg ser prosessen istedet som en rettighets- og kunnskapsprosess som handler om å bli bevisst sin egen, i mange tilfeller privilegerte, posisjon og åpne opp for flere perspektiver som heller beriker kunsten og utdannelsens kunstfaglige innhold.
Vil lære
På spørsmål om hvordan hun stiller seg til Wranges skolepolitikk, svarer Lookofsky at hun er kjent både med nærliggende diskusjoner om ytringsfrihet i kulturlivet i Danmark, og med Black Lives Matter og relaterte diskusjoner om hvordan historisk undertrykkelse har konsekvenser for rasebasert ulikhet i samtidens USA.
– Jeg anerkjenner både at man i kunstfeltet ønsker å skape uten begrensninger samtidig som man er oppmerksom på sensur, og at det nå er behov for institusjoner der alle kan føle seg inkludert, også befolkningsgrupper som historisk ikke har kommet til orde. En ting jeg vet fra mitt delte dansk-amerikanske syn og fra mitt arbeid i MoMA, hvor jeg jobbet med global forskning, er at diskurser ikke importeres direkte, men at de nødvendigvis ser annerledes ut i forskjellige lokale kontekster. Nå har jeg kommet til en ny kontekst og skal lære hvilke historiske omstendigheter og samtidige samtaler som gjelder her, avslutter Lookofsky.
Man har en institusjon hvor både lærere og studenter ikke tør å si hva de mener pga en høylytt, radikalisert minoritet som føler seg ”ekskludert” av ethvert reelt meningsmangfold.
Har man fått med seg hvordan flere bak de to opprinnelige studentoppropene hetser og skriker på nett i ”inklusivitetens” navn, er det bare å ønske den nye dekanen masser av lykke til.
Det blir litt av en jobb!