Den faste årlige gruppeutstillingen Unge inviterte på Galleri LNM viser denne gangen Elind Rui Blix, Eigil Forberg og Tobias Lehrskov-Schmidt. De er alle uteksaminert fra nord-europeiske kunstakademier i løpet av året som gikk, henholdsvis Tromsø, Hamburg og Trondheim. Det er en utstilling med forsiktige ambisjoner, der det uttalte formålet er å stake ut noe av det som er gryende i maleriet for tiden, heller enn å gi overblikk eller lansere nye begreper. Alle tre kunstnerne arbeider med gjenkjennbare maleriske strategier: Rui Blix med både abstraksjon og landskap, Forberg med abstrakte flate-effekter, mens Lehrskov-Schmidts bilder er både lyriske og ekspressive.
Rett ved inngangen til galleriet henger fire runde trerammer i håndstørrelse fra hyssing festet til taket. Rammene holder på plass glassplater som klemmer sammen grønne og blå farger, noen boblete og ru, andre mer flekkete. Dette er ikke maling, men bakterier som er blitt festet til et tynt lag agar, en geleaktig, gjennomskinnelig substans som utvinnes av alger, mye brukt i laboratorium for å dyrke eller preparere bakterier. Fargene, eller egentlig bakteriene, er dryppet av Elind Rui Blix med pipett i agar-løsningen, men kan visstnok også dyttes rundt, ikke helt ulikt hvordan en pensel smører maling. Teknikken er ny for meg, men søker man på nettet, vil man finne at den er utbredt og at det finnes årlige konkurranser i det som kalles «agar-art». Men i motsetning til eksemplene på nettet – som gjerne har et litt grafisk uttrykk – har Rui Blix valgt en fremgangsmåte som nyttiggjør seg av likhetstrekkene mellom malerisk abstraksjon og biologiske prosesser i naturen, kanskje det man kan kalle maleriets (eller er det petriskålens?) «vitalitet». Unntaket blant hennes tolv verk i utstillingen er noen landskaper i samme petriskål-format, forsiktig antydet ved hjelp av kjølige blå omriss. Disse har et nordisk-romantisk tilsnitt og ligner forenklinger av Peder Balkes miniatyrlandskaper.
Eigil Forberg bidrar med fire verk. De to største, Untitled (alle verk 2020) og Be Water my Friend, er malt på flere horisontalt sammenføyde MDF-paneler, slik at det oppstår bilder som kan leses enten som en serie med lag, eller en unison flate. Platene er påført myke, ovale fargefelt som smelter gjennomskinnelig over i hverandre. Denne grunnen er sparsomt behandlet med drypp og flekker, enkelte steder lange blyantstreker som strekker seg over flere plater. Innerst i galleriet finnes to mindre verk, begge titulert Untitled, hvor MDF-platene er utskåret i mer kantete formater. Det gjør at disse bildene gir assosiasjoner til freskefragmenter, eller rett og slett biter av en vegg. Særlig gjelder dette verket hvor betonggrå virvler avgrenses mot flekkete lilla, mens en «rift» i øvre del av bildet er fylt inn med solide felt med varme farger, fra cyan til fersken, rødlig oransje til kjølig grønt. Forbergs malerier er bare svakt gestiske, men samtidig nydelig varierte og uanstrengte.
Flere av Tobias Lehrskov-Schmidts verk føyer streetart-inspirert kitsch sammen med abstrakt-ekspresjonistisk splattermaleri. Hvid kanin i fed dekadence viser et løst dryppet kaninhode, stilisert og skribleri-aktig i utførelsen, på toppen av en sølete seng av gul, rød og svart akryl. Andre verk av Lehrskov-Schmidt er til sammenligning mer finstilte og lyriske. Imellem linjerne er linealen ikke en linje hver består av én enkelt blank og svart drypp i s-form, skyggelagt mot knallrød bomull. Samlet fremstår Lehrskov-Schmidts bidrag til Unge Inviterte, totalt elleve verk, som utstillingens mest utprøvende og fragmentariske: et forsøk på å utvikle en stil som stadig er i prosess, som fortsetter å bre seg i flere ulike retninger.
Ingen av verkene i Unge inviterte er utpreget originale eller kategorioverskridende. Men så er det stadig slik at malerier ikke nødvendigvis må være nyskapende for å være gode. Hvorfor? Kan tenkes det har noe med alle vilkårlighetene som sniker seg inn i ofte repetitive maleprosesser, idiosynkrasiene i utøverens penselførsel, alle de ørsmå variasjonene fargemetning, kontrast, rytme, strøk, illusjonisme versus flathet også videre, som gjør maleri engasjerende, levende. Det evner å være litt nytt, selv når det ikke er nytt overhodet.
