På visningsstedet Caravan i Oslo, i Arild Tveitos utstilling From the Norwegian Entheomycological Society’s Collection, står det en glasstekanne på en metallhylle med en lett gyllenfarget væske. Dette verket, The Effluents of Deity (2021), utløser en fortelling fra vertskapet på Caravan om hvordan husdyr og mennesker i slavebånd, i udefinerte gamle dager, ble brukt som levende «filter» for å skille ut ønskede stoffer fra psykoaktive sopp. Målet skal ha vært å bevare de psykedeliske effektene, mens de mindre ettertraktede følgene ble dempet.
Den overnevnte fortellingen viser seg å være ansporende for Tveitos omsetning av en slags soppens kulturhistorie til kunstverk. Om utstillingen har en metode, er den næret av patafysikken, den franske absurdisten og proto-avantgardisten Alfred Jarrys (1873 – 1907) vitenskapsparodi. Patafysikken gjør sitt ytterste for å unndra seg sikker definisjon, men blir ofte beskrevet som «en vitenskap for imaginære løsninger». Følgelig fletter utstillingens presseskriv sammen poesi og omtaler av ritualer, myter og gjenstander knyttet til sopp som strekker seg tilbake til antikken. Fremgangsmåten etterlater kildesikkerheten i tvilens dirrende lys og er gjenkjennbar fra de rikholdige nyhetsbrevene som Tveito, i forbindelse med Santolarosa, visningsrommet han driver i Oslo, har publisert siden 2019
Utstillingen huser ellers skulpturer, malerier og en publikasjon, den angivelige samlingen til «Det norske samfunn for guddommelig inspirerende sopp». I den håndstore boka Muntheschrift (2020) kobler Tveito, gjennom tekstutdrag og bilder, norsk folketro til patafysikken. Akvarellene som Gerhard Munthe (1849-1929) stilte ut ved Salon du Champ de Mars i Paris i 1893, inspirert av dyrestil og folkeviser, er sentrale ettersom Jarry skrev ekfraser over dem, her likefrem oversatt til norsk ved Tveito. Koblingen antyder en opphavsfortelling, men ingen påstander eller kontekstualisering følger ekfrasene, slik at leserens egne mønstersporingsmuskler settes i sving. Er kobling først og fremst kuriosa?Det er i såfall helt i tråd med patafysikkens beskrivelse av verden som vilkårlig heller enn lovbundet, samt dens vilje til lærd omgang med det nytteløse.
Munthes akvarell Ekstase (C’est ainsi que l’amour s’allume dans le coeur [slik lyser kjærlighet i hjertet]) (1895) er gjengitt som siste bilde i publikasjonen. En fugl kommer dragende med et bånd av stjerner, og to blondiner vandrer barfot i skogen, bærende på hvert sitt flammende hjerte. De er omgitt av flate, folkloristiske mønsterbånd med dyr, troll og planter. Dette bildet av påvirkede, peker fra skriften til fire malerier i utstillingsrommet som setter sammen forhistoriens soppsteiner, gripedyr, sopper og planter med figurer fra Jarrys univers, i et avlært formspråk. Psykedeliske sopp er her en katalysator for å krysskoble epoker og kontekster, ikke helt ulikt de sinnsekspanderende virkningene fanklubben til psykoaktiva hevder. Skillelinjen mellom nytelsesvekstene og nyttevekstene blir utydelige når soppen gjøres til garantist for kreativ utfoldelse i Tveitos folksy skulptur- og maleriemblemer.
Mushroomstone (2021) er en serie på åtte skulpturer i steingods. De er legghøye beholdere, alle med en omtrentlig kvadratisk base, som så er trukket oppover, tilsynelatende for hånd og med enkle redskaper. De indre kamrene har avstivende vegger som for meg kaller frem de knudrete foldene til en sandmorkel. Igjen har vi å gjøre med en legering av fortellinger – sopprester i keramisk gravfunn, et par tusen år gamle figurer av mennesker med sopphatter voksende opp fra hodet, den subkulturelle rehabiliteringen av soppen som legitimt nytelsesmiddel – der skulpturen blir en fotnote, slippstedet for en undersøkelse. På kroppen har skulpturene rillede flatemønstre, noen av soppsteinene er lufttørket, andre brent og noen har fått påført pigmenter. Golfballene som ligger og blunker oppe i to av eksemplarene, tegner opp, for en villig leser, en slingrende scootertur fra den golfende klassen i Norge, til de trangsynte spissborgerne Jarry, blant så mye annet, var opptatt av å karikere. På et vis huser Caravan et ekstrakt av Tveitos visningsrom Santolarosa i denne utstillingen: som en vert som bærer en godartet parasitt. Tveito arbeider med inskriberte enheter og lar meningen forme seg uregjerlig i mellomrommene.